MittAndre <3
Elsker forumet
Da Julian ble født!
Men for å gjøre den litt langtekkelig, som jeg syns fødselshistorier skal være, så begynner jeg med termindato... Terminen min var mandag 7. mai, og den passerte uten særlige tegn på fødsel. Julian hadde vært litt roligere de siste dagene, så onsdag 9. mai ringte jeg ned på føden og spurte om jeg fikk komme ned for en liten sjekk. Jeg var strengt tatt ikke veldig urolig, men syns det var greit med en sjekk likevel. Jeg fikk komme ned og satt til ctg-registrering i 50 minutter for Julian sov så det ble ingen sparkregistrering den første halvtimen. Han våknet til etterhvert og jeg fikk møte en lege som tok ultralyd hvor alt så fint ut, og til slutt sjekket hun om jeg var noe moden. Jeg hadde 2 cm åpning, men livmorhalsen var fortsatt ganske tykk så hun tok hinneløsning og jeg håpet dette skulle gjøre susen som det gjorde med Daniel. Det førte til endel murringer og blodslim (ja, det er fødselshistorie så er du en sart sjel som ikke liker detaljer, så les et annet innlegg;), men ingen rier. Jeg ringte mamma torsdag kveld og fortalte om det som hadde skjedd og vi ble enige om, for sikkerhets skyld, og kjøre Daniel ned til dem på Bakklandet allerede samme kveld. Mamma hadde fri på fredag så da var det bare kos med Danielbesøk istedenfor å risikere å bli vekket opp på natta for å komme i hui og hast.
Det ble ingen hui og hast den natta, så hele fredag tilbragte jeg sammen med Daniel og mamma for jeg orket ikke sitte hjemme og vente...var kommet til uke 41 og utålmodig er vel bare forbokstaven på hva jeg var...
Helga gikk på et vis og jeg ble mer og mer overbevist om at denne ungen skulle bli et slags mirakel som aldri kom ut av magen min... Mandag morgen, 14. mai, ringte jeg for å bestille overtidskontroll samme dag. Jeg fikk time kl 12:30 og både Richard og jeg var veldig spente på om vi ville få noe lovnad om igangsettelse etterhvert.
Da vi kom inn satt jeg til ctg som var fin, og så var det å vente på legen. Det tok litt tid, men da vi endelig kom inn møtte vi en veldig forståelsesfull og god lege som minnet litt om Ole Paus av utseende ;) Han spurte om jeg ikke skulle føde snart, og jeg svarte at det skulle jeg helst gjort for ei uke siden og at jeg nesten ikke kunne si hvor sliten og lei jeg var... Da svarte han med et smil at da kunne vi snakke om noe annet for denne fødselen skulle han da få igang! Jeg ble så lettet og glad at krokodilletårene jeg hadde på lager ble gjemt bort ei stund til. Han tok ultralyd, tok seg god tid, og lo litt da han så at Julian lå med hele hånda si over ansiktet sitt. Talte fingrene og sa han har nå ihvertfall 5 fine fingre, den gutten deres! :) Etterpå sjekket han modning og sa han skjønte egentlig ikke hvorfor jeg ikke allerede var i fødsel for jeg var veldig moden med 2-3 cm åpning. Han tok ny hinneløsning og sa han ble veldig overrasket hvis fødselen ikke startet iløpet av natta, men hvis ikke så kunne jeg komme til igangsettelse neste morgen. Da skulle de ta vannet! Jeg ble så glad at jeg fikk tårer i øynene! ENDELIG skulle noe skje!!!
