Mangler livsglede og livslyst

  • Trådstarter Trådstarter Samanah
  • Opprettet Opprettet
S

Samanah

Guest
Jeg er innenfor psykiatrien. Jeg har enorm mangel på livsglede og livslyst. Jeg bor alene. Har et barn, men jeg har ikke omsorg for barnet. Dette er så utrolig nedverdigende for meg. Å være mamma var det eneste jeg ville. Det var det eneste jeg ønsket å klare, men jeg feilet så hardt. Jeg hater meg selv for at jeg lot det skje. Og nå... hver gang barnet skal ha samvær med meg, griner hun. Hun vil ikke være sammen med meg og jeg takler ikke det. Takler ikke at hun gråter når hun ser meg. Hun har det bedre uten meg.

Jeg er alene. Jeg har ei venninne, men vi har knapt kontakt. Med henne må jeg dra på meg maska igjen. Det gjør meg ufattelig sliten. Ellers er det nesten tomt for folk. Jeg klarer ikke jobbe (klarer ikke ta vare på meg selv, klarer ikke holde det rent og ryddig hjemme, lage middag, dusjer hver andre uke...). Jeg er så sliten hele tiden. Alle blodprøver er normale. Jeg skjønner at det beste for barnet mitt er å være sammen med faren sin fordi jeg er udugelig.

Ingen behandling funker på meg, jeg har vært i psykiatrien i mange, mange år, men ingen metoder har hjulpet meg. Ikke innleggelse, har vært gjennom mange behandlere, utallige medisiner... Jeg er så lei. Hjelper ikke at økonomien er helt ræva hvor jeg såvidt klarer å overleve hver måned og må snu på hver ei krone. Kjenner det er like før jeg gir opp. Jeg er bare motivert til å dø slik ting ser ut nå.
 
Hvis du virkelig føler deg så ille, kanskje du skal bestille akuttime hos din behandler.

Få inn et familieteam som kan hjelpe deg med å få oversikt over økonomi og alt slik at livet smått begynner å bane vei i riktig retning. Hjelpe deg med hvordan du kan takle din datter. Kanskje du skal ha henne veldig få timer i måneden i starten og samtidig ha noen der som kan "veilede" deg ved behov.

Det er bedre du er alene nå og tar vare på din helse og jobber med å bli bedre enn at du skulle hatt ditt barn der og dere begge hadde slitt. Se ikke på tiden som "bortkastet" men som en medisin du trenger for å kunne komme deg dit du skal, selv om det betyr at du kanskje går framover med små barneskritt, men så lenge du går i riktig retning er det du som er vinneren, være det med barneskritt eller sneglefart; det gjør ingen forskjell så lenge du har håp og satser på deg selv.
Man blir kanskje ikke helt frisk men man kan få "verktøy" til å kunne takle seg selv på en god måte samt få bedre forståelse av seg selv og egne tanker, slik at man ikke hele tiden faller i samme "felle".

Sier ikke at det er lett, det tar lang tid og jeg er mer klar over det enn du skulle tro, men man må la seg hjelpes og fortsatt holde på håpet om en bedre tilværelse og at ting kan bli bedre :Heartred
 
Hei.

Uansett hva, så har du en datter og du er mamma, selv om du ikke har barnet ditt hos deg. Du er en mamma som jeg oppfatter at er veldig opptatt av at jenta di skal ha det best mulig, selv om det er sårt. Du er ikke udugelig, men verdifull, og du er i en sårbar situasjon.

Du savner henne og blir knust når kontakten ikke er som du skulle ønske. Men hun er bare et barn, og selv om hun gråter nå, kan det bedre seg når hun ser deg mange ganger etter hverandre.

Hva trenger du for å få det bedre? Selv om ingenting har hjulpet til nå, kan det bli bedre. Hva med å vise fram det du har skrevet til noen du stoler på? Du er god til å få frem tanker og følelser i det du skriver. Kanskje også skrive et brev til datteren din, enten nå eller senere?

Klem til deg fra en annen mamma ❤
 
Blessed_palms skrev:
Hei.

Uansett hva, så har du en datter og du er mamma, selv om du ikke har barnet ditt hos deg. Du er en mamma som jeg oppfatter at er veldig opptatt av at jenta di skal ha det best mulig, selv om det er sårt. Du er ikke udugelig, men verdifull, og du er i en sårbar situasjon.

