Mentale forberedelser til barseltiden

[Heloise777]

Hei alle sammen!

Jeg ville forhøre meg litt med andre som har ADHD eller andre mentale utfordringer om hvilke hensyn dere kommer til å ta for dere selv i den kommende barseltiden?

Selv ble jeg nylig diagnosert med ADHD så jeg er fortsatt litt i opplysningsstadiet. Men jeg ser nå at det gir mening hvorfor jeg strevde ganske voldsomt i barseltiden sist.
Etter fødsel får man et dropp i østrogenet, som også forsterker ADHD-symptomene og kan gi mye angst, panikk, tvangstanker og depresjon. For meg var det særlig angst og tvangstanker som ble verst med førstemann..

Denne gangen vil jeg prøve å ta litt mer hensyn til meg selv og forberede meg bedre. Tenker først og fremst ingen besøk den første uka da jeg hadde mye panikkangst de første ukene sist og trodde baby skulle dø fra meg hvis jeg sovnet. Mannen satt «nattevakt» for å se på oss sove, ellers klarte jeg ikke lukke øynene.. Var en tøff tid, men syns det gikk seg til med tiden. Følte det var veldig hormonelt betinget.

Så er det noen med samme erfaring eller lignende som har lagd noen mentale planer for barseltiden så den ikke blir så overveldende? Enten man har erfaring med fødselsdepresjon, tvangstanker, ADHD eller hva enn.. Alle tips tas imot, eller om noen andre vil lufte sine eventuelle bekymringer

Takk på forhånd

 

[Baremegogmini]

Sendte deg akkurat melding

 

[StineSofie99]

Hei alle sammen!

Jeg ville forhøre meg litt med andre som har ADHD eller andre mentale utfordringer om hvilke hensyn dere kommer til å ta for dere selv i den kommende barseltiden?

Selv ble jeg nylig diagnosert med ADHD så jeg er fortsatt litt i opplysningsstadiet. Men jeg ser nå at det gir mening hvorfor jeg strevde ganske voldsomt i barseltiden sist.
Etter fødsel får man et dropp i østrogenet, som også forsterker ADHD-symptomene og kan gi mye angst, panikk, tvangstanker og depresjon. For meg var det særlig angst og tvangstanker som ble verst med førstemann..

Denne gangen vil jeg prøve å ta litt mer hensyn til meg selv og forberede meg bedre. Tenker først og fremst ingen besøk den første uka da jeg hadde mye panikkangst de første ukene sist og trodde baby skulle dø fra meg hvis jeg sovnet. Mannen satt «nattevakt» for å se på oss sove, ellers klarte jeg ikke lukke øynene.. Var en tøff tid, men syns det gikk seg til med tiden. Følte det var veldig hormonelt betinget.

Så er det noen med samme erfaring eller lignende som har lagd noen mentale planer for barseltiden så den ikke blir så overveldende? Enten man har erfaring med fødselsdepresjon, tvangstanker, ADHD eller hva enn.. Alle tips tas imot, eller om noen andre vil lufte sine eventuelle bekymringer

Takk på forhånd

Jeg er ikke diagnostisert, men er veldig sikker på at om jeg hadde utredet meg så hadde jeg fått OCD-diagnose. Har slitt hele livet med tanker om at det jeg er mest glad i (mamma og samboer mest, men andre i perioder) skal dø til enhver tid. Sjekker alle aviser mange ganger daglig for å følge med på trafikkulykker, våkner om natten i panikk over at samboer har sluttet å puste osv… utrolig slitsom Har tenkt mye på hva jeg kan gjøre for å forbedre dette (burde sikkert i behandling, men vanskelig å få utredning). I første omgang er jeg åpen med alle rundt meg, og har snakket mye med jordmor på helsestasjon angående frykten for at dette skal overføres på babyen.

Jeg prøver å jobbe med meg selv hver dag, jobbe imot tankene. Prøver å ikke sjekke alle aviser hver gang jeg får panikken over meg, ikke gå rett i krisemodus hver gang jeg ikke får svar på telefon med en gang er eksempler. Jobbe imot tvangstankene. Håpet er at jeg har klart å omstille hjernen ved å gjøre dette nokk ganger, til at jeg ikke tror på katastrofetankene som kommer over hver minste ting med minstemann.

Ellers har jeg og samboer blitt enig i at om tankene blir for ille, så kjøper vi en Owlet (kamera og sokk som registrerer bevegelser og pusten til babyen), slik at man får sove på natten. Er jo på en måte å gi etter for tankene, men på et vist tidspunkt så kan det lønne seg med tryggheten av et slikt hjelpemiddel sånn at man klarer å sove om natten.