Dagen gikk og jeg kjente litt murringer, men var ganske overbevist om at vi måtte møte til igangsettelse dagen etter selv om jeg håpet at fødselen skulle skje av seg selv. På kvelden var det fotballkamp og Richard gikk ned i kjelleren for å se. Han tok med seg mobilen og sa litt fleipete at jeg fikk ringe om fødselen startet ;) Rundt kl 22:30 tenkte jeg at jeg burde gå og legge meg så jeg var opplagt til neste dags igangsettelse. Ble sittende litt til og plutselig kl 22:45 kom det ei tydelig rie! Det var så annerledes enn alt annet jeg hadde kjent hittil, så jeg var ikke i tvil om at NOE skjedde ihvertfall. Jeg ropte ned til Richard at jeg gikk og la meg, og spurte om han kunne bære ned fødebagen så den sto ved utgangsdøra istedenfor oppe på soverommet. "Tar den imorratidlig", fikk jeg til svar, så han var heller ikke veldig overbevist om at fødselen skulle skje før igangsettelsen. Jeg sa ingenting, for tenkte at jeg ville være heelt sikker før jeg sa noe. Jeg håpet jo at jeg skulle få sove litt innimellom uregelmessige rier i starten så jeg ble litt uthvilt til det virkelig startet. Men 10 minutter etter den første, kom neste ri og jeg kjente den veldig godt... Jeg la meg i senga og prøvde og lese litt, men det var vanskelig og konsentrere seg. Klokka 23:30 sendte jeg tekstmelding ned til kjelleren og sa at han kanskje burde prøve og sove litt for det så ikke ut som Julian ville vente på igangsettelse likevel! Da var det en som kom seg kjapt opp fra kjelleren og stresset litt med å bære ned fødebagen for han måtte jo sove litt!!! ;) Han sovnet vel før hodet traff puta så der lå jeg med rier hvert 10. minutt og hørte på en snorkende Richard ved siden av meg. Jeg fant fort ut at jeg ikke fikk sove for riene ble kjapt vonde, og jeg lurte litt på når de skulle komme hyppigere for jeg lå jo egentlig bare der og ventet på at de skulle nærme seg 5 minutter imellom så vi kunne dra på sykehuset. Det rare var at de ville ikke øke på i hyppighet, men de varte i hele 2 minutter! Etterhvert ble det så vondt at jeg lå og ynket meg, og prøvde hardt og fokusere på at hver rie kommer bare én gang og når den er over, er jeg ett hakk nærmere målet. Det er også én rietopp og når den er nådd så går det nedover før en ny pause er her...dette lå jeg da og tenkte hvert 10. minutt i lang tid. Da klokka var blitt 03:15 vekket jeg Richard og sa at nå klarer jeg ikke mer, vi må dra på sykehuset! Jeg fortalte at det fortsatt var hele 10 minutter mellom hver ri, men at riene varte så lenge og var så vonde at jeg måtte komme meg på sykehuset. Jeg var nok litt fram og tilbake om vi skulle dra eller ikke, men Richard ringte til sykehuset for å høre hva de mente. Der fikk han til svar at de ville jo helst at riene skulle være hyppigere, men hvis jeg ville kunne jeg komme inn en tur. Jeg fikk Richard til å hente pc'n og sette igang rietelleren for å sikre at jeg hadde rett ang tid mellom og lengde..og det hadde jeg... Men det var sååå vondt!! Mellom to rier ringte jeg selv ned til føden for å høre hva de sa. Møtte på ei skikkelig nordtrønder-jordmor som sa at det kunne være at riene var veldig effektive når de varte så lenge så jeg skulle bare komme om jeg følte for det. Ja, det gjør jeg! Jeg kom meg opp av senga og vi begynte og gjøre klar til avreise. Idet jeg reiste meg fra senga økte hyppigheten på riene umiddelbart til først 8 minutter mellomrom, så 4 minutter og så holdt de seg rundt der.. Riene var ikke like intense og heller ikke like lange nå, så jeg syns egentlig det var en liten lettelse selv om de kom hyppigere. Vi kjørte hjemmefra kl 04:15 og var framme i resepsjonen på sykehuset kl 04:35.
Der ble vi møtt av ei veldig hyggelig dame, en asiatisk nordtrønder - den samme dama jeg hadde snakket med på telefonen!!! Jeg ble veldig glad! Hun tok oss med til et undersøkelsesrom og skravlet i vei om rier, fødsel og diverse mens hun gjorde klart til å lytte på Julians hjerteslag både mellom rier og mens jeg hadde rier. Målte også blodtrykket mitt som fortsatt var fint. Da klokka ble 05:00 var det tid for å sjekke om disse riene hadde hatt noen virkning. Ei på forumet mitt og jeg har på forhånd drømt om å komme inn til 5 cm åpning så da hun smilte til meg og sa: "Her har vi drøye 5 cm åpning og hvis jeg tøyer bare litt nå så ja, nå har vi 6 cm åpning." Jeg trodde nesten ikke det var sant!!!! Ble vanvittig glad og spent på samme tid! Vurderte ett øyeblikk og ringe forumvenninna mi for å skryte av åpninga mi, men jeg tok meg heldigvis i det.. ;)
Jordmor spurte hva jeg så for meg for fødselen, og jeg nølte.. Torte ikke si at jeg på forhånd har drømt om vannfødsel for jeg var redd jeg ikke skulle klare det, men da hun spurte rett ut om akkurat det sa jeg at jeg ville prøve. Ja, da sa hun at jeg måtte føde på hennes vakt (før kl 07:30) for pga at Daniel ble tatt med vacuum var det ikke sikkert at neste jordmor ville la meg føde i vann. Jeg svarte at det var vel LITEN sannsynlighet for at jeg rakk det!
Vi fikk fødestue og riene kom som på en snor. Richard gikk ned i bilen for å hente fødebagen for jeg ville ha på meg litt lettere klær. Mens jeg var der inne alene gikk jeg rundt og travet og vugget og ynket meg, men det gikk greit siden jeg fortsatt hadde pauser mellom riene. Fokuserte fortsatt på å holde ut til toppen av rien for da går det ned mot pause igjen.... Richard kom etterhvert tilbake og jeg fikk skiftet klær og ba om klyster fra jordmor. Jeg satte den med mer eller mindre hell selv inne på badet ;) Mens jeg ventet på at jordmor skulle komme tilbake og fylle badekaret travet jeg rundt på fødestua og kom meg gjennom riene selv om jeg nok ynket meg endel nå. Og jeg husker at jeg gruet meg veldig til vannet skulle gå for det var da det tok helt av og jeg mistet riepausene i fødselen med Daniel. Pausene var gull verdt og jeg higet etter de under hver ri.
