Masse følelser

[Nessa85]

Sitter langt inne å skrive dette innlegget. Jeg har så mye følelser rundt dette svangerskapet. Vi ønsket oss to tette, men vi hadde bestemt oss for å vente litt før vi satt i gang prøving for fullt. Minste blir 1 år denne mnd. Positiv test kom dagen etter vi hadde hatt samtale om å vente. Jeg føler på den ene siden at jeg burde være kjempe glad for at vi har klart å bli gravide osv. Men likevel er det noe i meg som ikke klarer å kjenne på den store gleden. Ser egentlig ikke frem til å si det til folk. Tenker kanskje besteforeldre ikke blir så glad som sist osv. Noen som har følt på lignende? Noen en kan prate med i en slik situasjon? Føler ikke legen er en jeg kan prate med om slike ting.

 

[Mangojenta]

Sitter langt inne å skrive dette innlegget. Jeg har så mye følelser rundt dette svangerskapet. Vi ønsket oss to tette, men vi hadde bestemt oss for å vente litt før vi satt i gang prøving for fullt. Minste blir 1 år denne mnd. Positiv test kom dagen etter vi hadde hatt samtale om å vente. Jeg føler på den ene siden at jeg burde være kjempe glad for at vi har klart å bli gravide osv. Men likevel er det noe i meg som ikke klarer å kjenne på den store gleden. Ser egentlig ikke frem til å si det til folk. Tenker kanskje besteforeldre ikke blir så glad som sist osv. Noen som har følt på lignende? Noen en kan prate med i en slik situasjon? Føler ikke legen er en jeg kan prate med om slike ting.

Jeg kan relatere veldig selv om det kanskje er på en litt annen måte, for vi har i motsetning til dere, bestemt oss for to tette og for å prøve raskt etter jenta vår kom - som bare er 4 mnd og denne satt på første forsøk. det er mange grunner til det, mest at vi brukte 2 år og 10 graviditeter på å få henne, men også at selve graviditeten var veldig tung. Hyperemisis, tidlig bekkenløsning, svangerskapsdiabetes, + + +.. så jeg tenker at om jeg skulle bli like dårlig så vil jeg være det når jenta er så liten at hun fortsatt sover en del og ikke bryr seg så mye om vi koser oss i sengen eller på gulvet. Hun krever liksom ikke at jeg løper etter henne overalt, og er tilstede på et mye større nivå..

Likevel går jeg nesten og gruer meg da jeg er redd for å bli like dårlig, redd for å ikke kunne tilby jenta mi like mye de neste månedene, og være den glade ernergiske mammaen jeg er nå. jeg er også redd for hva andre vil si, som du, og om blant annet besteforeldre syntes vi er helt gale som får to så tette. jeg er også livredd for å glede meg, for hvorfor skulle det pluttselig gå sååå fort og så fint denne gangen, når minsta tok så fryktelig lang tid og mye krefter? Ikke minst hadde jeg en ekstremt traumatisk fødsel og gruer meg til å måtte igjennom mye av det samme igjen selv om det denne gangen blir planlagt keisersnitt. og ikke minst gruer jeg meg masse til å sove borte fra bebisen min. Allerede nå er det mange som lurer på om vi ikke trenger litt "avlastning" osv.. jeg føler ikke jeg trenger det i det hele tatt, og er redd mange kommer til å mase enda mer om det når neste kommer. Kan godt hende jeg føler jeg trenger det mere da, men akkurat nå føles det mest som at jeg må gjøre det for å tilfredsstille de rundt oss sine behov for å "hjelpe"

I tillegg vet jeg nå hvor stor gave dette er og hvor mye det betyr, og da blir det enda sårere at min avdøde mor ikke får muligheten til å møte ungene mine, og se de vokse opp...

Må bare si at på den andre siden så gleder jeg meg til reisen som gravid og alt rundt, og til å få oppleve en sånn kjærlighet enda en gang. Og ikke minst se de to sammen i oppveksten og alt som følger. Men akkurat nå er det mye hormoner, og tanker. Og alt jeg prøver å fokusere på er å være med minsta, og ikke minst tenke at dette skal gå fint

 

[mmmi]

Tror det er veldig vanlig å ha litt blandede følelser om noe som er så utrolig stort og livsaltererende Jeg er kjempeglad for å være gravid, men kjenner på dårlig samvittighet overfor jobben min som jeg kun har hatt i tre mnd. Jeg stortrives og digger kollegaene, føler jeg «svikter» dem ved å være borte etterhvert. Vet at det er irrasjonelt og at de ikke vil tenke sånn og bare vil være glad på våre vegne, men det viser at flere av oss har tendenser til å tenke sånn. En venninne av meg fikk nylig nummer to med den aldersforskjellen du får, hun var også litt skremt når de fant det ut, men hun stortrives nå! På sett og vis er det veldig praktisk og ha to på samme alder, og tenk den gleden de vil få av hverandre. Håper du får pratet med noen og at det hjelper litt på

 

[Augustspire]

Det er lov å snakke med jordmor om dette

 

[Augustspire]

I tillegg vil jeg si at jeg sliter også med litt forvirrende følelser rundt graviditeten, så det å lufte tankene rundt dette er bare sunt.

De fleste familiemedlemmer og venner vil nok bli like glad for denne overraskelsen som den forrige.

