Det er «fint» å høre at også andre har brukt tid. Unner deg selvfølgelig ikke det, men føles samtidig som det da er litt mer «normalt». Tenker du det var en grunn eller tok det bare lang tid?
Kan hende jeg overdramatiserer dette litt nå mens jeg er gravid. Som jeg skrev i donasjonstråden for noen måneder siden så hadde jeg en tøff fødsel med eldste som endte med at jeg var to dager på intensiven (uten baby) og var nokså medtatt lenge etter som følge av stort blodtap (nesten 5 liter). Husker at hun helt fra starten føltes fremmed, hun lignet veldig på mannen min og ingenting på meg, og i kombinasjon med at jeg var veldig dårlig form så ble det veldig slitsomt. Det utviklet seg til en veldig langvarig barselsdepresjon som jeg brukte mange år på å bli frisk fra. Merker fortsatt at det kan være vanskeligere å forholde meg til henne, sammenlignet med yngste som tilknytningen har gått av seg selv med. At jeg er bekymret har nok sammenheng med denne opplevelsen, for vil for alt i verden unngå å føle det sånn igjen. Og nå som jeg er gravid er det lett å tenke tilbake på mine tidligere barselsperioder og hvordan det har vært før…
Har nå faktisk bestilt time hos Tone Bråthen, tror jeg trenger å snakke litt gjennom dette. Og ikke minst ha noen i beredskap dersom det skulle bli vanskelig når han kommer. Forhåpentligvis går det av seg selv, håper det 
men skader ikke å oversnakke det!
