ja, jeg visste ikke hvilken gruppe som er mest riktig ift innlegget mitt. For jeg er jo ikke en prøver, og jeg er litt redd for å legge igjenn gjenkjennbare detaljer på åpent forum.
Jeg er 25 år, og trebarnsmor. Det er under fire år mellom eldste og yngste, og vi har en kjærlig familie med masse hjerterom. vi har levd under et enormt press med mannens studier de siste par årene, og jeg er og har vært mye alene. litt som en gammeldags ordning, hvor mannen står for jobben og jeg har tatt meg av huset og holdt det gående. Nå som minstemann endelig har kommet i barnehagen har jeg endelig fått litt tid til meg selv, og jeg har startet på et studie for å ta opp noen fag for å bedre snittet mitt og komme meg inn på høyskole etterhvert. mulighetene er på en måte ganske mange, og jeg er helt overbevist om at jeg får det til. Jeg har i tre til fire uker fått kunne ha litt mer fokus på meg selv og hva jeg vil for fremtiden, og det har føltes utrolig godt!
Nå har vi ved en glipp hatt sex rundt eggløsning, og med uhell så mener jeg at eggløsningen har kommet nesten en uke før normalt(!!) og det setter selvsagt i gang en tankeprosess for meg. Jeg er 1dpo, så det er jo selvsagt helt teit å i det hele tatt tenke på alle risikofaktorer og veien videre enda, but i cant help it.
Vi har egentlig hatt en enighet om et barn til, men siste halvår har jeg virkelig hatt flere dager hvor jeg har tenkt at tre barn er mer enn nok, enn at jeg har hatt et ønske om en til. Det er noe med komboen at jeg er mye alene, jeg har akkurat startet på skolen og har 7 eksamener mot våren, tiden strekker på en måte akkurat til, og neste år har vi skolebarn. tanken på enda en babytid nå som minstemann endelig har kommet i barnehagen grøsser litt i meg, rett og slett fordi jeg ikke har hatt noe pusterom på snart 1,5 år. vi har ikke avlastningshjelp, og er veldig alene i denne lille bobla vår. Det er den delen av det, og så er det liksom et bittelite håp inni meg om at det er noe der likevel. jeg vil oppleve det igjen, svangerskap og fødsel, og vite at det er siste gangen. jeg vet at det er de første månedene som er litt tappende, og så blir det lettere. man angrer jo aldri på et barn man fikk! Hvis jeg nå om to uker finner ut at jeg er gravid, så syns jeg dette er en litt vanskelig problemstilling og jeg kunne egentlig trengt litt input av anonyme her på nettet. jeg har en stor familie, men jeg orker ikke tanken på å inkludere noen av dem og jeg vet nesten ikke om jeg kommer til å si noe til noen før godt over halvveis i svangerskapet hvis det er sånn det ender… hjelp
Jeg er 25 år, og trebarnsmor. Det er under fire år mellom eldste og yngste, og vi har en kjærlig familie med masse hjerterom. vi har levd under et enormt press med mannens studier de siste par årene, og jeg er og har vært mye alene. litt som en gammeldags ordning, hvor mannen står for jobben og jeg har tatt meg av huset og holdt det gående. Nå som minstemann endelig har kommet i barnehagen har jeg endelig fått litt tid til meg selv, og jeg har startet på et studie for å ta opp noen fag for å bedre snittet mitt og komme meg inn på høyskole etterhvert. mulighetene er på en måte ganske mange, og jeg er helt overbevist om at jeg får det til. Jeg har i tre til fire uker fått kunne ha litt mer fokus på meg selv og hva jeg vil for fremtiden, og det har føltes utrolig godt!
Nå har vi ved en glipp hatt sex rundt eggløsning, og med uhell så mener jeg at eggløsningen har kommet nesten en uke før normalt(!!) og det setter selvsagt i gang en tankeprosess for meg. Jeg er 1dpo, så det er jo selvsagt helt teit å i det hele tatt tenke på alle risikofaktorer og veien videre enda, but i cant help it.
Vi har egentlig hatt en enighet om et barn til, men siste halvår har jeg virkelig hatt flere dager hvor jeg har tenkt at tre barn er mer enn nok, enn at jeg har hatt et ønske om en til. Det er noe med komboen at jeg er mye alene, jeg har akkurat startet på skolen og har 7 eksamener mot våren, tiden strekker på en måte akkurat til, og neste år har vi skolebarn. tanken på enda en babytid nå som minstemann endelig har kommet i barnehagen grøsser litt i meg, rett og slett fordi jeg ikke har hatt noe pusterom på snart 1,5 år. vi har ikke avlastningshjelp, og er veldig alene i denne lille bobla vår. Det er den delen av det, og så er det liksom et bittelite håp inni meg om at det er noe der likevel. jeg vil oppleve det igjen, svangerskap og fødsel, og vite at det er siste gangen. jeg vet at det er de første månedene som er litt tappende, og så blir det lettere. man angrer jo aldri på et barn man fikk! Hvis jeg nå om to uker finner ut at jeg er gravid, så syns jeg dette er en litt vanskelig problemstilling og jeg kunne egentlig trengt litt input av anonyme her på nettet. jeg har en stor familie, men jeg orker ikke tanken på å inkludere noen av dem og jeg vet nesten ikke om jeg kommer til å si noe til noen før godt over halvveis i svangerskapet hvis det er sånn det ender… hjelp
Sniker litt rundt, jeg.
Husker deg fra maigruppa! Jeg har også tre små fra på 4år. Det er tøft, men det er likevel livets gave jeg ikke ville vært foruten. Det kommer bedre tider og hvis dere ønsker en siste ville jeg også heller hatt den før enn siden. Tror det er best å ikke få en appåklatt