Mann med fødselsdepresjon trenger akkutt hjelp!

[Bruker07sa]

(Beklager at jeg poster denne igjen, men jeg posta den feil sted første gangen)

Hei. Under svangerskapet syntes jeg ting var vanskelig, og tenkte at det hadde vært enklest for meg om babien døde... Men jeg var likevel interessert i utviklingen. Jo lenger det fikk, og jo flere smerter min kjære fikk, jo mer tenkte jeg at babyen aldri skulle ha blitt laget...

I det siste har jeg følt mye sinne og irritasjon. Jeg har også svært kort lunte og det er lenge siden jeg har følt glede. Mitt barn er nå 3.5 uker gammelt, og siden natta hvor jeg holdt henne i armene rett etter fødselsen, har jeg har tanker og lyster til å drepe henne. Jeg har sikkert tenkt ut over 100 måter på hvordan ta henne av dage, og bare hun gråter har jeg lyst til å binde munnen hennes igjen. Har også tenkt at det hadde vært mye bedre om hun bare hadde dødd i magen.

Jeg skjønner da at jeg trenger hjelp, men hvordan skal jeg gå frem? Hvem skal jeg kontakte?

Hilsen en oppgitt far som trenger HELP!!

 

[lykkeliten123]

Ta kontakt med lege eller helsestasjonen på mandag! Eg veit i grunn ikkje korleis ein går fram, men dei kan hjelpe Slike tanker er ikkje bra, men er veldig positivt at du er klar over at du trenger hjelp! og drt du skriver tyder veldig på at du trenger akutt hjelp! Håper ting ordner seg fort for dere. Lykke til videre. Men for all del, ikkje vent med å skaffe hjelp!

 

[Mrs.Mamma]

Hvordan stiller mor seg i denne situasjonen??

Sent from my GT-I9105P using BV Forum mobile app

 

[Førstegangs]

Tror ikke dette er seriøst...

Sent from my GT-I9195 using BV Forum mobile app

 

[Bruker07sa]

Lykkeliten, tusen takk for støtte Problemet er at jeg ikke stoler helt på fastlegen min. De siste årene har jeg bodd i flere forskjellige land og reist mye, og for å være ærlig stoler jeg ikke engang fastlegen jeg har nå.

Tror ikke dette er seriøst...

Sent from my GT-I9195 using BV Forum mobile app

Hva? Du trur ikke det er seriøst? Det er dønn seriøst. Jeg trenger hjelp. Jeg har dessverre alle symptomene på det... Godt at jeg ikke er helt nede, for en kommentar som dette kunne fått folk som hadde hatt vanlig depresjon i tillegg til å ta skrittet "fullt" ut.

--
Angående mor, så er hun selvfølgelig engstlig og bad meg prøve å bli kvitt det.

 

[GonnaBee]

Hvis dette er tanker som du virkelig sliter med, er du nødt til å søke profesjonell hjelp. Om du ikke stoler på fastlegen din, kan du bytte med bare noen tastetrykk. Det går evnt an å ta kontakt ned legevakt eller private leger. Det er gode behandlinger for depresjon, men jo tidligere man starter, jo fortere blir man bedre.

Sent from my HTC One X using Tapatalk

 

[Bruker07sa]

Hvis dette er tanker som du virkelig sliter med, er du nødt til å søke profesjonell hjelp. Om du ikke stoler på fastlegen din, kan du bytte med bare noen tastetrykk. Det går evnt an å ta kontakt ned legevakt eller private leger. Det er gode behandlinger for depresjon, men jo tidligere man starter, jo fortere blir man bedre.

Sent from my HTC One X using Tapatalk

Ja, det er tanker jeg har hatt mer eller mindre hver dag siden fødselen.