Ellers har vi ikke noe stor plan, og bare håper at det skal gå bedre enn fryktet. Håper noen har gode tips og mestringsstrategier å dele, for jeg trenger alle jeg kan få

 

[Lillafrosk]

Jeg tenker sånne sensorer er en bedre løsning ENN at man skal ligge våken hele natten, altså. Uten nok søvn, blir ikke tankene noe bedre heller. Jeg blir i alle fall ganske dårlig sånn av for lite søvn.

Jeg har ingen diagnose (dvs, utredning høres kostbart ut), men har selvsagt mitt jeg går rundt med Jeg blir godt beroliget av f.eks kamera på babycallen; istedenfor at jeg skal måtte sjekke på babyen hele tiden. Besøk tåler jeg i små mengder, og vet at ingen renner meg ned uansett, så det går bra. Men, bare nevner at det er lov til å "trekke seg tilbake for å amme i fred og ro" på soverommet,hvis man kjenner det blir nok besøk. da er det ofte ikke så interessant for folk å være der lenger

​

 

[Overtenker40]

innlegget ditt var egentlig som å lese om min egen barselstid de første månedene sist. Jeg har ikke en adhd diagnose, selv om fastlege og psykolog mener det er ganske sikkert jeg har det. Dps ville ikke utrede, og vi måtte prioritere IVF over privat utredning foreløpig. Det jeg derimot har på papiret er generalisert angstlidelse. Og den dominerte voldsomt de første månedene etter fødsel sist. Som det var her helt overbevist at hver kveld når jeg la babyen min, så var der siste gangen jeg så henne i live. Jeg ble også helt opphengt i tall, i den forstand at jeg regnet på hvor gammel jeg ville være når hun var så og så gammel. Eller hvis jeg hørte podcast hvor mor og barn var nevnt med alder regnet jeg ut hvor gammel moren var da hun fødte. Fordi jeg hadde en desperat behov for å se at man kan få mange år sammen med barnet sitt selv om man er godt voksen når man får dem. Var 38 med første og fullstendig låst i tankegangen om at jeg ikke burde fått barn fordi jeg uansett bare skulle dø fra henne snart osv.
I det svangerskapet stoppet jeg på stemningsstabiliserende/ angstdempende jeg her brukt siden 2010, fordi legen jeg hadde da mente jeg burde det. Det gikk greit i svangerskapet, men krasjet fullstendig etterpå, startet igjen 4 mnd etter fødsel men i mye mye høyere dose enn jeg noen gang har tatt. Den lammende angsten over at hun skulle dø om natten vedvarte nesten til hun ble et år, men det andre fikk jeg mer kontroll på. Jeg oppsøkte også psykologhjelp for første gang i mitt liv, og begynte å sette ord på ting. Noe jeg aldri har gjort.


Det her jeg fortsatt med, og går fremdeles til psykolog en gang i uken. Så det er en ny trygghet å ta med seg inn i en ny barselstid. Jeg har også brukt tabletten min gjennom hele svangerskapet denne gangen, da jeg åpenbart også burde gjort det sist. Utover det har jeg ikke lagt noen konkrete planer for hvordan jeg skal takle tiden, men jeg føler meg likevel bedre rustet til å møte det enn sist. Selv om jeg er 3 år eldre og antakeligvis kommer til å gruble på det også denne gangen.

Håper virkelig du får en bedre barselstid denne gangen. Det er grusomt å være så redd og lei seg hele tiden!

 

[Heloise777]

Jeg er ikke diagnostisert, men er veldig sikker på at om jeg hadde utredet meg så hadde jeg fått OCD-diagnose. Har slitt hele livet med tanker om at det jeg er mest glad i (mamma og samboer mest, men andre i perioder) skal dø til enhver tid. Sjekker alle aviser mange ganger daglig for å følge med på trafikkulykker, våkner om natten i panikk over at samboer har sluttet å puste osv… utrolig slitsom Har tenkt mye på hva jeg kan gjøre for å forbedre dette (burde sikkert i behandling, men vanskelig å få utredning). I første omgang er jeg åpen med alle rundt meg, og har snakket mye med jordmor på helsestasjon angående frykten for at dette skal overføres på babyen.

