Sniker. Hannhunden vår merker 100% at jeg er gravid å reagerer kjempe mye på det. I første graviditeten ville han hele tiden ligge på magen, og ble kjempe aggressive ovenfor andre hannhunder hvis de kom i nærheten av meg. Det ble verre og verre utover graviditeten og han var helt rabiat mot slutten. Jeg kjøpet sikkert nærbutikkens komplette lager av winerpølser for å prøve å trene det vekke
Men jeg fikk ikke mye igjen for de pengene
Må ærlig innrømme at jeg var ganske fortvilet, for jeg tenkte på hvordan det skulle gå med nyfødt i barnevogn og en hund som yppa på seg alt på 4 bein
Nå skal det sies at han er en dvergpuddel, så han ser bare ut som en Tasmanian devil, men utgjør lite fare. Men det var UTROLIG flaut siden jeg hadde en velloppdragen hund jeg hadde puttet masse trening i, og plutselig så jeg ut som hun blonde med en klin gæren veske hund som trodde han var en Rottweiler
Lo and behold, første turen etter at vi kom hjem fra sykehuset - gikk kun jeg og hund, uten barn, og han var omtrent tilbake til min vanlige velloppdragene hund. Etter ett par mnd var det ingen ting å utsette på han og han godtok alle hunder igjen. Hadde hatt flotte turer i ett år, med han løs, null aggresjon mot andre hannhunder og lydig som få. Nå, 1 år etter, er jeg gravid igjen.
I uke 23 nå, og den nærmeste slaktern gnir seg i hendene av sin nye stammkunde som kommer 2 ganger i uka for å kjøpe eksklusiv indrefilet til hunden. Ut vinduet fra kjøttdisken ser han meg gående med en Tasmanian devil i bånd som gjør utfall og har tenkt til å flå en hver hannhund som er innenfor hans synsvinkel. Slakteren tenker nok at jeg kommer til å betale hans årlige ferie de neste 10 årene, for det ser ikke ut som det finnes håp for forbedring - selv med en lekker biff flagrende forann nesa på hunden.
Men jeg vet, at heldigvis er det kun 20 uker igjen og min Tasmanian devil blir igjen min lille dvergpuddel som har skjønt at kjønnsdiskriminering må han holde deg for god til