L
lindaen
Guest
Den 02.02.06 fant endelig mammas lille prinsesse ut at hun skulle sjekke hvordan verden var på den andre siden av magen.. Jeg våknet om natta av at jeg måtte på do (for et sjokk liksom, høygravid som må på do!!) Når jeg tørka meg var det blod på papiret.. Jeg tørka og tørka og tørka for å få bekreftet for meg selv at det faktisk var blod der.. (blond? NEI
) Sprang inn til samboern (klokka 0400, han skulle på jobb 0600
) for å få han til å sjekke om jeg kanskje blødde noen andre plasser enn innvendig (lot meg liksom ikke overbevise
) Joda, blødde nok innvendig.. Ringte føden, men fikk beskjed om at så lenge det ikke rant nedover beina så var det ikke farlig, men det var nok et tegn på at det begynte å åpne seg mer! (hadde jo 2-3 cm åpning i 3 uker før fødselen) Jeg tassa tilbake i senga å prøvde fortvilt å få sove.. Mest bortkasta jeg har vært med på.. Klokka ble 06, samboern dro på jobb.. Etter en stund til med bortkasta tid i senga sto jeg opp og satte meg på BV
Blødde ennå litt, og hadde svaaake mensmurringer i magen.. Tenkte at det sikkert var en evighet til noe skjedde.. PANG! Rier!! Med 5 minutts mellomrom.. Fy flate så vondt liksom! Tok en halvtime før jeg lot meg overbevise om at det var rier og tassa i dusjen.. Det var veldig godt med varmt vann på magen, men jeg klarte ikke å stå oppreist under riene så det tok ikke lange tida før jeg sa meg ferdig i dusjen.. Fikk tørka meg sånn passe før jeg kjente at jeg måtte seriøst på do.. Hadde plutselig kanon dårlig mage! Hadde jo liksom en plan om å gjøre meg klar og ringe føden, å samboern min, men neida.. Hver gang jeg prøvde å røyse meg fra do kom det en ny rie og etter hver rie måtte jeg drite.. Holdt på sånn i over en time, fortsatt med 5 minutt mellom riene! Fy flate så dårlig jeg var.. Samboern fikk beskjed om at han bare måtte komme hjem for nå var det virkelig alvor! Klokka 10 var vi på vei bort til føden, etter mye knøvling siden jeg fikk rier hver gang jeg bevegde meg.. Jeg var så livredd for at de skulle sende oss hjem igjen.. Var liksom ikke i stand til å tasse rundt når riene kom sånn! 4 cm åpning, jeg fikk bli! Prøvde å gå litt for å hjelpe riene, men da var det konstante rier uten pause.. Fant ut at det var best å bli sittende.. Etter å ha prøvd akupunktur uten noen virkning foreslo jordmora at jeg kunne prøve dusjen.. Den, og toalettet, var rett over gangen fra fødestua vår, så jeg komla meg bort etterhvert.. Det angrer jeg ennå på! Når jeg kom bort på toalettet starta den kraftigeste ria jeg hadde hatt til da.. Tårene trilla å kroppen skalv, og ikke ville den gi seg heller.. Satt i et kvarter på dassen der før jordmora sa at vi skulle gå tilbake å prøve lystgass (jeg skulle egentlig ikke ha noen smertelindring) Lystgass var ikke noe for meg.. Fikk nesten panikk av å miste kontrollen over kroppen og følte at jeg ikke fikk puste i den maska.. Hadde fortsatt samme rie som ikke hadde gitt meg en eneste pause.. Satt på sengkanten å lente meg på samboern, klarte ikke snakke, nesten ikke puste.. Tårene trilla å kroppen rista ukontrollert.. Nå BA han (samboern) meg om å ta epidural, å jeg følte ikke lengre for å være super woman! Hadde 7 cm åpning, men jordmora sa at det ennå var noen timer igjen.. Så jeg skulle få det! Hun gjorde to forsøk på å sette veneflon på meg, uten hell.. Så hun måtte kontakte anestesi sykepleier som måtte sette den rett inn i hovedblodåra.. Nå hadde jeg hatt samme rie i en og en halv time.. Endelig kom legen for å sette den epiduralen!! Han spurte meg om en masse teite spørsmål som jeg ikke klarte å svare på.. Satt bare og hang ennå.. Jeg gråt og samboern gråt.. Det ble litt verre enn vi hadde trodd.. Legen knødde masse med den epiduralen, men etter en halv time kjente jeg plutselig ingenting! Herregud så deilig.. Da hadde jeg hatt samme sinnsyke rie i 2 timer i strekk uten pause.. Nå kunne jeg plutselig være menneske igjen.. Nå var klokka 15 og det var vaktskifte, fikk ei til kjempe koselig jordmor! Tassa meg på toalettet å når vi kom tilbake