Ååååh så fint du skriver 
Det er så naturlig som det kan få blitt å føle på disse tingene! Det er jo helt grunnleggende i oss at vi ønsker å føre genene videre, dette er et instinkt som man ikke bare kan bestemme seg for at ikke er der.
Jeg har ikke vært ordentlig gjennom denne sorgprosessen selv. Har vært så innstilt på at barn skal det bli og har tenkt litt på om jeg har duret frem uten å tenke ordentlig gjennom dette. Men kan jo også hende at det handler om at jeg og min mann jo allerede har to barn sammen, i motsetning til deg og samboeren din. Men må jo innrømme at jeg er litt redd for at jeg plutselig skal ha en reaksjon etter at et evt barn er født.
Men det er akkurat som du sier: det er vi som blir mammaene, det er vår lukt og stemme som barnet kommer til å bli beroliget av, det er vi som skal trøste, kose og oppdra. Donor har ikke gjort dette for å bli mor og har aldri hatt noen forventning om noen relasjon et evt barn.
Som du sier, vi vet jo ikke om det vil bli noe barn til tross for donasjon. Det er nok personlig min verste frykt oppi dette. At vi vier all denne tiden, energien, pengene og fokuset på noe som kanskje viser seg ikke å føre noe sted. Når skal man si stopp?
Håper så inderlig at det ordner seg for oss alle til slutt. At vi sitter der høsten 2025 med hver vår baby tett mot brystet. Da tror jeg ikke det være noen tvil om hvem som er mamma
