Hestejenta
Forumet er livet
Tidlig på morgenen den 05.06 stod jeg opp for å gå på do. Da jeg stod å vasket hendene kjente jeg noe rant nedover på innsiden av bena mine, klokken var da 06:45. Jeg var ganske trøtt og skjønte ikke helt hva dette var, gulaktig væske var det i hvertfall. Jeg gikk tilbake på do og etterhvert konkluderte jeg med at det måtte være vannet som gikk.
Så ringer jeg til samboer som nettopp hadde dratt og sier at jeg tror vannet har gått, - skal jeg snu da eller? sier han, - nei, jeg tror ikke du trenger det, sier jeg!
Ganske trøtt kan du si! Slo på mac'en og googlet hvilken farge det skal være på fostervannet, fant da ut at den skulle være klar og dersom den var gul eller grønn så skulle man ringe føden med en gang. Så jeg ringer føden og sier at jeg tror vannet har gått og forteller fargen på det, - da må du komme med en gang sier jordmora på tlf, - ehhhh sier jeg, jeg må levere barna i barnehagen først (de hadde enda ikke stått opp, bhg åpner først 07:30), ja men da sier vi kl 08:00 da, med forbehold om at du kan være noe forsinket. - Ja gjør det du, sier jeg, så ringer jeg sambo igjen som blir lettere oppgitt over meg - he he he, vekker barna og gir de frokost, kler og gjør de klar til bhg, da de er klare kommer sambo som leverer yngstemann mens jeg tar et raskt morgenstell selv. Så kjører vi avgårde, leverer eldstejenta på veien og er framme 08:30. Så begynner DEN TREGE dagen... Vente litt, inn vise bind med fostervann og levere urinprøve, inn til CTG, videre inn på OBS posten, ny CTG, de kjenner på modningen det var ca 2 cm livmorhals men nå var den myk (stram dagen før) noe bakoverlent. Jeg skal få modningspiller, det er visst det som er vanlig når vannet har gått, de legger inn den første ca kl 11:00, får vite at de setter 1 hvert 4.time, maks 4. om dagen, de setter ikke om natten og maks 8. tilsammen.
Før hver tablett må jeg ligge 30 min med CTG, etter hver tablett 1 time med CTG. Etter at timen har gått er det opp å hopp og ut å gå, for å prøve å få ting til å skje - ingenting skjer, litt mer moden livmorhals bare. Tablett nr 2 kl 15:00 same prosedure as last time, jeg sier til sambo at han like gjerne kan dra hjem og hente barna, legge de osv. Ingen rier nå heller... Undersøkes før tablett 3, nå var livmorhalsen kortet helt opp og begynte å peke framover (det hadde vært 2 cm åpning hele dagen), dette blir siste tabletten denne dagen så jeg tenker at da starter det vel opp i morgen da. Lå med CTG og var usikker på om jeg kjente noe eller ikke, for jeg fikk så sabla vondt i bekkenet av å ligge slik på siden også. Registreringen viser svake sammentrekninger, opp av senga, gikk trappene de 5 etg ned fra obsposten og ned i vestibylen hvor jeg trasket fram og tilbake, kjente sammentrekninger i magen, lastet ned en rieteller og tok tiden på de, kom mellom 2 -4 min og varte i ca 30 - 40 sek, uregelmessig, men noe var det i hvertfall, fortsatte å traske fram og tilbake til det begynte å gjøre passe vondt, da gikk jeg trappene opp igjen og sa i fra, for da ville de sjekke på CTG hvordan babyen tok dette. Dette var rett før Grey's Anatomy, så jeg koblet opp TV og lå til registrering mens jeg så på Grey's! :-) Da registreringen var ferdig var det opp på bena igjen, her skulle tyngdekraft og mest effektive vei til mål benyttes!!! Stod og gikk litt rundt senga, nå måtte jeg begynne å puste meg gjennom riene, de var fortsatt uregelmessige, ny jordmor kom på vakt, det var faktisk henne jeg hadde snakket med på tlf den morgenen! :-) Hun undersøkte meg igjen, men det hadde ikke skjedd noe særlig mer, hun sier så at hun vil ringe føden for at de bedre kan overvåke babyen der og om mulig prøve å få litt fart på sakene, enten ved å legge inn en fjerde tablett, eller sette drypp. Da det ble bekreftet at jeg skulle dit, ringer jeg sambo som lå og sov! :-) Han var helt i ørska stakkar! :-) Jeg var vel på føden rundt midnatt, ca 00:30 kommer sambo og ikke lenge etterpå begynner riene å gjøre ordentlig vondt!!! Da begynner jeg med "oooooh-ingen" min istenden for pust (klarer rett og slett ikke), riene øker altså i styrke men kommer fortsatt uregelmessig... Etterhvert så gjør de skikkelig vondt og jordmor velger å undersøke meg, ja nå er det mer 3 cm enn 2 cm sier hun - ikke mer??? sier jeg og tenker på den laaaange åpningsfasen jeg hadde med førstemann, så lenge klarer jeg ikke med sånne rier var min eneste tanke. Ja men det er bra det sier hun, rundt 2 cm kan man stå lenge men når man når 3-4 cm da pleier det å begynne å skje noe - særlig! tenkte jeg, trenger ikke å prøve å oppmuntre meg lissom. :-) Så setter hun på en sånn elektrode på hodet hans, jeg klarer nesten ikke å ligge stille mens hun gjør det, i tillegg satt hun veneflon på meg, husker jeg var litt usikker på hvorfor hun gjorde det, skulle jeg få epidural eller var det drypp? Så gikk hun ut en stund og riene kom uten stopp føltes det som og de var sinnsykt vonde, før har jeg hadde de kun i korsryggen nå satt de rundt hele hofte/ bekkenpartiet og til slutt følte jeg at de ble mer pressaktige rier enn de bombarderene riene først, sier det til samboer og han ringer på jordmor som kommer kjapt. Se der ja der har du begynt å presse ja, sier hun, da er det nok bare å gjøre det - ikke søren tenkte jeg, jeg presser ikke før hun har sjekket meg, jeg skal søren ikke revne eller noe for at jeg har begynt å presse for tidlig! (jeg har jo hørt om mange som får denne pressfølelsen tidlig og hadde jo nettopp hatt bare 3 cm åpning) så jeg kjempet i mot lysten til å presse og tenkte bare - hvorfor utsatte jeg meg for dette en gang til? Har aldri hatt så sinnsyke rier, og fattet ikke hvordan jeg skulle klare å komme gjennom dette. Så klarer hun på underligvis å undersøke meg, og jeg minnes jeg hører noe om en kant og at det bare er å presse, jeg får lagt bena opp i bøylene, men tør fortsatt ikke ta ordentlig i, i og med at det fortsatt var en kant. Ikke før jordmor setter seg til rette begynner jeg å ta ordentlig i, og jeg presser det jeg kan, får høre at han sitter høyt og at jeg kanskje burde snu meg på alle 4 for å få han lettere ned, jeg var helt med på ideen, men klarte bare ikke å snu meg rundt, det var så sinnsykt vondt hele tiden, det endte med at de la meg på siden, med et ben i bøyle, for så etter en stund å legge meg tilbake på rygg igjen, så beordrer jordmor barnepleier og sambo til å ta hvert sitt ben, samt at sambo skulle løfte meg opp og jeg skulle trykke haken ned mot brystet på neste rie og jeg presser det jeg er kar om! Og nå kom han ned! Det blir noen press til og så står hodet i åpningen, jeg hadde mer igjen å presse med og ville fortsette men da sier hun stopp, vent på neste! Jeg hyler - det gjør jo dritvondt at han står der, men klarer å holde meg, (husker dette om å holde igjen for å unngå revning, rifter mm) og vente r på neste og da presser jeg for nå skulle det hodet ut, der skulle det i hvertfall ikke stå! :-) Får ut hodet og kjenner pressrien dabber av, fortsett sier hun, ja men jeg har ikke mer å presse med, men hun fortsetter å jobbe med han og jeg husker med skrekk å gru de gangene de har dratt i vakuumet med det to andre utenom at jeg har presset, så jeg presset det jeg kunne og jammen kom han ut - i en foss av fostervann!!! Da var kl 02:46. Og han ble lagt rett opp på brystet mitt, det er første gangen jeg opplever, og jeg sier - herregud han er bitteliten og jordmor og barnepleier sier han er kjempestor! Og samtidig har jeg så vondt at jeg skjelver ukontrollert, når hun begynner å snakke om å sjekke om morkaka er løs så roper jeg bare nei! Men hun drar litt i navelsnoren og den var løs og kom lett ut. Så skal hun sjekke hvordan det har gått med meg og jeg har bare fått skrubbsår!!! Burde ikke sy noe somhelst, ikke pyntesting en gang! :-)
Så skal vi flytte over på rommet ved siden av og baby blir stelt, veid og målt, og han var jo stor - men jeg klarer fortsatt ikke å se det! :-) 4410 g, 55 cm lang og 38 cm rundt hodet, helt perfekt. Sugde som en helt med en gang, ingen problemer der.