Jeg prøver å jobbe med meg selv hver dag, jobbe imot tankene. Prøver å ikke sjekke alle aviser hver gang jeg får panikken over meg, ikke gå rett i krisemodus hver gang jeg ikke får svar på telefon med en gang er eksempler. Jobbe imot tvangstankene. Håpet er at jeg har klart å omstille hjernen ved å gjøre dette nokk ganger, til at jeg ikke tror på katastrofetankene som kommer over hver minste ting med minstemann.

Ellers har jeg og samboer blitt enig i at om tankene blir for ille, så kjøper vi en Owlet (kamera og sokk som registrerer bevegelser og pusten til babyen), slik at man får sove på natten. Er jo på en måte å gi etter for tankene, men på et vist tidspunkt så kan det lønne seg med tryggheten av et slikt hjelpemiddel sånn at man klarer å sove om natten.

Ellers har vi ikke noe stor plan, og bare håper at det skal gå bedre enn fryktet. Håper noen har gode tips og mestringsstrategier å dele, for jeg trenger alle jeg kan få

Takk for at du deler så åpent
For å si det sånn, hadde jeg lest dette for mannen min hadde han trodd jeg hadde skrevet det for det du beskriver er identisk til hvordan hjernen min også fungerer. Jeg tror alltid mannen skal dø når han reiser på jobb, hadde kart på han før for å se om han var i bevegelse i tidsrommet han reiste hjemover (for stillestående betydde trafikkulykke inni hodet mitt).. Han byttet mobil så kartfunksjonen forsvant og det var utelukkende en god ting for tvangstankene..
Så jeg skjønner deg godt. Tror hver dag er den siste og kan føle jeg er «cursed» med at minst en i familien min skal dø, enten mannen eller barna. Ikke bra. Det er bedre nå, men redd det blusser opp igjen etter fødsel.

Sidenote: Jeg scorte HØYT på OCD under utredning, men i det store bildet ble det sett i sammenheng med udiagnosert ADHD som har fått holde på fritt i 30 år. Vet ikke om du kjenner på fler symptomer, men ville likevel nevne det! OCD kan fort bli coping mechanisme med autisme/ADHD/AuDHD. Du kan kanskje alt dette fra før men måtte bare si det

Det er nesten skremmende likt for det med Owlet er nøyaktig samme samtale jeg og mannen også har hatt. Jeg har det på lista, for sånn det ble sist er verre enn å lene seg på at en alarm vil ringe dersom noe skjer. Jeg tror den bittelille «falske tryggheten» som de kaller det vil være bedre for å få noe søvn, enn ingenting overhode.

 

[Heloise777]

Jeg tenker sånne sensorer er en bedre løsning ENN at man skal ligge våken hele natten, altså. Uten nok søvn, blir ikke tankene noe bedre heller. Jeg blir i alle fall ganske dårlig sånn av for lite søvn.

Jeg har ingen diagnose (dvs, utredning høres kostbart ut), men har selvsagt mitt jeg går rundt med Jeg blir godt beroliget av f.eks kamera på babycallen; istedenfor at jeg skal måtte sjekke på babyen hele tiden. Besøk tåler jeg i små mengder, og vet at ingen renner meg ned uansett, så det går bra. Men, bare nevner at det er lov til å "trekke seg tilbake for å amme i fred og ro" på soverommet,hvis man kjenner det blir nok besøk. da er det ofte ikke så interessant for folk å være der lenger

​

Helt enig, at man må nesten veie opp hva som er best.. Ingen søvn eller noe søvn med sensor.

 

[Lillafrosk]

Helt enig, at man må nesten veie opp hva som er best.. Ingen søvn eller noe søvn med sensor.

Ja, altså.. sensor er jo egentlig helt unødvendig sånn sett, og sjansen er jo der for f.eks falske alarmer og, men om man sliter med sånn angst at man ikke kan sove engang, så er det bedre, tenker jeg.

Jeg har mye sånne tanker selv, men føler de er håndterbare. Jeg våkner litt opp med et nykk innimellom og må i blant dytte på babyen for å se at den puster osv, men jeg sover heldigvis greit, og tenker det er normalt med noe krisetanker. Det er bare når de tar så overhånd at man ikke greier sove eller noen ting, at jeg tenker man kanskje heller burde vurdere den sensoren..
For uten søvn, så pleier den mentale tilstanden bli bare enda verre og.

