ønsker så inderlig en liten sp
Gift med forumet
Assistert-jentene
Oktoberskatter 2014
Himmelbarn
Julikulene 2020
tenkte å fortelle dere litt om situasjonen min nå, og så er det godt og å få tankene sine over på papir når det ikke er lett å prate...
jeg vet ikke om dere husker mitt tidligere innlegg om at jeg var redd jeg lakk fostervann eller om det var tynt utflod...
det hele startet på fredagen...tenkte ikke så mye over det da...men da jeg lakk lørdagen og søndagen og så begynte jeg å bli skikkelig urolig og fikk lest og hørt om foster vann...
mandagen våknet jeg opp og var skikkelig urolig, hadde en dårlig følelse...så jeg kontaktet sykehuset her i nærheten og spurte om jeg bare kunne få sjekket meg, jeg håpte da at jeg bare skulle få vite at det ikke var fostervann og få slutt på uroen min...men slik ble det ikke..
legen så lenge på meg på ul apparatet...og var veldig stille...føltes som en evighet, det var da jeg skjønte det kan ikke bety en god ting at leger er stille så lenge...så da jeg var ferdig så ba han meg om å gå ut på gangen å vente litt for han skulle ringe opp til det sykehuset som jeg skal føde på og snakke, jeg spurte da om det var for at noe var gale...han svarte meg da at han måtte ta denne telefonen og fikk snakket med meg etterpå... tror ikke det var mer enn enn et par minutter jeg satt og ventet i gangen, men føltes som en evighet...så mange tanker det det kom i hodet mitt, var det virkelig noe gale...nei det kunne det ikke være, det måtte ikke være det kanskje han bare ville ha meg til observasjon eller noe siden jeg venter tvillinger..jeg tror jeg var igjennom det meste av tanker...
da jeg kom inn til han igjen, så forklarte han at den ene tvillingen hadde veldig lite fostervann og beveget seg ikke, og det så ut som om jeg lakk fostervann...tiden sto stille igjen..hva var det han sa...jeg satt bare i sjokk, visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre, ble bare sittende stum og titte på han.. fikk beskjed om å kjøre til mitt sykehus med en gang til observasjon..jeg gikk ut av døren..heldigvis så hadde jeg min søster med meg, egentlig bare for å holde meg med selskap i bilen...hun tittet på meg, og kunne se at hun skjønte at noe var gale...jeg fikk ikke sakt så mye...tårene bare trillet...hun spurte meg et par spørsmål jeg fikk fram et nikk...klumpen vokste seg større og større i halsen...virket så uvirkelig dette. jeg fikk kjørt hjem til min kjære og fikk frem noen ord til han om hva som skjedde, og vips så var vi på vei til sykehuset...ble en stille tur innover..husker jeg tenker at dette må være et mareritt og jeg våkner snart...men slik var det ikke...
jeg fikk kommet meg på sykehuset det tok noen tester og fikk ultra igjen, og der kunne de se akkurat det samme som han andre så..tvilling 1 hadde veldig lite fostervann og beveget seg ikke, men hjertet slo enda...tvilling 2 hadde det derimot helt fin, den var ikke berørt av dette nå..jeg måtte ligge til observasjon over natta, neste dag er det bare å vente..tiden sto stille...døgnet føltes som en uke minst.. de forklarte meg da at det ikke var så mye de kunne gjøre annet enn å vente så hvis jeg ville kunne jeg gå hjem, ja det ville jeg alt måtte vel være bedre enn å ligge i sengen og titte på en hvit vegg..
så nå er det neste dag...tankene flyr enda, men har fått summet meg litt, legen fortalte at det var ikke så mye de kunne gjøre for tvilling 1, det så dårlig ut..måtte vente å se..skal på kontroll 22jan, og se åssen det ligger ann, de sa i de fleste tilfeller så går det gale..så vi måtte være realistiske å håpe på at tvilling 2 ikke ble berørt av dette..det er så vondt å vite at den ene kjemper for livet uten vann, og så er det ikke noe en kan gjøre, jeg lekker fremdeles litt..så jeg har ikke så mye håp igjen for den desverre, den må ha vann for å overleve. må jo et stort mirakel til for at den klarer seg, ikke minst må jeg stoppe og lekke.. nå prøver vi å tenke på det positive at det går bra med den andre tvillingen og den ikke blir berørt, det kunne gå begge veier for den og , men oddsen for den var gode sa de.
så vi må nå bare ta en dag om gangen...tenke på at vi får lov å beholde den ene lille engelen vår <3 timene gå sent...og er grusomt å gå uvitende...men håper å se lys i enden av tunnelen hvertfall for den ene, vi har gått utfra at den andre ikke kommer til å klare seg nå..det er jo det mest sannsynlige som kommer til å skje...hadde jeg vært ti uker lengre på vei så hadde situasjonen snudd seg og vært store håp for den...men er desverre ikke lengre enn 17 uker på vei...
jeg vet jeg ikke er noe god til å formulere meg, men det kjennes godt å få tankene på "papir" kjenner jeg...
