Mathea’s vei til verden Lørdag 20 mars våknet jeg opp til en modningsblødning i halv 11 tiden og tenkte at nå var vi enda et skritt nærmere, uten å tro at noe var på gang av den grunn.. Lite visste vi hva som ventet oss det neste døgnet...
Ca 15 min senere merket jeg rier.. ca 7 min mellom de. Ringte føden ca kl 14.30. Riene varte rundt minuttet, så det var bare å ta turen til sykehuset. Vi pakket siste rest og gjorde klart for kanskje den aller siste turen ut døra, med gullet fortsatt inne i magen.
Vi ankom sjukehuset i 15.30 tiden og ble lagt til registrering. Jeg hadde 3 cm åpning, men stram indre mormunn. Jeg hadde hatt åpning i noen uker, så det var jo ikke noe nytt. Riene var med 6-7 min mellom og det var bare å vente... Vi brukte ettermiddagen til å lese litt og jeg sprang i trappene på sjukehuset hele dagen, og kom fra øverste til nederste etasje før Eirik, som tok heisen [8D] jenta skulle ut!! Det hjalp for da ble det ca 5 min mellom riene.
Vaktskifte kl 23 og jeg ble sjekket, fortsatt 3 cm åpning. Ble litt skuffet, for med så mye rier, så såg jeg for meg at dette kom til å ta lang tid. Jeg fikk 2 paracet og en akupunkturnål i hodet for å slappe av, for å se om dette hjalp på å sette ting i fortgang.
Kl 01 ble jeg sjekket igjen og hadde nå 4 cm åpning og mye blodslim. Avslappingen hjalp tydeligvis! [:)] Kl 03 fikk jeg tette rier og jeg lå i senga å fulgte med klokka, mens Eirik sov i lenestolen ved siden av. Kl 04 var det blitt 5-6 cm åpning, og jeg hadde en stor blødning. Nå var det 3 min mellom riene. Kanskje ville jenta hilse på oss snart??
Kl 05 vekket jeg Eirik som sov godt, nå skulle vi i badekaret for å slappe av enda litt mer. Det hjalp jo forrige forsøk. Fortsatt 3 min mellom riene, på sekundet. var i badekaret i ca 1 time, da orket jeg ikke ligge der lengre, og flyttet inn i senga igjen. Etter dette fikk jeg slappet godt av, og riene ga seg litt i styrke, så jeg sov godt mellom riene. Jordmor mente at jenta var ute iløpet av formiddagen/tidlig ettermiddag og sa at jeg enten skulle få drypp eller ta vannet, sånn at alt kom ordentlig i gang.
Vaktskifte og ny jordmor inn. Hun ville ikke ta vannet for at hodet var for høyt oppe enda, og ikke fikk jeg drypp heller. Ny skuffelse! Jeg prøvde å forklare at jeg hadde så stort bekken at hodet sikkert ikke sklei nok ned før vannet gikk, men jordmor var ikke enig i min teori. Hun mente at hodet ikke var festet, men jeg sa at det garantert var det. Denne jordmora sendte meg hjem aller første gang jeg hadde rier, med beskjed om at det var kynnere, så at vi ikke kommer overens, var ikke noe nytt for noen. Jeg ble så skuffet og skjønte at dette kom til å ta enda lengre tid, men jeg håpte faktisk at hun ikke var den som skulle ta imot, for det fortjente hun ikke. Jordmor ga ihvertfall 2 akupunkturnåler som skulle få fart på riene (kl 09.45) og da tok det seg kraftig opp. Hadde mye rier og det verket som sterke menssmerter. Jeg sto for det meste å såg ut vinduet mens riene sto på, og flakset mellom rommet og toalettet. Det var ikke tvil om at det presset nedover og på blæra[:D]
Jeg hadde ganske vondt og kastet opp en gang før jeg bare måtte finne senga igjen. Kl 12.30 tok jordmor endelig vannet etter at jeg overtalte henne! Hun sa at jeg fikk rope om noe skjedde, hun kom seg ikke ut døra engang! Kjente med en gang hodet som glei nedover mot åpningen, hadde hun bare ville hørt litt tidligere! Det fikk i alle fall veldig fart på riene, som nå kom med 3-4 min mellom og var innmari sterke. Fikk pressetrang og greide ikke holde tilbake. På 7 cm åpning kjente jordmor etter og røsket godt i åpningen for å prøve å få fortgang.