Du savner henne og blir knust når kontakten ikke er som du skulle ønske. Men hun er bare et barn, og selv om hun gråter nå, kan det bedre seg når hun ser deg mange ganger etter hverandre.

Hva trenger du for å få det bedre? Selv om ingenting har hjulpet til nå, kan det bli bedre. Hva med å vise fram det du har skrevet til noen du stoler på? Du er god til å få frem tanker og følelser i det du skriver. Kanskje også skrive et brev til datteren din, enten nå eller senere?

Klem til deg fra en annen mamma ❤
Klikk for å utvide …
Takk for svar, men ingenting hjelper. Jeg føler jeg har prøvd det som kan prøves og er på et stadie hvor jeg ikke lenger er ærlig med psykologen når hun spør om jeg planlegger å ta livet mitt. Jeg kommer ikke til å fortelle noen om (eventuelt når) jeg blir å gjøre det. Jeg har forøvrig ingen jeg stoler på.
 
Samanah skrev:
Takk for svar, men ingenting hjelper. Jeg føler jeg har prøvd det som kan prøves og er på et stadie hvor jeg ikke lenger er ærlig med psykologen når hun spør om jeg planlegger å ta livet mitt. Jeg kommer ikke til å fortelle noen om (eventuelt når) jeg blir å gjøre det. Jeg har forøvrig ingen jeg stoler på.
Klikk for å utvide …

Det høres forferdelig tungt ut å ha det slik. Hvor mange år har du hatt det tøft psykisk? Så ensomt du må ha det. Hva med venninnen din, kanskje hun kan gi deg støtte? Håper du klarer å være ærlig med psykologen allikevel. Hvor gammel er datteren din, forresten?

Jeg hadde ikke tenkt å skrive dette, men jeg var i en begravelse der datteren holdt tale og sa at selv om faren hadde hatt det tøft (alvorlig psykiske problemer i årevis), hadde hun alltid følt seg elsket. Du kan være tilstede for datteren din. Ikke gi opp. Det finnes lyspunkter i mørket.
 
Har du ikke blitt diagnostisert overhodet? Depresjon? Eller har du fått en/flere diagnoser? Du nevnte nemlig ingen. Det er litt vanskelig å skrive til deg når jeg ikke vet hvorfor du har det sånn.
Men du må gjerne skrive til meg. Kanskje vi finner ut av det. Er selv innom psykiatrien for utredning nå. Det er lite som er så meningsløst som å ta livet sitt. Vi skal jo alle dø en dag uansett. Sånn tenker ihvertfall jeg. Og barnet ditt vokser til, og du kan utvikle en bedre relasjon til henne. Det er ingenting som er for evig ødelagt der.
Skriv litt til meg, du. Det hjelper ofte på å tømme seg til fremmede på nett.
 
Blessed_palms skrev:
Det høres forferdelig tungt ut å ha det slik. Hvor mange år har du hatt det tøft psykisk? Så ensomt du må ha det. Hva med venninnen din, kanskje hun kan gi deg støtte? Håper du klarer å være ærlig med psykologen allikevel. Hvor gammel er datteren din, forresten?

Jeg hadde ikke tenkt å skrive dette, men jeg var i en begravelse der datteren holdt tale og sa at selv om faren hadde hatt det tøft (alvorlig psykiske problemer i årevis), hadde hun alltid følt seg elsket. Du kan være tilstede for datteren din. Ikke gi opp. Det finnes lyspunkter i mørket.
Klikk for å utvide …
Har slitt helt siden barnehagealder hvor jeg aldri passet inn sosialt. Det var ikke før jeg var 8 år at jeg fikk forståelse på hvorfor jeg skadet meg selv (depresjon). Så jeg har slitt i snart 20 år (er 27). Begynte hos helsesøster på skolen da jeg var 8 år og har vært inn og ut siden. Venninnen min kan jeg ikke åpne meg for. Har kjent henne for lenge og min erfaring er at når folk vet jeg sliter, trekker de seg unna. Derfor velger jeg å heller dytte henne unna enn at hun skal dytte meg unna. Datteren min er 3 år. Jeg føler ikke jeg passer inn i denne verden. Datteren min er alt for meg, men jeg er akkurat som moren min - vokser opp hos faren sin. Moren min prøvde å bytte meg mot penger (jeg gir faen i penger da). Likevel er det eneste jeg husker fra barndommen; min grusomme tid hos mamma. Jeg klarer ikke gjøre det mot min datter, så derfor er det bedre at jeg ikke er der i det hele tatt. Jeg ville hatt det bedre hos pappa uten kontakt med mamma i det hele tatt. Derfor tenker jeg at hun også vil få den følelsen.
 