jeg er sykemeldt nå så jeg kan være hjemme å slappe av...så får vi ta en dag om gangen...
jeg vet ikke om dere husker mitt tidligere innlegg om at jeg var redd jeg lakk fostervann eller om det var tynt utflod...
det hele startet på fredagen...tenkte ikke så mye over det da...men da jeg lakk lørdagen og søndagen og så begynte jeg å bli skikkelig urolig og fikk lest og hørt om foster vann...
mandagen våknet jeg opp og var skikkelig urolig, hadde en dårlig følelse...så jeg kontaktet sykehuset her i nærheten og spurte om jeg bare kunne få sjekket meg, jeg håpte da at jeg bare skulle få vite at det ikke var fostervann og få slutt på uroen min...men slik ble det ikke..
legen så lenge på meg på ul apparatet...og var veldig stille...føltes som en evighet, det var da jeg skjønte det kan ikke bety en god ting at leger er stille så lenge...så da jeg var ferdig så ba han meg om å gå ut på gangen å vente litt for han skulle ringe opp til det sykehuset som jeg skal føde på og snakke, jeg spurte da om det var for at noe var gale...han svarte meg da at han måtte ta denne telefonen og fikk snakket med meg etterpå... tror ikke det var mer enn enn et par minutter jeg satt og ventet i gangen, men føltes som en evighet...så mange tanker det det kom i hodet mitt, var det virkelig noe gale...nei det kunne det ikke være, det måtte ikke være det kanskje han bare ville ha meg til observasjon eller noe siden jeg venter tvillinger..jeg tror jeg var igjennom det meste av tanker...
da jeg kom inn til han igjen, så forklarte han at den ene tvillingen hadde veldig lite fostervann og beveget seg ikke, og det så ut som om jeg lakk fostervann...tiden sto stille igjen..hva var det han sa...jeg satt bare i sjokk, visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre, ble bare sittende stum og titte på han.. fikk beskjed om å kjøre til mitt sykehus med en gang til observasjon..jeg gikk ut av døren..heldigvis så hadde jeg min søster med meg, egentlig bare for å holde meg med selskap i bilen...hun tittet på meg, og kunne se at hun skjønte at noe var gale...jeg fikk ikke sakt så mye...tårene bare trillet...hun spurte meg et par spørsmål jeg fikk fram et nikk...klumpen vokste seg større og større i halsen...virket så uvirkelig dette. jeg fikk kjørt hjem til min kjære og fikk frem noen ord til han om hva som skjedde, og vips så var vi på vei til sykehuset...ble en stille tur innover..husker jeg tenker at dette må være et mareritt og jeg våkner snart...men slik var det ikke...
jeg fikk kommet meg på sykehuset det tok noen tester og fikk ultra igjen, og der kunne de se akkurat det samme som han andre så..tvilling 1 hadde veldig lite fostervann og beveget seg ikke, men hjertet slo enda...tvilling 2 hadde det derimot helt fin, den var ikke berørt av dette nå..jeg måtte ligge til observasjon over natta, neste dag er det bare å vente..tiden sto stille...døgnet føltes som en uke minst.. de forklarte meg da at det ikke var så mye de kunne gjøre annet enn å vente så hvis jeg ville kunne jeg gå hjem, ja det ville jeg alt måtte vel være bedre enn å ligge i sengen og titte på en hvit vegg..
så nå er det neste dag...tankene flyr enda, men har fått summet meg litt, legen fortalte at det var ikke så mye de kunne gjøre for tvilling 1, det så dårlig ut..måtte vente å se..skal på kontroll 22jan, og se åssen det ligger ann, de sa i de fleste tilfeller så går det gale..så vi måtte være realistiske å håpe på at tvilling 2 ikke ble berørt av dette..det er så vondt å vite at den ene kjemper for livet uten vann, og så er det ikke noe en kan gjøre, jeg lekker fremdeles litt..så jeg har ikke så mye håp igjen for den desverre, den må ha vann for å overleve. må jo et stort mirakel til for at den klarer seg, ikke minst må jeg stoppe og lekke.. nå prøver vi å tenke på det positive at det går bra med den andre tvillingen og den ikke blir berørt, det kunne gå begge veier for den og , men oddsen for den var gode sa de.
så vi må nå bare ta en dag om gangen...tenke på at vi får lov å beholde den ene lille engelen vår <3 timene gå sent...og er grusomt å gå uvitende...men håper å se lys i enden av tunnelen hvertfall for den ene, vi har gått utfra at den andre ikke kommer til å klare seg nå..det er jo det mest sannsynlige som kommer til å skje...hadde jeg vært ti uker lengre på vei så hadde situasjonen snudd seg og vært store håp for den...men er desverre ikke lengre enn 17 uker på vei...
jeg vet jeg ikke er noe god til å formulere meg, men det kjennes godt å få tankene på "papir" kjenner jeg...
jeg er sykemeldt nå så jeg kan være hjemme å slappe av...så får vi ta en dag om gangen...
