Er det bare jeg som har hatt et tøft svangerskap frem til nå? Føler alle har et rosenrødt svangerskap hvor alt er helt tipp topp, hvor man har vanskelig for å forstå at ikke alle har det like lett. Føler meg utilstrekkelig i alle aspekter av hverdagen for tiden. Vennene mine forstår ikke og har "skygget" unna, så sitter mye alene med egne tanker som igjen ofte gjør hverdagen mer vanskelig.
Mentalt sliten
- Trådstarter eemmaa
- Opprettet
Jeg er 22 +2.. Fysisk og psykisk sliten. Jordmor har sagt to ganger nå at jeg burde trappe ned på jobb. På 25 ukers kontrollen kommer jeg til å takke ja til dette. Går til fysio en gang i uken, å det hjelper.. Men det utløser en kraftig hodepine. Mareritt å jobbe i barnehage med det. Kjenner jeg har mer enn nok med meg selv og komme meg igjennom dagen. Hadde vært godt å hatt en dag eller to til å "komme seg på" og hente litt energi.. Mini hopper opp hver morgen 04:30. Føler meg bare umenneskelig sliten. 
Hvordan er formen din?
Hvordan er formen din?Veldig veldig vanlig. Jeg hadde det sånn sist (HELE graviditeten i dårlig form, ingen matlyst, ingen energi, spøy hver morgen, var lei meg på grunn av at jeg ikke orka noe). Og det er sånn nå også, men nå har jeg kanskje akseptert det litt mer, jeg var forberedt etter sist. Visste mer hva jeg gikk til. Jeg har hatt hyperemesis denne gangen og gikk ned 6 kg. 100% sykemeldt i nesten to måneder, og er fortsatt gradert sykemeldt.
Hadde du vært inne på det skjulte forumet hadde du sett at vi er maaange som har det sånn som deg
Håper det er en liten trøst.
Tror egentlig det er vanligere enn å være i superform i graviditeten. Men det er kanskje ikke så vanlig å snakke om/legge merke til? Man ser jo tross alt bare de som strutter og smiler og løper rundt. Man ser jo ikke alle som ligger på sofaen eller over bøtta.. følelsen av at venner ikke forstår kjenner jeg igjen. Var lei meg og mer sjokkert for det sist. Nå var det på en måte forventa så da tar jeg det ikke så ille. Jeg avlyste alt av avtaler da jeg hadde hyperemesis. Fordi jeg var alt for syk. Spøy hele tida. Nå har jeg laget noen avtaler igjen. Hyggelig å treffe venner tross alt.
Om du er i form nok til å være litt på jobb og treffe venner litt så er det veldig godt for humøret altså Prøv å snakke med dem om andre ting enn graviditeten, om de ikke forstår /ikke er interessert. Så kan du heller snakke med oss her inne om det 
bli med i det skjulte forumet ettehvert.
Hadde du vært inne på det skjulte forumet hadde du sett at vi er maaange som har det sånn som deg
Håper det er en liten trøst.
Tror egentlig det er vanligere enn å være i superform i graviditeten. Men det er kanskje ikke så vanlig å snakke om/legge merke til? Man ser jo tross alt bare de som strutter og smiler og løper rundt. Man ser jo ikke alle som ligger på sofaen eller over bøtta.. følelsen av at venner ikke forstår kjenner jeg igjen. Var lei meg og mer sjokkert for det sist. Nå var det på en måte forventa så da tar jeg det ikke så ille. Jeg avlyste alt av avtaler da jeg hadde hyperemesis. Fordi jeg var alt for syk. Spøy hele tida. Nå har jeg laget noen avtaler igjen. Hyggelig å treffe venner tross alt.
Om du er i form nok til å være litt på jobb og treffe venner litt så er det veldig godt for humøret altså
Prøv å snakke med dem om andre ting enn graviditeten, om de ikke forstår /ikke er interessert. Så kan du heller snakke med oss her inne om det bli med i det skjulte forumet ettehvert.
Last edited:
Du er på ingen måte alene!
Dette svangerskapet er beintøft. Jeg har bodd på sofaen siden uke fem, med hyperemesis, ganske voldsom vektnedgang, blodpropper, migrene og daglig hodepine, og nå plutselig lavt stoffskifte.
Jeg er lei av tv, for å si det sånn! Fysisk sliten, så en tur på butikken føles som et maraton. Mentalt sliten, klarer knapt å glede meg over noe. Heldigvis har jeg ei på fire, som lyser opp dagene!
Det føles litt sånn at jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal "overleve" resten av svangerskapet.