 

[Nessa85]

Jeg kan relatere veldig selv om det kanskje er på en litt annen måte, for vi har i motsetning til dere, bestemt oss for to tette og for å prøve raskt etter jenta vår kom - som bare er 4 mnd og denne satt på første forsøk. det er mange grunner til det, mest at vi brukte 2 år og 10 graviditeter på å få henne, men også at selve graviditeten var veldig tung. Hyperemisis, tidlig bekkenløsning, svangerskapsdiabetes, + + +.. så jeg tenker at om jeg skulle bli like dårlig så vil jeg være det når jenta er så liten at hun fortsatt sover en del og ikke bryr seg så mye om vi koser oss i sengen eller på gulvet. Hun krever liksom ikke at jeg løper etter henne overalt, og er tilstede på et mye større nivå..

Likevel går jeg nesten og gruer meg da jeg er redd for å bli like dårlig, redd for å ikke kunne tilby jenta mi like mye de neste månedene, og være den glade ernergiske mammaen jeg er nå. jeg er også redd for hva andre vil si, som du, og om blant annet besteforeldre syntes vi er helt gale som får to så tette. jeg er også livredd for å glede meg, for hvorfor skulle det pluttselig gå sååå fort og så fint denne gangen, når minsta tok så fryktelig lang tid og mye krefter? Ikke minst hadde jeg en ekstremt traumatisk fødsel og gruer meg til å måtte igjennom mye av det samme igjen selv om det denne gangen blir planlagt keisersnitt. og ikke minst gruer jeg meg masse til å sove borte fra bebisen min. Allerede nå er det mange som lurer på om vi ikke trenger litt "avlastning" osv.. jeg føler ikke jeg trenger det i det hele tatt, og er redd mange kommer til å mase enda mer om det når neste kommer. Kan godt hende jeg føler jeg trenger det mere da, men akkurat nå føles det mest som at jeg må gjøre det for å tilfredsstille de rundt oss sine behov for å "hjelpe"

I tillegg vet jeg nå hvor stor gave dette er og hvor mye det betyr, og da blir det enda sårere at min avdøde mor ikke får muligheten til å møte ungene mine, og se de vokse opp...

Må bare si at på den andre siden så gleder jeg meg til reisen som gravid og alt rundt, og til å få oppleve en sånn kjærlighet enda en gang. Og ikke minst se de to sammen i oppveksten og alt som følger. Men akkurat nå er det mye hormoner, og tanker. Og alt jeg prøver å fokusere på er å være med minsta, og ikke minst tenke at dette skal gå fint

Off ja. Dere har har hatt litt av en reise med prøving. Så skjønner hvordan du tenker. Håper denne spiren sitter
Jeg tenker også mye på lille her og om jeg klarer å gi henne nok. Får bare krysse fingrene at dette svangerskapet ikke blir likt som sist. Det tenker jeg mye på. Tror jeg tar en tlf til jordmor og ber om en time til samtale.

 

[Snusk.]

Tenker det er alltid er noe i livet som taler mot "at det passer ikke å bli gravid nå". For min del er jeg både i et rehabiliteringsløp mot overvekt, samt jobber meg tilbake fra sykemelding etter en ganske heftig smell mentalt. Passer sånn sett ikke å bli gravid nå, det var ikke 100% planlagt - forventa at det skulle ta mye lengre tid, men babyen ble 100% ønsket fra første øyeblikk jeg fant ut at jeg var gravid. Det å bli besteforeldre tror jeg er alltid er like stas, selv om de er tette. De blir jo like glad for tvillinger som en, og de er værtfall tette tenker det er vanlig for oss mennesker å tenke over mange situasjoner og det er lett å problematisere scenario, spesielt om vi blir sittende med disse tankene alene. Snakk med samboer om tankene dine, og snakk med jordmor eller en fortrolig venn, så kommer nok gleden etter hvert

 

[adda901]

Vi venter nr 5 nå, hvor de 4 siste er tette (ca 1,5 år mellom hver). For min del ser jeg flere fordeler enn ulemper ved å ha tette barn. Små barn er mer tilpasningsdyktige, de trenger fortsatt veldig lite for å ha det gøy, tette barn har ofte felles interesser og det er lettere å finne på ting i fritiden og mange, mange fler. Her er det 5 år mellom første og andre som gjør at noen ganger må vi dele oss for å tilfredsstille eldstemann og resten av flokken. Han sier at han savner å ha søsken på hans alder og gleder seg til aldersforskjellen mellom han og småsøsken blir mindre merkbar. Ja, det er tøft! Våkenetter, bleier, tenner osv. Men som jeg pleier å si.. Alt går over! Det første året er tyngst etter min mening, men samtidig utrolig koselig. Husk at for barn er det ofte nok at mamma er i nærheten, sitter på gulvet og blar i boka. Man trenger ikke å dra på fjelltur hver andre dag . Den tiden går så fort.. Og snart gjør dere spennende ting sammen! Pluss at det er utrolig gøy å ha en lekekamerat uansett hvor man er

Og bare så det er sagt.. Det er lov å ha blandede følelser! Jeg gruer meg noen ganger og.. Spesielt til enda mindre søvn . Ta dem tiden du trenger til å venne seg til tanken, ikke se på andre, ikke for hast! Det kommer til å gå bra