Er veldig rastløs og gleder meg til de finner donor. Føles liksom som om det tar evigheter. Tviler i grunn på at det blir noe innsett i år. Jeg skal jo ta en endometrietest også før vi kan planlegge innsett.
Tenkt mye på om det var dumt å hoppe over comet test på mannen sine svømmere. Legen sa jo til oss at han tror ikke det er noe galt med mannen og at det er veldig sannsynlig eggene mine. Men så blir jeg så usikker igjen på om det var riktig avgjørelse. Spesielt historien til hun ene her inne på forumet er helt forferdelig å lese om, og at de gikk gjennom eggdonasjon uten å få vite at mannen hadde veldig dårlige celler stakkars. Jeg er så redd for at det skal skje med oss også. Jeg er så redd for å ikke lykkes nå heller.
Jo lengre tid alt tar, jo mer rekker jeg å tenke på sånne ting. Det er vanskelig å holde katastrofe tankene unna.