Kabakaba skrev:
Har du ikke blitt diagnostisert overhodet? Depresjon? Eller har du fått en/flere diagnoser? Du nevnte nemlig ingen. Det er litt vanskelig å skrive til deg når jeg ikke vet hvorfor du har det sånn.
Men du må gjerne skrive til meg. Kanskje vi finner ut av det. Er selv innom psykiatrien for utredning nå. Det er lite som er så meningsløst som å ta livet sitt. Vi skal jo alle dø en dag uansett. Sånn tenker ihvertfall jeg. Og barnet ditt vokser til, og du kan utvikle en bedre relasjon til henne. Det er ingenting som er for evig ødelagt der.
Skriv litt til meg, du. Det hjelper ofte på å tømme seg til fremmede på nett.
Klikk for å utvide …
Jeg har "bare" tilbakevendende moderat depresjon og sosial angst. Det føles for lett, og psykologen utreder meg ikke videre heller.
Det er akkurat derfor jeg tenker jeg like gjerne kan ta selvmord. Jeg skal likevel dø en dag, så hvorfor skal jeg kaste bort luft og resurser?
 
Samanah skrev:
Jeg har "bare" tilbakevendende moderat depresjon og sosial angst. Det føles for lett, og psykologen utreder meg ikke videre heller.
Det er akkurat derfor jeg tenker jeg like gjerne kan ta selvmord. Jeg skal likevel dø en dag, så hvorfor skal jeg kaste bort luft og resurser?
Klikk for å utvide …
Fordi lufta er gratis uansett. Og det blir ikke mer ressurser igjen om du ikke er her, så det sparer ikke noen for noe. Du skriver jo selv at du ikke har mye å rutte med, så eventuell innsparing på ressurser har ikke noe for seg.
Nå er jeg under utredning for Aspergers, som kanskje kan forklare hvorfor jeg ikke legger noe mellom linjene her. Men ungen din får ihvertfall aldri et forhold til deg om du er død. Så du har ikke noe å tape med å leve videre.
De gangene jeg har følt det som deg, så har jeg funnet ut at det da er bedre å verve seg som minerydder. Så får man da i det minste gjort noe nyttig.
Jeg har ellers en haug med billige triks for hvordan endre livet sitt, men vil ikke legge ut om alt det her. Det kan vi heller ta over innboksen.
Men en ting må jeg si, du har ikke kommet hit til jorda kun for å få en unge og så miste henne. Men akkurat nå er du i en mental dump, og da ser verden slik ut for deg. Men så kommer du opp av dumpen og ser at det er andre grunner til at du er her. Selv om alt du ser nå er svart, så er det ikke den eneste fargen i verden.
 
Og for Guds skyld, bytt psykolog. Høres ikke ut som rett person på rett plass den du har nå.
 
Samanah skrev:
Har slitt helt siden barnehagealder hvor jeg aldri passet inn sosialt. Det var ikke før jeg var 8 år at jeg fikk forståelse på hvorfor jeg skadet meg selv (depresjon). Så jeg har slitt i snart 20 år (er 27). Begynte hos helsesøster på skolen da jeg var 8 år og har vært inn og ut siden. Venninnen min kan jeg ikke åpne meg for. Har kjent henne for lenge og min erfaring er at når folk vet jeg sliter, trekker de seg unna. Derfor velger jeg å heller dytte henne unna enn at hun skal dytte meg unna. Datteren min er 3 år. Jeg føler ikke jeg passer inn i denne verden. Datteren min er alt for meg, men jeg er akkurat som moren min - vokser opp hos faren sin. Moren min prøvde å bytte meg mot penger (jeg gir faen i penger da). Likevel er det eneste jeg husker fra barndommen; min grusomme tid hos mamma. Jeg klarer ikke gjøre det mot min datter, så derfor er det bedre at jeg ikke er der i det hele tatt. Jeg ville hatt det bedre hos pappa uten kontakt med mamma i det hele tatt. Derfor tenker jeg at hun også vil få den følelsen.
Klikk for å utvide …

Du er ikke moren din. Og du har gjort så mye som er bra for datteren din alt, som moren din ikke gjorde mot deg.
Med en slik oppvekst tenker jeg at kompleks PTSD er noe du burde vært utredet for. Uansett høres det ikke ut som om psykologen/psykiateren du har nå er rett person.
 