 

[Freja78]

Dette her så kjent ut! Mannen min ønska ikke babyen død heldigvis, men han har slitt på samme måte som deg etter fødselen til lillemann. Det toppet seg fullstendig da han var rundt 3 uker gammel hvor han helt forandret personlighet. Han innså selv at han trengte hjelp, og det er en stor ting! Så all ære til deg også som ser det, for det krever mot å innrømme at man trenger hjelp, og ikke minst så er det stort å faktisk se det selv også. Jeg ringte helsestasjon, som henviste oss til spebarnsteamet på bupa. De igjen har henvist han videre til en egen psykolog. Så vi følges opp sammen i spebarnsteamet fordi vi må jobbe oss gjennom det som et par. Og han jobber hos sin egen psykolog med seg selv. Når det er akutt, så har de også psykologer som kan ta det akutt, i hvert fall via spebarnsteamet. Vet ikke hvordan alle helsestasjoner er, men vår har i hvert fall en psykiatrisk sykepleier som han også kan snakke med om han trenger det utenom psykologtimene. Vær stolt over at du har innsett dine begrensninger, og be om hjelp og ta i mot det du kan få. Lykke til!

 

[Snart_mor til3]

Syns du og madammen din skal ta dere en tur på helsestasjon på mandag. Snakk med helsesøster sammen. Både din sak og morens side bør bli hørt. Bra at du innser at du trenger hjelp. Dere blir nok ekstra oppfølgt fra helsestasjon en tid fremover, mulig at du dere også får henvisning til psykolog. Har ingen erfaring selv men tenker at det er slil vi hadde gått frem her. Lykke til og håper at du snart får kjenne på de gode følelsene rundt det å ha barn.

Sent from my GT-I8190N using BV Forum mobile app

 

[Bruker07sa]

Tusen takk. Jeg tar en tur på helsestasjonen i morra da jeg har fri

 

[KMB1990]

Tusen takk. Jeg tar en tur på helsestasjonen i morra da jeg har fri

Hvordan går det med deg? Kom du deg ut av depresjonen?

Sent from my SM-G900F using BV Forum mobile app

 

[lennypenny]

(Beklager at jeg poster denne igjen, men jeg posta den feil sted første gangen)

Hei. Under svangerskapet syntes jeg ting var vanskelig, og tenkte at det hadde vært enklest for meg om babien døde... Men jeg var likevel interessert i utviklingen. Jo lenger det fikk, og jo flere smerter min kjære fikk, jo mer tenkte jeg at babyen aldri skulle ha blitt laget...

I det siste har jeg følt mye sinne og irritasjon. Jeg har også svært kort lunte og det er lenge siden jeg har følt glede. Mitt barn er nå 3.5 uker gammelt, og siden natta hvor jeg holdt henne i armene rett etter fødselsen, har jeg har tanker og lyster til å drepe henne. Jeg har sikkert tenkt ut over 100 måter på hvordan ta henne av dage, og bare hun gråter har jeg lyst til å binde munnen hennes igjen. Har også tenkt at det hadde vært mye bedre om hun bare hadde dødd i magen.

Jeg skjønner da at jeg trenger hjelp, men hvordan skal jeg gå frem? Hvem skal jeg kontakte?

Hilsen en oppgitt far som trenger HELP!!

Hvordan har det godt?

Sent from my GT-S7580 using BV Forum mobile app

 

[Ho3ne]

Hvordan gikk det? Fødselsdepresjoner blant menn er alt for lite fokus på. Det å høre mennenes egne versjoner står det respekt av. Når de da ikke blir møtt, og får kommentarer som at "tror ikke dette er seriøst" er utrulig trist, og sier litt om hvor stigmatisert fedrene fremdeles er i vårt samfunn. Jeg håper flere vil stå fram, og tør å sette ord på disse følelsene. Når alt kommer til alt, så er jo ikke denne trådens starter sine følelser noe "verre" enn kvinner som føler det samme for sine nyfødte.... At man har slike følelser, og faktisk tør å være ærlig om det, er jo et kjempepositivt fremskritt. Det som er farlig er alle følelser av den typen som blir undertrykt og lagt lokk på fordi at slike følelser er det ikke lov å ha, og iallefall ikke lov å uttrykke at en har....

 

[Bruker049mir]

Da du ringte til helsestasjonen for mannen din holdt det att du pratet med de? Får aldri min til og søke hjelp selv om vi har snakket mange ganger om det..