Ca kl 06 fikk jeg sette meg i badekaret og jeg spurte om ikke hun kunne sjekke om det var skjedd noe mer med åpningen... Hun sa at hun ville vente til kl 06:30... Jeg husker at jeg sa til Richard at jeg ikke helt skjønte hvorfor jeg gjorde dette igjen....hadde definitivt glemt smertene...
Etterhvert ble jeg kvalm og Richard gikk ut for å hente jordmor og be om noe jeg evnt kunne spy i... Jordmor kom inn og sa at kvalmen var et godt tegn på at gutten var kommet godt ned i bekkenet og at selve fødselen nærmet seg. Det trodde jeg bare sånn passelig på... Hun ble sittende inne hos oss litt og etter en stund sa jeg at jeg måtte på do..under hver ri så måtte jeg knipe litt for det kjentes ut som jeg skulle på do. Jeg hadde jo ikke klart å tømme halve den der klystergreia engang så jeg stolte ikke på at det hadde virket helt. Jordmor smilte litt og sa at det var jo mulig det var pressriene som gjorde at det kjentes sånn ut.. Jeg sa at det er jo umulig, jeg har jo nettopp kommet. Hun svarte at nå var klokka blitt halv sju og hun skulle sjekke meg. Hvis jeg fortsatt var rundt 6 cm åpning skulle jeg få gå på do, hvis jeg var rundt 9 cm åpning så skulle jeg heller presse på pressriene og følge kroppen ;)
Først lyttet hun på hjerteslagene til Julian og de var helt fine. Så ba hun meg om å snu meg 180 grader i badekaret for at hun skulle få til å sjekke meg, iom at hun er høyrehendt ;) Jeg snudde meg og Richard ble sittende bak meg på en stol så jeg fikk holde han i hånda over skuldra mi. Veldig glad for at jeg fikk han så nært akkurat da. Jordmor sjekket åpning, smilte og sa at jeg hadde 9 cm åpning!!! Hun skulle holde på den lille kanten som var igjen, så kunne jeg bare presse ved neste ri!!! Igjen kunne jeg ikke tro at det var sant?! Kom noen gledestårer nå... Jeg skulle virkelig føde i vann, og det skulle skje nå!!! Så pirket hun litt på vannboblen og vannet gikk. Jeg syns det var litt skummelt da jeg presset og kjente hodet gli nedover og etterhvert utover.... Jeg klarte vel ikke helt og la være pressinga og bare puste da hodet sto midt i åpningen, men jeg slapp likevel unna med en liten rift. Plutselig var hele Julian ute og jordmor sa jeg kunne løfte han opp fra vannet selv. Klokken var 06:44 og Julian var født!!! Jeg løftet han opp fra vannet med skjelvende hender og jeg var overlykkelig over at han var ute!!! Da kjente jeg at noe røk.. Navlestrengen! Øyeblikkelig ble badekaret fyllt med blod, men jordmor reagerte raskt og fikk "låst" av den delen som gikk til Julian. Hun sa at blodmengden så verre ut enn den var pga at jeg lå i vann, og beroliget meg med at det hadde gått fint.
Richard satt jo rett bak meg så vi fikk begge sett ordentlig på Julian mens jeg holdt han i armene mine, det var et helt utrolig øyeblikk som jeg aldri vil glemme!Heelt fantastisk!!! Jeg tror vi gråt litt alle tre og Julian var helt nydelig fra første sekund <3
Etter litt kos tok de Julian med seg ut av badet for veiing og måling, før Richard fikk ha han på brystet sitt mens jeg "fødte" morkaka i badekaret og dusjet meg mens jeg likevel var i badekaret. Etterpå gikk jeg ut av badekaret og ut av badet, og følte meg i veldig god form allerede! Jeg kunne fortsatt ikke tro at fødselen var over og at Julian endelig var kommet ut til oss!
Hans vitale mål var 51 cm, 3910 gram og 36 cm hodeomkrets. Helt perfekt!
I ettertid ble det tatt blodprøve (av Marianne overraskende nok!!!) og blodprosenten hans var helt fin så vi fikk reise til barselhotellet kl 11 samme dag. Navlestrengen var visst veldig kort. 46 cm uten at jeg vet helt hva som er vanlig. Vel, sånn bortsett fra episoden med navlestrengen er jeg superstolt og lykkelig over en flott fødselsopplevelse!!
Her er noen bilder fra fødselen!
 |
| Legg merke til klokka på veggen! Ca. 50 minutter etter dette bildet ble tatt, kl 06:44, var Julian født! |
 |
| Og her er verdens nydeligste Julian født og har allerede funnet veien til matfatet <3 |
 |
| Stolt pappa! |