Du er ikke moren din. Du høres ut som en flott oppegående person som har god selvinnsikt. Hvis ikke hadde du ikke delt dette ❤️
Nå er du på bunnen, og da går det bare oppover igjen. Livet er en berg og dalbane.

Selv om du føler det slik nå, så våg å være ærlig med psykologen din. Hun er der kun for å hjelpe deg. Skriv et brev til henne. Tror ikke du ønsker inners inne å ta livet ditt. Tror du tenker at det er befriende å tenke at det finnes en «utvei» i smerten du føler inni deg. Men det betyr ikke at det er det du ønsker innerst inne.

Tenk på hva som er best for deg for å komme deg opp igjen. Vær ærlig med psykologen, og ikke døm deg selv. Barnet sitt har det bra. Og når du får det bedre så vil det bli lettere å tenke positivt.
 
Samanah skrev:
Har slitt helt siden barnehagealder hvor jeg aldri passet inn sosialt. Det var ikke før jeg var 8 år at jeg fikk forståelse på hvorfor jeg skadet meg selv (depresjon). Så jeg har slitt i snart 20 år (er 27). Begynte hos helsesøster på skolen da jeg var 8 år og har vært inn og ut siden. Venninnen min kan jeg ikke åpne meg for. Har kjent henne for lenge og min erfaring er at når folk vet jeg sliter, trekker de seg unna. Derfor velger jeg å heller dytte henne unna enn at hun skal dytte meg unna. Datteren min er 3 år. Jeg føler ikke jeg passer inn i denne verden. Datteren min er alt for meg, men jeg er akkurat som moren min - vokser opp hos faren sin. Moren min prøvde å bytte meg mot penger (jeg gir faen i penger da). Likevel er det eneste jeg husker fra barndommen; min grusomme tid hos mamma. Jeg klarer ikke gjøre det mot min datter, så derfor er det bedre at jeg ikke er der i det hele tatt. Jeg ville hatt det bedre hos pappa uten kontakt med mamma i det hele tatt. Derfor tenker jeg at hun også vil få den følelsen.
Klikk for å utvide …

Det er helt vanlig å skyve mennesker fra seg når man har blitt avvist selv.
Jeg vil tro du reagerer som du gjør siden du har hatt så dårlige opplevelser.

Men det skal være hjelp å få. Håper du klarer å fortelle hvordan du har det til psykologen, evt bytte psykolog som noen foreslår. Ta en telefon til noen ressurspersoner.

Du har en treåring som nok er som treåringer flest, hun oppfører seg nok ikke så uvanlig ut fra alderen. Hun vil bli eldre og det kan bli lettere å få til et godt forhold til henne.

Som flere har skrevet, så er du ikke moren din. Du er mye mer verdt enn du har blitt behandlet av moren din. Det er skammelig at du ikke har opplevd kjærlighet fra din egen mor. Og det har ikke med deg å gjøre, det er ikke din feil. Du er mye verdt og god nok som du er. ❤

Håper du får sagt i fra til noen så du får den hjelpen og støtten du trenger ❤
 
Kanskje det er best om du får en pause fra samværet, så det ikke blir en ekstra belastning for deg?
Også bytter du psykolog og får en ny utredning, og ikke bare for depresjon, men for andre ting som kan ligge under også, f.eks. PTSD, autismespekteret, dissosiative lidelser osv.

Så kan du snakke med Familievernkontoret om å få COS-kurs e.l., så du kan føle mestring i rollen som forelder. <3
 
Du ER viktig for datteren din! -selvom det kanskje ikke føles sånn akkurat nå.

Om du ikke synes du er en god nok mor, må du jobbe for å bli det! Depresjon ligger desverre som et grått slør over verden, så man blir blind for gode ting. Datteren din vil ikke ha det bedre uten deg. Hun vil ha det bedre om du jobber for å være en del av livet hennes, for å være den moren du aldri fikk.

