Stor, stor klem 
Det du skriver her viser at du har en stor grad av selvinnsikt. Disse følelsene er så kompliserte og selvfølgelig såre, men til slutt er det så bra at du klarer å sette ord på dem! Både for deg selv, familien din, og babyen som venter deg. Du er skikkelig, skikkelig flink
Vi brukte sæddonor og mannen min hadde en periode ca 12 uker inn i svangerskap da han måtte bearbeide slike tanker også. Da gikk det opp for han at det kom faktisk et barn som var genetisk meg og noen andre. Det er som du skriver, en naturlig del av sorgprosessen som man ikke kan bare hoppe over. Og det er ikke så rart. Når man har drømt om noe, lenge eller ei, så er der jo sårt når drømmen til slutt må tilpasses virkelighet.
Det du kjenner på nå kommer til å gjøre deg til en bedre mor for din kommende baby. Du kommer til å bli mer forberedt for å møte barnets spørsmål og følelser. Jeg tenker alltid at dette med donor er en del av vårt (foreldrenes) liv, men for barnet er det jo identiteten. Da må vi som foreldre klare å snakke om det vanskelige med det også