hadde hun dempet lyset og åpna vinduet så vi skulle få sover litt.. Jeg hadde jo bare sovet 2 timer den natta! Småsov endel fram til rundt 19.. Da hun skulle sjekke åpning hadde jeg 9 cm og vannet gikk.. Nå begynte jeg å kjenne riene igjen siden ungen var så langt nede.. (epiduralen var satt slik at jeg skulle kjenne pressriene) Fy flate så vondt det gjorde! Tassa meg på do igjen, men jeg fikk ikke tissa engang.. Hadde jo vært i bevegelse så nå starta rien som aldri ville gi seg igjen.. Fikk etterhvert komla meg tilbake på rommet, 10 cm!! Det hadde vært en effektiv gå tur.. Men jeg fikk ikke trykke før hun var kommet mye lengre ned i bekkenet.. Det føltes som en evighet, på samme rie! Men så kom trykketrangen endelig.. Jeg pressa å trykka å stønna å peste.. For hvert press så trakk jeg i armen til samboern og etter hver rie fikk vann hos han.. Han var fantastisk flink å hjelpe meg! Når hun begynte å komme ut i åpninga føltes det som om jeg skulle eksplodere.. Det var så ufattelig vondt å pressriene mine kom kjempe sjeldent.. Fikk drypp for å sette fart i tingene! Når hodet endelig var ute ropte de at jeg måtte presse videre, uten rie, mens de trakk i henne.. Da brølte jeg det jeg var god for!! Men med et plask kom lille jenta vår ut.. Å all smerte var bort.. Et lite øyeblikk hvertfall.. Nå var klokka 22.15 og det var vaktskifte igjen.. En annen jordmor kom for å sjekke hvor ille jeg hadde revna.. Den "bedøvelsessprayen" deres var så ufattelig vond at tårene spruta igjen.. To jordmødre til kom for å sjekke, men så måtte de tilkalle legen.. Det kunne se ut som jeg hadde revna over urinrøret å da måtte jeg opereres! Legen kom, å MOSA fingrene inn i meg! Jeg sto i bro å hylte, var jo ikke bedøvd i det hele tatt, å det gjorde så vanvittig vondt at jeg nesten ikke skulle få puste.. Jeg har skikkelig angst for narkose, å hadde gitt beskjed om at det skulle jeg ikke ha! Legen ropte at det SKULLE jeg ha.. Fikk total panikk, hylte nei og gråt det jeg makta.. Jordmødrene dro den satans legen ut å sa at jeg ikke skulle ha noe narkose! Det var greit.. Ble trilla opp på operasjon å fikk sprøyta noe greier inn i epidural-tingen.. Det ble satt urinkateter siden urinrøret mitt var revna å vi venta bare på legen.. Han kom å sa høyt og tydelig at dette var for ille til at han tok ansvaret for dette alene og de måtte kontakte bakvakta også.. Det var hyggelig å vite.. Bakvakta kom å de begynte å sy.. Etter en times tid med utvendig styring, skulle de begynne å sy innvendig.. Det de tydeligvis hadde glemt var at epiduralen min var satt slik at jeg skulle kjenne pressriene så jeg kjente selvfølgelig at de begynte å styre der nede.. Jeg hylte og skreik, blodtrykket og pulsen gikk til helvette og de måtte gi med noe sterkere intravenøst! Legene tok ikke hensyn til at jeg var begynt å kjenne smerte igjen å fortsatte med syinga innvendig.. Jeg ble så dopa av det de ga meg at jeg begynte å duppe sånn smått av å slutta å puste spontant.. Måtte ha oksygen i tillegg.. Husker at det eneste jeg tenkte når jeg lå der var at jeg ville dø.. Det var det verste jeg hadde vært med på, å jeg har ennå ikke klart å komme over det.. Det skjedde så mye mer oppe på operasjon, men jeg orker ikke skrive alt.. Det var bare forferdelig! Når jeg var ferdig å sy sa han snille legen (bakvakta) at det så veldig bra ut å at jeg kom til å bli bra igjen.. Klitoris og urinrøret var ødelagt og jeg måtte ha urinkateter i 5 dager.. Ble trilla på oppvåkningen hvor jeg fikk mere oksygen, smertestillende og endelig litt vann!! Var så ufattelig tørst.. Etter 4 timer ble jeg trilla ned til føden igjen, der min vakre datter og samboern lå.. Han hadde hatt henne alene de 6-7 timene jeg hadde vært borte.. Det første han sa til meg var at jeg ikke trengte å føde flere.. Han skjønte meg så ufattelig godt! Men det var et fantastisk resultat, men om jeg ville gjort det igjen? Aldri i livet, for det såret som blør i hjertet mitt etter dette, vil bruke lang tid på å leges.. Skulle ønske jeg valgte keisersnitt..
