Menn og fødsel....
- Trådstarter onemore16
- Opprettet
Da hadde jeg nok sakt at det ikke er et valg han har!
Derimot har jeg en mann som er livredd for at det blir keisersnitt pga redsel for blod og operasjoner. Har sagt at han skal være med uansett, så han får begynne å venne seg til tanken. Men tenker selv at hvis han fryser helt og får panikk så får noen andre bli med inn. Er jo ikke slem heller;p
Derimot har jeg en mann som er livredd for at det blir keisersnitt pga redsel for blod og operasjoner. Har sagt at han skal være med uansett, så han får begynne å venne seg til tanken. Men tenker selv at hvis han fryser helt og får panikk så får noen andre bli med inn. Er jo ikke slem heller;p
Februarbaby18
Flørter med forumet
For første gangs fedre, kan det virke skummelt og være med på en fødsel! Så jeg hadde godtatt det faktisk. Men jeg hadde nok blitt utrolig lei meg, og gitt han tid til å tenke. Tatt han med på fødselsforberedende kurs, så kanskje han hadde endret mening underveis 
Samboer har akut sykehusskrekk. Utenom 1 natt var han nesten 1 uke med meg på sykehuset. Vi snakket også im hva han vil gjøre, dersom det blir keisersnitt og da så han at han ville vente ute. Men da det ble keisersnitt satt han ved min side og var utrolig stolt da han endelig hørte henne skrike. Så denne gangen vil vi ha keisersnitt igjen og da skal han være med også. Han svimer av ved litt blod, men klarte keisersnittet (og han sa at han så operasjonssåret osv). Så jeg tenker at menn generelt er redd, men de trår til når det er viktigst. Det de sier nå betyr ikke de mener når det kommer til selve fødselen.
Jeg tror det er bra for pappaen å ha vært tilstede og sett med egne øyne hva mamma til hans barn har vært igjennom! Og ikke minst mamman 
Men det er opptil hvert enkelt par å bestemme hva som er best for dem Min mann har vært med begge gangene og klippet begge navlesnorene. Første gang ønsket ikke jeg at han skulle se noe og han måtte holde seg oppe ved hodeenden. Sist måtte han hjelpe til å holde ene beinet mitt da jeg fødte i vanlig seng og ting gikk veldig fort og han så absolutt alt! Det gikk fint det og, og han var veldig glad for at han fikk se så mye 
Men det er opptil hvert enkelt par å bestemme hva som er best for dem Min mann har vært med begge gangene og klippet begge navlesnorene. Første gang ønsket ikke jeg at han skulle se noe og han måtte holde seg oppe ved hodeenden. Sist måtte han hjelpe til å holde ene beinet mitt da jeg fødte i vanlig seng og ting gikk veldig fort og han så absolutt alt! Det gikk fint det og, og han var veldig glad for at han fikk se så mye 
Canon_95
Forelsket i forumet
Hadde jeg vært mann og skulle blitt med hadde jeg også vært litt redd trur jeg. De kan ikke hjelpe meg så mye, er redd for å stå i veien eller gjøre feil.
Hadde nok blitt veldig lei meg om han ikke ville blitt med, hadde prøvd å forandret meningen hans, men trur jeg hadde respektert valget hans om det ikke hjalp med feks kurs.
Hadde nok blitt veldig lei meg om han ikke ville blitt med, hadde prøvd å forandret meningen hans, men trur jeg hadde respektert valget hans om det ikke hjalp med feks kurs.
Bedre og bli med og heller gå ut inni mellom vis det blir for mye. Synd og angre på at han ikkje er med
Her var mannen litt redd sist på forhånd, visste ikke hvordan han kom til å reagere eller tenk om han gjorde noe feil. Vi pratet endel om det, og jeg sa at det går ikke an at han gjør noe feil når vi var på rommet og fødselen igang, var han så rolig og flink
Tror mannfolkene blir litt redde for en fødsel er noe som de ikke kan gjøre noe med for å endre..
Men det er heldigvis lenge igjen til fødsel, så om de ikke vil være med nå, så endrer det seg nok
Men hadde mannen satt seg skikkelig på bakbeina og nektet å være med på fødselen, hadde jeg blitt lei meg! Det er jo npe av det sterkeste stundene man deler med hverandre!
når vi var på rommet og fødselen igang, var han så rolig og flink Tror mannfolkene blir litt redde for en fødsel er noe som de ikke kan gjøre noe med for å endre..
Men det er heldigvis lenge igjen til fødsel, så om de ikke vil være med nå, så endrer det seg nok
Men hadde mannen satt seg skikkelig på bakbeina og nektet å være med på fødselen, hadde jeg blitt lei meg! Det er jo npe av det sterkeste stundene man deler med hverandre!
Jeg tror nok jeg ville svart at det vil ikke jeg heller, men jeg har ikke noe valg og det har ikke han heller.
Hadde han hatt seriøse kvaler med fødsel så ville jeg latt han få en prat med jordmor for å lufte sine bekymringer, det gjør jo den gravide hvis hun er engstelig.
I fødselen hadde jeg stort behov for mannen, og ville ikke klart det alene. Han var uunnværlig med varmepakninger, massasje, drikke etc.
Hadde han hatt seriøse kvaler med fødsel så ville jeg latt han få en prat med jordmor for å lufte sine bekymringer, det gjør jo den gravide hvis hun er engstelig.
I fødselen hadde jeg stort behov for mannen, og ville ikke klart det alene. Han var uunnværlig med varmepakninger, massasje, drikke etc.
Min mann var med på sykehuset når jeg måtte ta medisinsk abort i uke 12 i april. Det tok over et døgn og alt gikk galt. Jeg tror at etter det så skjønner mannen at han både vil og må være tilstede for meg og hvor mye det betyr både for meg og han. Vi har ikke snakket om det dette svangerskapet, men jeg tror tonen hadde vært en helt annen fra han nå. Ingen tvil om at han skulle være med, men kanskje holde seg i hodeenden når det skjer
Jeg hadde blitt utrolig lei meg. Og hadde ønsket at han i allefall hadde prøvd og heller gått ut om det hadde blitt for mye.
Her er han heldigvis innstilt på å være med<3
Her er han heldigvis innstilt på å være med<3