Enda så mye jeg trodde jeg var forberedt på hva som skjer og alt jeg har tenkt gjennom. Så kom reaksjonen ganske brått på meg i kveld. Jeg føler meg helt dust for å i det hele tatt tenke de tankene jeg gjør. Men det er nok viktig at jeg bearbeider det ordentlig. Jeg bearbeider mye med å skrive. Så dette blir nok en lang vegg av tekst. Følelsene og fornuften er ikke helt enige i kveld. Jeg har tenkt på om jeg virkelig skal skrive alt her. Kom til konklusjonen at det her faktisk er en helt normal prosess vi går gjennom vi som må ha litt ekstra hjelp til å lage baby. Noen sørger først, andre litt senere. Jeg har nok ikke sørget meg ferdig helt enda, og kanskje forsto jeg ikke at dette var noe som jeg hadde behov for å si høyt eller skrive noe sted. Jeg trodde nok at jeg var klar og at jeg hadde tenkt på det meste. Men jeg vet at dette her blir bra tilslutt da. Kanskje er det tilogmed noen flere som har det sånn og som går og bærer på det alene.
I kveld bare datt det ned i hodet mitt. Mannen min skal faktisk få barn med en annen dame sitt egg. Det føles fryktelig sårt. Vi har ligget og snakket sammen på kveldene og sagt "bitteliten baby, en liten bit av deg og en liten bit av meg"
Så har vi fantasert om hvem sine øyne og hvem sitt hår den ville arve. Hvem vil den ligne mest på osv. I over 3 år nå har vi holdt på sånn. Det er klart jeg sørger nå. Det ble jo ikke som vi hadde tenkt og drømt om.
Så kommer fornuften inn. Vi har virkelig gjort alt vi kunne. Vi har kjempet så utrolig hardt og vært gjennom så mye. Vi vet at det vil være fryktelig vanskelig å få til noe med mine egg. Vi har jo sett lenge hvilken vei dette her gikk. Det er ikke noe sjokk og overraskelse. Vi har snakket like mye om at det viktigste er faktisk ikke dna, men at vi er en familie og at vi er glad i hverandre.
Nei det er ikke mitt egg, men det blir akkurat like mye mitt barn som de andre jeg har. Jeg er den som får se de første smilene og høre latter. Jeg får høre de første ordene og se de første forsiktige stegene. Jeg er den som er der når det trengs trøst og klemmer. Jeg er den som kommer til å kjenne barnet mitt bedre enn alle andre. Donoren blir ikke mamma og har ikke ønske om å være det heller. Akkurat det tror jeg er viktig å huske på. Donor har gitt fra seg eggene for å hjelpe, ikke for å bli mamma.
Håper bare dette her fungerer. Det er jo faktisk ikke noen garanti for at eggdonasjon fungerer heller. Vi har ingen garantier her i livet og vi må bare gjøre så godt vi kan med det vi får. Men nå får vi en ordentlig sjanse endelig. Vi tar bort ene hinderet. Så får vi håpe at det var akkurat den biten som manglet for å få til det vi vil.
