Terminen min var 9.10.13, men 12.10.13 var dagen lille Morten hadde bestemt seg for å komme.
Vi bor et stykke unna sykehus (3 timer og to ferjer), og pga styrtfødsel første gang, reiste vi hver helg rundt termin til byen til mine foreldre og håpte på fødsel.
Termin kom og gikk, og jeg var igrunn forberedt på å gå lenge over siden storesøster kom 9 dager etter termin. Egentlig var jeg utrolig avslappa til hele fødselen, og trodde ikke noe ville skje med det første. Lørdag 12.10.13 gikk vi hele dagen rundt i byen og kikket i butikker, spiste lunsj og bare koste oss med den kommende storesøsteren. Hadde absolutt ingen tro på at dette var dagen lillebror skulle komme. Var på slutten mye plaget med kraftige kynnere, men denne dagen var det helt rolig. Følte meg egentlig sprekere enn på lenge.
vi kom hjem i rundt 17 30 , og i det jeg legger meg på sofaen, kjenner jeg et lite knepp, og vannet renner gjennom hele buksa, ingen tvil om at det var vannet som gikk. Jeg roper ut, uten å tenke meg om at "oi, der gikk vannet! Storesøster hører dette, og lurer på hva jeg mener med vannet...hehe. samboeren min tror ikke på meg, men det er før han ser selv at jeg er klissvåt. haha.
Vi ringer føden, og de vil ha meg ned på kontroll. vi kommer inn, får bekreftet at vannet er gått, tar en ctg og blir sendt hjem for å vente på rier, og med beskjed om at dersom det ikke er skjedd noe før 8 00 neste morgen, så blir vi satt i gang.
Vi drar hjem, spiser pizza, ser skal vi danse sammen med snuppa, og venter på rier. Trenger ikke vente så veldig lenge, og rundt 8 begynner riene så smått. Ikke vonde enda, men kjenner at det er rier. Klokken blir 9, og vi bestemmer oss for at det kanskje er lurt å dra til sykehuset snart med tanke på at jeg visste at dette kunne gå fort. Riene kommer nå ca hvert 5. min og varer ca 1 min. De er overhodet ikke det jeg vil kalle vonde, og jeg klarer å både prate og le meg gjennom dem.
Når vi kommer på sykehuset, er klokken ca , og jordmor spør hvor ofte riene kommer, om de er vonde osv. På dette punktet er jeg nesten flau over hvor lite vondt jeg har, og tenker at jeg kanskje ikke har noe på sykehuset å gjøre enda. Men vi får tildelt rom, og en liten time etterpå begynner riene å bli vondere, men enda overkommelige. Jeg får legge meg i badekaret, og dette er utrolig godt! Riene kommer nå med ca 3 min mellom.
Samboer setter på Enja(føde cd en min) Noe som faktisk hjalp utrolig mye. Hjalp meg å puste meg gjennom riene som nå begynte å gjøre vondt. ca 23 00 er riene så vonde at jeg ber fint om lystgass. Klarer fortsatt å være hyggelig og smiler og ler mellom riene=) samboer sier mange ganger at jeg er flink. Jeg spør også jordmor om det er lenge igjen ( akkurat som om hun kan vite det...hehe) Klokken nærmer seg halv 12, og uten å si noe, presser jeg (eller kroppen min) Jordmor skal sjekke fosterlyd, men finner den ikke. Jeg er rolig, for jeg vet jo at hodet står i åpningen omtrent, og at han snart er ute. Jordmor stresser litt, og sier hun bare skal sjekke åpning.
da ser hun et hode, og ber samboer trekke i snoren. De må nemlig være to når man føder i vann.
Jordmor nr 2 kommer inn, og etter 4, pressrier hvor jeg fikk lov å presse på to av dem, kommer lille Morten svømmende ut i verden.
han blir lagt på brystet mitt, og det er like fantastisk som det var når storesøster kom. jeg som var redd for at det ikke gikk an å bli like glad i nr 2, kan si at det blir mann så absolutt!
Lillebror var 3564 gram, 51 cm lang og 36 rundt hodet. Helt perfekt!
En bonus, var at kroppen min også føltes helt fin. Kunne nesten ikke kjenne at jeg hadde født! ingen rifter og ingen vondter noen plass! Vannfødsel anbefales så absolutt, og jeg gjør det gjerne igjen!