 

[Heloise777]

innlegget ditt var egentlig som å lese om min egen barselstid de første månedene sist. Jeg har ikke en adhd diagnose, selv om fastlege og psykolog mener det er ganske sikkert jeg har det. Dps ville ikke utrede, og vi måtte prioritere IVF over privat utredning foreløpig. Det jeg derimot har på papiret er generalisert angstlidelse. Og den dominerte voldsomt de første månedene etter fødsel sist. Som det var her helt overbevist at hver kveld når jeg la babyen min, så var der siste gangen jeg så henne i live. Jeg ble også helt opphengt i tall, i den forstand at jeg regnet på hvor gammel jeg ville være når hun var så og så gammel. Eller hvis jeg hørte podcast hvor mor og barn var nevnt med alder regnet jeg ut hvor gammel moren var da hun fødte. Fordi jeg hadde en desperat behov for å se at man kan få mange år sammen med barnet sitt selv om man er godt voksen når man får dem. Var 38 med første og fullstendig låst i tankegangen om at jeg ikke burde fått barn fordi jeg uansett bare skulle dø fra henne snart osv.
I det svangerskapet stoppet jeg på stemningsstabiliserende/ angstdempende jeg her brukt siden 2010, fordi legen jeg hadde da mente jeg burde det. Det gikk greit i svangerskapet, men krasjet fullstendig etterpå, startet igjen 4 mnd etter fødsel men i mye mye høyere dose enn jeg noen gang har tatt. Den lammende angsten over at hun skulle dø om natten vedvarte nesten til hun ble et år, men det andre fikk jeg mer kontroll på. Jeg oppsøkte også psykologhjelp for første gang i mitt liv, og begynte å sette ord på ting. Noe jeg aldri har gjort.


Det her jeg fortsatt med, og går fremdeles til psykolog en gang i uken. Så det er en ny trygghet å ta med seg inn i en ny barselstid. Jeg har også brukt tabletten min gjennom hele svangerskapet denne gangen, da jeg åpenbart også burde gjort det sist. Utover det har jeg ikke lagt noen konkrete planer for hvordan jeg skal takle tiden, men jeg føler meg likevel bedre rustet til å møte det enn sist. Selv om jeg er 3 år eldre og antakeligvis kommer til å gruble på det også denne gangen.

Håper virkelig du får en bedre barselstid denne gangen. Det er grusomt å være så redd og lei seg hele tiden!

Vondt å lese at vi er fler, samtidig utrolig godt å føle seg mindre alene. Takk for at du deler det

Et lite tips til deg og dere andre som ikke har fått utredning; psykologen som utredet meg sa at DPS prioriterer nybakte mødre, spesielt i barsel. Så jeg fikk konkret beskjed om å be om henvisning sekundet jeg kjente det var på vei til å bli like ille som sist. Småbarnsmødre er visst prio så det ikke går utover barna våre! Så bare et lite tips til oss alle i tiden som kommer kan være lettere nå enn ellers!

Det du sier med å sette ord på ting er definitivt noe av det viktigste man kan gjøre, det merket jeg sist. Var ikke før jeg begynte å adressere hver eneste tvangstanke høyt at jeg innså hvor «kokko» det hørtes ut, og da var det som at den tanken ikke fikk lov til å vokse seg større men ble kappet ved roten.

De verste tankene var at jeg ikke kunne se ned på babyen når jeg skiftet bleie tilfelle babyen min følte seg forgrepet på. Var helt forferdelig, stoppet å stryke på kinnet og kose på andre måter som ga for mye hudkontakt fordi jeg var så redd for alt «den veien». Følte meg sinnssyk, var så vondt og isolerende. Så leste jeg litt rundt og så at det til og med er et eget navn for det fordi det er en vanlig tvangstanke. Mye man skal igjennom..

Interessant at du fikk oppheng på tall helt spesifikt, merkelig hvordan hjernen nesten angriper seg selv til slutt. Som at man for guds skyld ikke må nyte livet for mye fordi det snart skal tas vekk fra deg..

 

[MammaKaktus]

Hei, jeg har en OCD-diagnose fra før og har hatt en forverring nå under svangerskapet. Det popper opp når jeg får mye stress generelt. Tusen takk til alle dere som deler, godt å se at man ikke er alene, og jeg kjenner meg godt igjen i mange av tankene deres!

Jeg har kontakt med familievernsterapeut og jordmor på helsestasjon, de setter meg i kontakt med helsesykepleier allerede nå som skal følge oss opp etter fødsel. Godt å ha et sikkerhetsnett!! Og de ønsker også at fastlegen involveres, for å vurdere om jeg trenger å settes på antidepressiva igjen, da det er det som har hjulpet meg tidligere.

Dette klarer vi jenter