) Sprang inn til samboern (klokka 0400, han skulle på jobb 0600) for å få han til å sjekke om jeg kanskje blødde noen andre plasser enn innvendig (lot meg liksom ikke overbevise) Joda, blødde nok innvendig.. Ringte føden, men fikk beskjed om at så lenge det ikke rant nedover beina så var det ikke farlig, men det var nok et tegn på at det begynte å åpne seg mer! (hadde jo 2-3 cm åpning i 3 uker før fødselen) Jeg tassa tilbake i senga å prøvde fortvilt å få sove.. Mest bortkasta jeg har vært med på.. Klokka ble 06, samboern dro på jobb.. Etter en stund til med bortkasta tid i senga sto jeg opp og satte meg på BV Blødde ennå litt, og hadde svaaake mensmurringer i magen.. Tenkte at det sikkert var en evighet til noe skjedde.. PANG! Rier!! Med 5 minutts mellomrom.. Fy flate så vondt liksom! Tok en halvtime før jeg lot meg overbevise om at det var rier og tassa i dusjen.. Det var veldig godt med varmt vann på magen, men jeg klarte ikke å stå oppreist under riene så det tok ikke lange tida før jeg sa meg ferdig i dusjen.. Fikk tørka meg sånn passe før jeg kjente at jeg måtte seriøst på do.. Hadde plutselig kanon dårlig mage! Hadde jo liksom en plan om å gjøre meg klar og ringe føden, å samboern min, men neida.. Hver gang jeg prøvde å røyse meg fra do kom det en ny rie og etter hver rie måtte jeg drite.. Holdt på sånn i over en time, fortsatt med 5 minutt mellom riene! Fy flate så dårlig jeg var.. Samboern fikk beskjed om at han bare måtte komme hjem for nå var det virkelig alvor! Klokka 10 var vi på vei bort til føden, etter mye knøvling siden jeg fikk rier hver gang jeg bevegde meg.. Jeg var så livredd for at de skulle sende oss hjem igjen.. Var liksom ikke i stand til å tasse rundt når riene kom sånn! 4 cm åpning, jeg fikk bli! Prøvde å gå litt for å hjelpe riene, men da var det konstante rier uten pause.. Fant ut at det var best å bli sittende.. Etter å ha prøvd akupunktur uten noen virkning foreslo jordmora at jeg kunne prøve dusjen.. Den, og toalettet, var rett over gangen fra fødestua vår, så jeg komla meg bort etterhvert.. Det angrer jeg ennå på! Når jeg kom bort på toalettet starta den kraftigeste ria jeg hadde hatt til da.. Tårene trilla å kroppen skalv, og ikke ville den gi seg heller.. Satt i et kvarter på dassen der før jordmora sa at vi skulle gå tilbake å prøve lystgass (jeg skulle egentlig ikke ha noen smertelindring) Lystgass var ikke noe for meg.. Fikk nesten panikk av å miste kontrollen over kroppen og følte at jeg ikke fikk puste i den maska.. Hadde fortsatt samme rie som ikke hadde gitt meg en eneste pause.. Satt på sengkanten å lente meg på samboern, klarte ikke snakke, nesten ikke puste.. Tårene trilla å kroppen rista ukontrollert.. Nå BA han (samboern) meg om å ta epidural, å jeg følte ikke lengre for å være super woman! Hadde 7 cm åpning, men jordmora sa at det ennå var noen timer igjen.. Så jeg skulle få det! Hun gjorde to forsøk på å sette veneflon på meg, uten hell.. Så hun måtte kontakte anestesi sykepleier som måtte sette den rett inn i hovedblodåra.. Nå hadde jeg hatt samme rie i en og en halv time.. Endelig kom legen for å sette den epiduralen!! Han spurte meg om en masse teite spørsmål som jeg ikke klarte å svare på.. Satt bare og hang ennå.. Jeg gråt og samboern gråt.. Det ble litt verre enn vi hadde trodd.. Legen knødde masse med den epiduralen, men etter en halv time kjente jeg plutselig ingenting! Herregud så deilig.. Da hadde jeg hatt samme sinnsyke rie i 2 timer i strekk uten pause.. Nå kunne jeg plutselig være menneske igjen.. Nå var klokka 15 og det var vaktskifte, fikk ei til kjempe koselig jordmor! Tassa meg på toalettet å når vi kom tilbake hadde hun dempet lyset og åpna vinduet så vi skulle få sover litt.. Jeg hadde jo bare sovet 2 timer den natta! Småsov endel fram til rundt 19.. Da hun skulle sjekke åpning hadde jeg 9 