Plutselig var det vaktskifte og inn kom favoritt jordmora og barnepleieren som jeg hadde blitt veldig godt kjent med etter alle oppholdene på sykehuset. De hadde også med seg en student, og hun var helt enestående! I etterkant sa studenten at teamet var overrasket over at jeg var så langt inne i fødselen, for jeg var så rolig og avslappet. I "koma" ville jeg sagt da men[8D] Vi samarbeidet godt, og jeg hørte nøyaktig på hva de sa. Eirik var så flink å var med hele tiden, og visste nøyaktig hva jeg ville, selv om jeg ikke greide å kommunisere med annet enn å nikke. Jeg hadde aldri greid dette uten han!
15.30 var det full åpning på 10 cm og jeg låg på siden og presset. Jordmødrene ville ha meg over på ryggen for at hodet skulle komme skikkelig ned. Jeg hadde gode rier og presset 3 ganger på hver rie. Da satte de drypp for å gjøre riene enda sterkere, sånn at jeg skulle bli fortere ferdig, siden jeg var så sliten. Studenten var inne å hentet frem hodet forbi den indre mormunnen, og da ble det fortgang. Det var veldig slitsomt, men kroppen og viljen sto på. Eirik var fremme å kikket på åpningen når hun var på vei ut, og jeg fikk kjenne på hodet mens det sto i åpningen. Masse mørkt hår i vente og jeg måtte ha henne ut nå med en gang, jeg var så spent! [:)]
Så etter halvannen time med pressrier på full åpning, kl 17.03 så lille Mathea dagens lys. En helt fantastisk følelse! De la henne opp på magen min og hun skreik med en gang og var den nydeligste babyen jeg hadde sett noen gang. Eiri måtte sette seg ned i stolen litt, for tenk, nå var lillejenta vår kommet! Så mye strev for å bære deg frem, og nå var vi ferdig! Vi var hodestups forelsket med en gang! Barnepleier tok veldig mange bilder av oss og en stolt pappa skulle endelig få klippe navlestrengen. Han skilte lille Mathea fra livet sitt inne i magen min, nå skulle hun endelig få ta fatt på livet utenfor magen. Jeg kunne ikke ta blikket fra hun, for ei nydelig lita jente vi hadde fått!! Hun fant fort fingeren min å holdt rundt. En stolt pappa kom bærende med Mathea inn igjen, og hun veide 3780 gr og var først målt til 53 cm, men etter at de såg på hodet, så såg de at det heller stemte med 52 cm. Pga hodestillingen under fødselen, så hadde hun fått en blødning bak på ene siden, som kom til å gå over dagen etter.
Hun kom ut med hodet vridd til venstre for meg, og såg ut på sola som skinte for første gang på lenge, på årets første vårdag 21.mars. Jordmor har vært jordmor i mange mange år, men har aldri tatt i mot en sånn fødsel, så hun er helt spesiell, lille vennen vår. Noe annet "rart" var at riene som blir målt på papiret på ctg'en normalt stiger oppover, mens mine gikk nedover [:D]
Jeg måtte klippes og ble derfor sydd, noe som gikk veldig fint. Ikke vondt og heller ikke vondt i ettertid. Mer redd for bedøvelsen enn syinga, så jeg kjente jo alt og at de dro i tråden, men jeg var helt oppslukt i Mathea til å bry meg.
En fantastisk fødsel, som var verdt sine 14 timers aktiv fødsel, og 29 timer etter første rie! Det var ikke skikkelig vondt før de tok vannet og til pressingen kunne starte. Men alt i alt var dette en flott fødsel, tross lang tid og at det var slitsomt der og da.
Før jeg ble mamma hadde livet mitt betydning, nå betyr det ALT.. ?
ikke quote bilder! [:)]