Det var forferdelig vondt mens det stod på, sånn sett den vondeste fødselen jeg har hatt, men samtidig så gikk det veldig fort og jordmoren var helt super, lå å skalv i nesten 2 timer etterpå, var et sjokk for kroppen tror jeg, men når det først ga seg så har jeg vært oppegående og er i fin form, har noen vonde etterier men ikke værre enn at det går. Utrolig deilig å få han ut av magen og møte denne vakre lille prinsen. <3
Så ringer jeg til samboer som nettopp hadde dratt og sier at jeg tror vannet har gått, - skal jeg snu da eller? sier han, - nei, jeg tror ikke du trenger det, sier jeg!
Ganske trøtt kan du si! Slo på mac'en og googlet hvilken farge det skal være på fostervannet, fant da ut at den skulle være klar og dersom den var gul eller grønn så skulle man ringe føden med en gang. Så jeg ringer føden og sier at jeg tror vannet har gått og forteller fargen på det, - da må du komme med en gang sier jordmora på tlf, - ehhhh sier jeg, jeg må levere barna i barnehagen først (de hadde enda ikke stått opp, bhg åpner først 07:30), ja men da sier vi kl 08:00 da, med forbehold om at du kan være noe forsinket. - Ja gjør det du, sier jeg, så ringer jeg sambo igjen som blir lettere oppgitt over meg - he he he, vekker barna og gir de frokost, kler og gjør de klar til bhg, da de er klare kommer sambo som leverer yngstemann mens jeg tar et raskt morgenstell selv. Så kjører vi avgårde, leverer eldstejenta på veien og er framme 08:30. Så begynner DEN TREGE dagen... Vente litt, inn vise bind med fostervann og levere urinprøve, inn til CTG, videre inn på OBS posten, ny CTG, de kjenner på modningen det var ca 2 cm livmorhals men nå var den myk (stram dagen før) noe bakoverlent. Jeg skal få modningspiller, det er visst det som er vanlig når vannet har gått, de legger inn den første ca kl 11:00, får vite at de setter 1 hvert 4.time, maks 4. om dagen, de setter ikke om natten og maks 8. tilsammen. Før hver tablett må jeg ligge 30 min med CTG, etter hver tablett 1 time med CTG. Etter at timen har gått er det opp å hopp og ut å gå, for å prøve å få ting til å skje - ingenting skjer, litt mer moden livmorhals bare. Tablett nr 2 kl 15:00 same prosedure as last time, jeg sier til sambo at han like gjerne kan dra hjem og hente barna, legge de osv. Ingen rier nå heller... Undersøkes før tablett 3, nå var livmorhalsen kortet helt opp og begynte å peke framover (det hadde vært 2 cm åpning hele dagen), dette blir siste tabletten denne dagen så jeg tenker at da starter det vel opp i morgen da. Lå med CTG og var usikker på om jeg kjente noe eller ikke, for jeg fikk så sabla vondt i bekkenet av å ligge slik på siden også. Registreringen viser svake sammentrekninger, opp av senga, gikk trappene de 5 etg ned fra obsposten og ned i vestibylen hvor jeg trasket fram og tilbake, kjente sammentrekninger i magen, lastet ned en rieteller og tok tiden på de, kom mellom 2 -4 min og varte i ca 30 - 40 sek, uregelmessig, men noe var det i hvertfall, fortsatte å traske fram og tilbake til det begynte å gjøre passe vondt, da gikk jeg trappene opp igjen og sa i fra, for da ville de sjekke på CTG hvordan babyen tok dette. Dette var rett før Grey's Anatomy, så jeg koblet opp TV og lå til registrering mens jeg så på Grey's! :-) Da registreringen var ferdig var det opp på bena igjen, her skulle tyngdekraft og mest effektive vei til mål benyttes!!! Stod og gikk litt rundt senga, nå måtte jeg begynne å puste meg gjennom riene, de var fortsatt uregelmessige, ny jordmor kom på vakt, det var faktisk henne jeg hadde snakket med på tlf den morgenen! :-) Hun undersøkte meg igjen, men det hadde ikke skjedd noe særlig mer, hun sier så at hun vil ringe føden for at de bedre kan overvåke babyen der og om mulig prøve å få litt fart på sakene, enten ved å legge inn en fjerde tablett, eller sette drypp. Da det ble bekreftet at jeg skulle dit, ringer jeg sambo som lå og sov! :-) Han var helt i ørska stakkar! :-) Jeg var vel på føden rundt midnatt, ca 00:30 kommer sambo og ikke lenge etterpå begynner riene å gjøre ordentlig vondt!!! Da begynner jeg med "oooooh-ingen" min istenden for pust (klarer rett og slett ikke), riene øker altså i styrke men kommer fortsatt uregelmessig... Etterhvert så gjør de skikkelig vondt og jordmor velger å undersøke meg, ja nå er det mer 