Citti
Forumet er livet
"Vi får sove litt så vi er uthvilte til vi må på sykehuset da.."
Sambo "visste" at nå skulle babyen komme. Datoen var 7.februar. Og jeg hadde termin den 14. Med liten tro på at jeg virkelig kom til å føde badet jeg og gjorde klar bagen likevel.
Klokken 07:45 kjente jeg rier! "Du kødder vel!?!" tenkte jeg... Dette blir for sprøtt liksom - at sambo visste det??[8|]
Dagen ble tilbrakt i senga med rier og telling på minuttene mellom og ringe føden og høre om når vi skulle komme.
20:30 var vi ankommet sykehuset. Godt at drosjesjåføren akkurat hadde fått en sønn selv, for han visste nøyaktig hvor vi skulle hen! [:D](Sykehuset er stort)
Jeg ble sjekket. 2cm åpning.
Så var det venting. Riene ble værre og værre. Til slutt fikk jeg lystgass. Sambo strøk meg på ryggen under hver rie. Jeg fikk varmeflaske. La meg i badekaret. Fikk akkupuntur. Men ingenting hjalp. Riene var nå så sterke. Timene gikk og trøtte var vi. Dette var 2. natta jeg var våken. Men soving ble det lite av. Ingen smertemidler hjalp. Lystgassmaska var som limt fast i ansiktet mitt og det surret i hodet mitt! Sambo sto ved meg hele tiden. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.. Bare mer lystgass! Prøvde alt jeg kunne å få vekk litt smerte. Hvorfor kunne jeg ikke få epedural?
Det var skjedd en ulykke. Alle legene var opptatte..
Timene gikk. Kreftene mine gikk også...
Utpå morgenkvisten kom det endelig en lege inn og begynte og ordne noe på ryggen min. Jeg var helt i svima etter smerte og trøtthet. Epeduralen ble satt og smertene sloknet endelig.... Jeg kunne hvile..
Men Marcus ville ut nå! Så pressriene kom kort etter! Og jeg følte at dette klarer jeg ikke. Jeg hadde ikke mer krefter![&o]
I hodet mitt tenkte jeg at de måtte ta han med keisersnitt! Eller dra han ut uten min hjelp... Jeg orket ikke mer...
Men presse måtte jeg jo! Og det gjorde jeg. Jeg duppet av mellom pressriene. Da jeg så at hodet var ute fikk jeg på en eller annen måte en ekstra "kraft" og pressa han helt ut! Han var ute! På 20 minutter.Det gikk uten å revne som jeg var så redd for.. Men uansett: HAN VAR UTE!! Herregud så glad jeg var![:D]
Så på sambo som holdt i meg.. "Han er ute..."[:)] Jeg klarte det likevel..
Elsker sambo og takker for all støtten hele veien..Elsker deg Marcusmin..