Vi bor et stykke unna sykehus (3 timer og to ferjer), og pga styrtfødsel første gang, reiste vi hver helg rundt termin til byen til mine foreldre og håpte på fødsel.
Termin kom og gikk, og jeg var igrunn forberedt på å gå lenge over siden storesøster kom 9 dager etter termin. Egentlig var jeg utrolig avslappa til hele fødselen, og trodde ikke noe ville skje med det første. Lørdag 12.10.13 gikk vi hele dagen rundt i byen og kikket i butikker, spiste lunsj og bare koste oss med den kommende storesøsteren. Hadde absolutt ingen tro på at dette var dagen lillebror skulle komme. Var på slutten mye plaget med kraftige kynnere, men denne dagen var det helt rolig. Følte meg egentlig sprekere enn på lenge.
vi kom hjem i rundt 17 30 , og i det jeg legger meg på sofaen, kjenner jeg et lite knepp, og vannet renner gjennom hele buksa, ingen tvil om at det var vannet som gikk. Jeg roper ut, uten å tenke meg om at "oi, der gikk vannet! Storesøster hører dette, og lurer på hva jeg mener med vannet...hehe. samboeren min tror ikke på meg, men det er før han ser selv at jeg er klissvåt. haha.
Vi ringer føden, og de vil ha meg ned på kontroll. vi kommer inn, får bekreftet at vannet er gått, tar en ctg og blir sendt hjem for å vente på rier, og med beskjed om at dersom det ikke er skjedd noe før 8 00 neste morgen, så blir vi satt i gang.
Vi drar hjem, spiser pizza, ser skal vi danse sammen med snuppa, og venter på rier. Trenger ikke vente så veldig lenge, og rundt 8 begynner riene så smått. Ikke vonde enda, men kjenner at det er rier. Klokken blir 9, og vi bestemmer oss for at det kanskje er lurt å dra til sykehuset snart med tanke på at jeg visste at dette kunne gå fort. Riene kommer nå ca hvert 5. min og varer ca 1 min. De er overhodet ikke det jeg vil kalle vonde, og jeg klarer å både prate og le meg gjennom dem.
Når vi kommer på sykehuset, er klokken ca , og jordmor spør hvor ofte riene kommer, om de er vonde osv. På dette punktet er jeg nesten flau over hvor lite vondt jeg har, og tenker at jeg kanskje ikke har noe på sykehuset å gjøre enda. Men vi får tildelt rom, og en liten time etterpå begynner riene å bli vondere, men enda overkommelige. Jeg får legge meg i badekaret, og dette er utrolig godt! Riene kommer nå med ca 3 min mellom.
Samboer setter på Enja(føde cd en min) Noe som faktisk hjalp utrolig mye. Hjalp meg å puste meg gjennom riene som nå begynte å gjøre vondt. ca 23 00 er riene så vonde at jeg ber fint om lystgass. Klarer fortsatt å være hyggelig og smiler og ler mellom riene=) samboer sier mange ganger at jeg er flink. Jeg spør også jordmor om det er lenge igjen ( akkurat som om hun kan vite det...hehe) Klokken nærmer seg halv 12, og uten å si noe, presser jeg (eller kroppen min) Jordmor skal sjekke fosterlyd, men finner den ikke. Jeg er rolig, for jeg vet jo at hodet står i åpningen omtrent, og at han snart er ute. Jordmor stresser litt, og sier hun bare skal sjekke åpning.
da ser hun et hode, og ber samboer trekke i snoren. De må nemlig være to når man føder i vann.
Jordmor nr 2 kommer inn, og etter 4, pressrier hvor jeg fikk lov å presse på to av dem, kommer lille Morten svømmende ut i verden.
han blir lagt på brystet mitt, og det er like fantastisk som det var når storesøster kom. jeg som var redd for at det ikke gikk an å bli like glad i nr 2, kan si at det blir mann så absolutt!
Lillebror var 3564 gram, 51 cm lang og 36 rundt hodet. Helt perfekt!
En bonus, var at kroppen min også føltes helt fin. Kunne nesten ikke kjenne at jeg hadde født! ingen rifter og ingen vondter noen plass! Vannfødsel anbefales så absolutt, og jeg gjør det gjerne igjen!