Dette svangerskapet er beintøft. Jeg har bodd på sofaen siden uke fem, med hyperemesis, ganske voldsom vektnedgang, blodpropper, migrene og daglig hodepine, og nå plutselig lavt stoffskifte.
Jeg er lei av tv, for å si det sånn! Fysisk sliten, så en tur på butikken føles som et maraton. Mentalt sliten, klarer knapt å glede meg over noe. Heldigvis har jeg ei på fire, som lyser opp dagene!
Det føles litt sånn at jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal "overleve" resten av svangerskapet.
Du er absolutt ikke alene!! Jeg har ikke vært kvalm en dag, ikke hatt plager med rygg/bekken, men er alikvell syyykt sliten til tider. Kan fint begynne å grine nesten hver dag bare fordi alt føles utrolig overveldende og tungt...!
Bøyer med i støvet for de som er dårlige og/eller har barn og klarer å stå igjennom det her. Det fortjener medalje!
Bøyer med i støvet for de som er dårlige og/eller har barn og klarer å stå igjennom det her. Det fortjener medalje!
Du er langt fra alene. Jeg har det akkurat sånn som deg..
Jeg er sliten både fysisk og psykisk for tiden, og opplever det samme med at vennene ikke forstår.
Om du vil ha noen å prate med, må du gjerne sende meg en melding her inne[emoji173]️
Som dem andre sier du er ikke alene Jeg er så glad, for at jeg har dere, og venner som forstår. Det hjelper, og ha noen andre enn mannen og lufte tanker med
Jeg er så glad, for at jeg har dere, og venner som forstår. Det hjelper, og ha noen andre enn mannen og lufte tanker med Du er ikke alene, nei. Jeg lå med hodet i bøtta til uke 13, var knapt ute av døra, og nå har jeg fått bekkenproblemer som låser meg fast hjemme. Å være gravid har så langt vært alt annet enn det jeg forestilte meg. Jeg sitter også alene, men det er fordi jeg flytta til ny by bare noen måneder før jeg ble gravid, og nådde aldri bygge nettverk. Det er tungt å føle seg ensom og alene om tunge tanker og vanskelige følelser. Om du trenger å lufte hodet må du gjerne sende meg ei melding
Veldig veldig vanlig. Jeg hadde det sånn sist (HELE graviditeten i dårlig form, ingen matlyst, ingen energi, spøy hver morgen, var lei meg på grunn av at jeg ikke orka noe). Og det er sånn nå også, men nå har jeg kanskje akseptert det litt mer, jeg var forberedt etter sist. Visste mer hva jeg gikk til. Jeg har hatt hyperemesis denne gangen og gikk ned 6 kg. 100% sykemeldt i nesten to måneder, og er fortsatt gradert sykemeldt.
Hadde du vært inne på det skjulte forumet hadde du sett at vi er maaange som har det sånn som deg
Håper det er en liten trøst.
Tror egentlig det er vanligere enn å være i superform i graviditeten. Men det er kanskje ikke så vanlig å snakke om/legge merke til? Man ser jo tross alt bare de som strutter og smiler og løper rundt. Man ser jo ikke alle som ligger på sofaen eller over bøtta.. følelsen av at venner ikke forstår kjenner jeg igjen. Var lei meg og mer sjokkert for det sist. Nå var det på en måte forventa så da tar jeg det ikke så ille. Jeg avlyste alt av avtaler da jeg hadde hyperemesis. Fordi jeg var alt for syk. Spøy hele tida. Nå har jeg laget noen avtaler igjen. Hyggelig å treffe venner tross alt.
Om du er i form nok til å være litt på jobb og treffe venner litt så er det veldig godt for humøret altså
Hvordan finner man det skjulte forumet?
Se tråd nr 4
Føler med deg. Er så sliten. Får ikke sove skikkelig og blir vekket støtt og stadig av sambo og barn. Krangler med sambo om alt og ingenting.
Vi er så irritable begge to for tiden, og jeg har det ikke så bra. Men av erfaring vet jeg at det er pga svangerskapet, og at jeg egentlig ikke føler det sånn.
Her syns jeg alle skryter av den kjekke og støttende mannen de har. Min er ikke sånn. Null forståelse, aldri
Jeg er 22 +2.. Fysisk og psykisk sliten. Jordmor har sagt to ganger nå at jeg burde trappe ned på jobb. På 25 ukers kontrollen kommer jeg til å takke ja til dette. Går til fysio en gang i uken, å det hjelper.. Men det utløser en kraftig hodepine. Mareritt å jobbe i barnehage med det. Kjenner jeg har mer enn nok med meg selv og komme meg igjennom dagen. Hadde vært godt å hatt en dag eller to til å "komme seg på" og hente litt energi.. Mini hopper opp hver morgen 04:30. Føler meg bare umenneskelig sliten.