3 cm enn 2 cm sier hun - ikke mer??? sier jeg og tenker på den laaaange åpningsfasen jeg hadde med førstemann, så lenge klarer jeg ikke med sånne rier var min eneste tanke. Ja men det er bra det sier hun, rundt 2 cm kan man stå lenge men når man når 3-4 cm da pleier det å begynne å skje noe - særlig! tenkte jeg, trenger ikke å prøve å oppmuntre meg lissom. :-) Så setter hun på en sånn elektrode på hodet hans, jeg klarer nesten ikke å ligge stille mens hun gjør det, i tillegg satt hun veneflon på meg, husker jeg var litt usikker på hvorfor hun gjorde det, skulle jeg få epidural eller var det drypp? Så gikk hun ut en stund og riene kom uten stopp føltes det som og de var sinnsykt vonde, før har jeg hadde de kun i korsryggen nå satt de rundt hele hofte/ bekkenpartiet og til slutt følte jeg at de ble mer pressaktige rier enn de bombarderene riene først, sier det til samboer og han ringer på jordmor som kommer kjapt. Se der ja der har du begynt å presse ja, sier hun, da er det nok bare å gjøre det - ikke søren tenkte jeg, jeg presser ikke før hun har sjekket meg, jeg skal søren ikke revne eller noe for at jeg har begynt å presse for tidlig! (jeg har jo hørt om mange som får denne pressfølelsen tidlig og hadde jo nettopp hatt bare 3 cm åpning) så jeg kjempet i mot lysten til å presse og tenkte bare - hvorfor utsatte jeg meg for dette en gang til? Har aldri hatt så sinnsyke rier, og fattet ikke hvordan jeg skulle klare å komme gjennom dette. Så klarer hun på underligvis å undersøke meg, og jeg minnes jeg hører noe om en kant og at det bare er å presse, jeg får lagt bena opp i bøylene, men tør fortsatt ikke ta ordentlig i, i og med at det fortsatt var en kant. Ikke før jordmor setter seg til rette begynner jeg å ta ordentlig i, og jeg presser det jeg kan, får høre at han sitter høyt og at jeg kanskje burde snu meg på alle 4 for å få han lettere ned, jeg var helt med på ideen, men klarte bare ikke å snu meg rundt, det var så sinnsykt vondt hele tiden, det endte med at de la meg på siden, med et ben i bøyle, for så etter en stund å legge meg tilbake på rygg igjen, så beordrer jordmor barnepleier og sambo til å ta hvert sitt ben, samt at sambo skulle løfte meg opp og jeg skulle trykke haken ned mot brystet på neste rie og jeg presser det jeg er kar om! Og nå kom han ned! Det blir noen press til og så står hodet i åpningen, jeg hadde mer igjen å presse med og ville fortsette men da sier hun stopp, vent på neste! Jeg hyler - det gjør jo dritvondt at han står der, men klarer å holde meg, (husker dette om å holde igjen for å unngå revning, rifter mm) og vente r på neste og da presser jeg for nå skulle det hodet ut, der skulle det i hvertfall ikke stå! :-) Får ut hodet og kjenner pressrien dabber av, fortsett sier hun, ja men jeg har ikke mer å presse med, men hun fortsetter å jobbe med han og jeg husker med skrekk å gru de gangene de har dratt i vakuumet med det to andre utenom at jeg har presset, så jeg presset det jeg kunne og jammen kom han ut - i en foss av fostervann!!! Da var kl 02:46. Og han ble lagt rett opp på brystet mitt, det er første gangen jeg opplever, og jeg sier - herregud han er bitteliten og jordmor og barnepleier sier han er kjempestor! Og samtidig har jeg så vondt at jeg skjelver ukontrollert, når hun begynner å snakke om å sjekke om morkaka er løs så roper jeg bare nei! Men hun drar litt i navelsnoren og den var løs og kom lett ut. Så skal hun sjekke hvordan det har gått med meg og jeg har bare fått skrubbsår!!! Burde ikke sy noe somhelst, ikke pyntesting en gang! :-)
Så skal vi flytte over på rommet ved siden av og baby blir stelt, veid og målt, og han var jo stor - men jeg klarer fortsatt ikke å se det! :-) 4410 g, 55 cm lang og 38 cm rundt hodet, helt perfekt. Sugde som en helt med en gang, ingen problemer der.
Det var forferdelig vondt mens det stod på, sånn sett den vondeste fødselen jeg har hatt, men samtidig så gikk det veldig fort og jordmoren var helt super, lå å skalv i nesten 2 timer etterpå, var et sjokk for kroppen tror jeg, men når det først ga seg så har jeg vært oppegående og er i fin form, har noen vonde etterier men ikke værre enn at det går. Utrolig deilig å få han ut av magen og møte denne vakre lille prinsen. <3
men tenk at du er han endelig her, lille store pjokken :)