cm og vannet gikk.. Nå begynte jeg å kjenne riene igjen siden ungen var så langt nede.. (epiduralen var satt slik at jeg skulle kjenne pressriene) Fy flate så vondt det gjorde! Tassa meg på do igjen, men jeg fikk ikke tissa engang.. Hadde jo vært i bevegelse så nå starta rien som aldri ville gi seg igjen.. Fikk etterhvert komla meg tilbake på rommet, 10 cm!! Det hadde vært en effektiv gå tur.. Men jeg fikk ikke trykke før hun var kommet mye lengre ned i bekkenet.. Det føltes som en evighet, på samme rie! Men så kom trykketrangen endelig.. Jeg pressa å trykka å stønna å peste.. For hvert press så trakk jeg i armen til samboern og etter hver rie fikk vann hos han.. Han var fantastisk flink å hjelpe meg! Når hun begynte å komme ut i åpninga føltes det som om jeg skulle eksplodere.. Det var så ufattelig vondt å pressriene mine kom kjempe sjeldent.. Fikk drypp for å sette fart i tingene! Når hodet endelig var ute ropte de at jeg måtte presse videre, uten rie, mens de trakk i henne.. Da brølte jeg det jeg var god for!! Men med et plask kom lille jenta vår ut.. Å all smerte var bort.. Et lite øyeblikk hvertfall.. Nå var klokka 22.15 og det var vaktskifte igjen.. En annen jordmor kom for å sjekke hvor ille jeg hadde revna.. Den "bedøvelsessprayen" deres var så ufattelig vond at tårene spruta igjen.. To jordmødre til kom for å sjekke, men så måtte de tilkalle legen.. Det kunne se ut som jeg hadde revna over urinrøret å da måtte jeg opereres! Legen kom, å MOSA fingrene inn i meg! Jeg sto i bro å hylte, var jo ikke bedøvd i det hele tatt, å det gjorde så vanvittig vondt at jeg nesten ikke skulle få puste.. Jeg har skikkelig angst for narkose, å hadde gitt beskjed om at det skulle jeg ikke ha! Legen ropte at det SKULLE jeg ha.. Fikk total panikk, hylte nei og gråt det jeg makta.. Jordmødrene dro den satans legen ut å sa at jeg ikke skulle ha noe narkose! Det var greit.. Ble trilla opp på operasjon å fikk sprøyta noe greier inn i epidural-tingen.. Det ble satt urinkateter siden urinrøret mitt var revna å vi venta bare på legen.. Han kom å sa høyt og tydelig at dette var for ille til at han tok ansvaret for dette alene og de måtte kontakte bakvakta også.. Det var hyggelig å vite.. Bakvakta kom å de begynte å sy.. Etter en times tid med utvendig styring, skulle de begynne å sy innvendig.. Det de tydeligvis hadde glemt var at epiduralen min var satt slik at jeg skulle kjenne pressriene så jeg kjente selvfølgelig at de begynte å styre der nede.. Jeg hylte og skreik, blodtrykket og pulsen gikk til helvette og de måtte gi med noe sterkere intravenøst! Legene tok ikke hensyn til at jeg var begynt å kjenne smerte igjen å fortsatte med syinga innvendig.. Jeg ble så dopa av det de ga meg at jeg begynte å duppe sånn smått av å slutta å puste spontant.. Måtte ha oksygen i tillegg.. Husker at det eneste jeg tenkte når jeg lå der var at jeg ville dø.. Det var det verste jeg hadde vært med på, å jeg har ennå ikke klart å komme over det.. Det skjedde så mye mer oppe på operasjon, men jeg orker ikke skrive alt.. Det var bare forferdelig! Når jeg var ferdig å sy sa han snille legen (bakvakta) at det så veldig bra ut å at jeg kom til å bli bra igjen.. Klitoris og urinrøret var ødelagt og jeg måtte ha urinkateter i 5 dager.. Ble trilla på oppvåkningen hvor jeg fikk mere oksygen, smertestillende og endelig litt vann!! Var så ufattelig tørst.. Etter 4 timer ble jeg trilla ned til føden igjen, der min vakre datter og samboern lå.. Han hadde hatt henne alene de 6-7 timene jeg hadde vært borte.. Det første han sa til meg var at jeg ikke trengte å føde flere.. Han skjønte meg så ufattelig godt! Men det var et fantastisk resultat, men om jeg ville gjort det igjen? Aldri i livet, for det såret som blør i hjertet mitt etter dette, vil bruke lang tid på å leges.. Skulle ønske jeg valgte keisersnitt..