Formen min er helt forferdelig. Har vært innlagt på sykehus i 4 uker og vært hjemme i 2, og på toppen av alt sliter jeg med voldsom bekkenløsning, klarer ikke holde på noe mat, sover ekstremt dårlig og lite, er låst hjemme pga kommer meg ingen plass. Kjenner ingen gravide i området, så har ingen som kan kjenne seg igjen i situasjonen så det er tungt [emoji17]
Uff, så leit å høre. Man trenger liksom partneren sin ekstra mye i slike situasjoner, så gjør meg trist å vite at du står alene i det. Håpet det blir bedre for deg [emoji177]
Veldig veldig vanlig. Jeg hadde det sånn sist (HELE graviditeten i dårlig form, ingen matlyst, ingen energi, spøy hver morgen, var lei meg på grunn av at jeg ikke orka noe). Og det er sånn nå også, men nå har jeg kanskje akseptert det litt mer, jeg var forberedt etter sist. Visste mer hva jeg gikk til. Jeg har hatt hyperemesis denne gangen og gikk ned 6 kg. 100% sykemeldt i nesten to måneder, og er fortsatt gradert sykemeldt.
Hadde du vært inne på det skjulte forumet hadde du sett at vi er maaange som har det sånn som deg [emoji173]️
Håper det er en liten trøst.
Tror egentlig det er vanligere enn å være i superform i graviditeten. Men det er kanskje ikke så vanlig å snakke om/legge merke til? Man ser jo tross alt bare de som strutter og smiler og løper rundt. Man ser jo ikke alle som ligger på sofaen eller over bøtta.. følelsen av at venner ikke forstår kjenner jeg igjen. Var lei meg og mer sjokkert for det sist. Nå var det på en måte forventa så da tar jeg det ikke så ille. Jeg avlyste alt av avtaler da jeg hadde hyperemesis. Fordi jeg var alt for syk. Spøy hele tida. Nå har jeg laget noen avtaler igjen. Hyggelig å treffe venner tross alt.
Om du er i form nok til å være litt på jobb og treffe venner litt så er det veldig godt for humøret altså [emoji173]️ Prøv å snakke med dem om andre ting enn graviditeten, om de ikke forstår /ikke er interessert. Så kan du heller snakke med oss her inne om det
Prøver å holde motet oppe og snakke med de jeg kan snakke med, som ikke er mannen min (han trenger avlastning og noe annet å tenke på) for det blir nok for han også. Men har heldigvis verdens beste mann, han står virkelig på for meg.
Er ikke i stand til noe jobb, kommer meg heller ikke mye ut pga voldsomme smerter + bekkenløsning på toppen igjen. Vennene mine kommer ikke til meg, for de er "for langt".. blir så såret av å høre det. Jeg stiller alltid opp for alle andre, men når jeg selv trenger ekstra støtte er det ingen å se (tar 15-20 min med buss, 10-15 min med bil for de å besøke meg).
Kommer meg ut og møter familie på mine gode dager, da har jeg gjerne 3-5 timer før smertene blir for voldsomme og jeg må legge meg igjen. Så tar en dag om gangen.
Har alltid hatt mye energi og vant til å være overalt hele tiden, må bare prøve å omstille hodet til å forstå at jeg nå ikke har energi og må endre mine prioriteringen - men er vanskelig når man er "alene" blandt sine venner og familie i situasjonen.
Mitt har vært et rent helvete. Hatt hypermesis helt fra uke 5. Dette utviklet seg til svangerskapsdepresjon og jeg har vært så nede at jeg ville dø. Pluss at jeg har bekkenløsning, sliter med å spise mat, og får sjeldent sove. Så er så ekstremt sliten hele tiden. At på til ble jeg singel oppi alt dette også. Men nå er det bare 3 mnd igjen så får vel bare holde ut de siste nå..
Føler så veldig med deg. Ikke for å høres idiot ut, men det hjelper meg litt at jeg ikke er alene med å ha det tøft. Håper virkelig du føler deg bedre nærmere fødsel [emoji177] vanskelig å stå alene i det, så er her om du trenger noen å snakke med.
Skjønner hva du mener. Føler det sånn ovenfor andre jeg også. Tusen takk for det ❤ og samme tilbake til deg