Du er nå i et sort hull, fordi du er syk. Det er ikke deg - dre er sykdommen. Men det er så vanskelig å se det der hvor du er! Grip tak i de redningslinene du kan! Ring mental helse - vær ærlig med psykologen din - strekk ut en hånd til noen her på forumet!
Bestem deg for å kjempe! Fordi det er ikke rettferdig, mot degselv eller de rundt deg, å ta et valg om selvmord-når du er syk!

Datteren din trenger deg :Heartbigred
 
Beklager sent svar. Jeg har vært nedi ei skikkelig mølje nå og bestemte meg for å slå av telefonen og alt. Jeg er sliten av å alltid måtte være tilgjengelig, så jeg orket dessverre ikke svare mer.

Jeg må bare si jeg er overveldet av de positive ordene dere har kommet med og jeg setter så stor pris på det selv om jeg ikke tror på det selv. Jeg ga egentlig opp behandlingen da min forrige psykolog sluttet. Jeg hadde så fantastisk god kjemi med henne, og skuffelsen ble stor da jeg møtte den nye behandleren som jeg ikke har særlig kjemi med. Jeg tør ikke si i fra. Det er slik personlighet jeg har. Vil ikke klage, vil ikke være til bry. Her jeg bor er det dessverre ikke mange psykologer og jeg frykter å møte på noen som jeg har enda mindre kjemi med. Akkurat nå går jeg i behandling utelukkende for å motta AAP. Jeg vet det er feil, men jeg har ikke annet valg da jeg trenger penger og ikke kan jobbe. Har ikke tro på at behandling noen gang vil hjelpe.

Hver uke blir jeg slått ned mentalt av folk rundt meg. Faren min VET jeg sliter, og vet at jeg er suicidal, men han inviterer meg aldri på besøk. Han ringer aldri for å spørre hvordan det går. Det gjør det vanskeligere for meg å være åpen med han. Hele familien utestenger meg. Det var selskap forrige uke da en av mine besteforeldre hadde bursdag. Alle i familien var invitert. Utenom meg. Søskenbarna mine, mine småsøsken, tanter og onkler, min far og stemor... Moren min trykker meg ned. Får meg til å føle meg verdiløs og har gjentatt flere ganger at hun skulle ønske jeg aldri ble født. Jeg mister motet mer og mer for hver dag.
 
Men du må ta litt ansvar for dette selv også, og kutte ut disse menneskene som helt tydelig bare er til negativ påvirkning for deg.
Har du forsøkt langtidsopphold på f.eks. en døgnenhet? Altså et sted der du kan være i flere uker, men komme og gå så å si som du vil?
Hva med å snakke med kommunen og få en koordinator som kan hjelpe deg med de grunnleggende tingene, så du blir avlastet så mye som mulig?
 
Samanah skrev:
Beklager sent svar. Jeg har vært nedi ei skikkelig mølje nå og bestemte meg for å slå av telefonen og alt. Jeg er sliten av å alltid måtte være tilgjengelig, så jeg orket dessverre ikke svare mer.

Jeg må bare si jeg er overveldet av de positive ordene dere har kommet med og jeg setter så stor pris på det selv om jeg ikke tror på det selv. Jeg ga egentlig opp behandlingen da min forrige psykolog sluttet. Jeg hadde så fantastisk god kjemi med henne, og skuffelsen ble stor da jeg møtte den nye behandleren som jeg ikke har særlig kjemi med. Jeg tør ikke si i fra. Det er slik personlighet jeg har. Vil ikke klage, vil ikke være til bry. Her jeg bor er det dessverre ikke mange psykologer og jeg frykter å møte på noen som jeg har enda mindre kjemi med. Akkurat nå går jeg i behandling utelukkende for å motta AAP. Jeg vet det er feil, men jeg har ikke annet valg da jeg trenger penger og ikke kan jobbe. Har ikke tro på at behandling noen gang vil hjelpe.

Hver uke blir jeg slått ned mentalt av folk rundt meg. Faren min VET jeg sliter, og vet at jeg er suicidal, men han inviterer meg aldri på besøk. Han ringer aldri for å spørre hvordan det går. Det gjør det vanskeligere for meg å være åpen med han. Hele familien utestenger meg. Det var selskap forrige uke da en av mine besteforeldre hadde bursdag. Alle i familien var invitert. Utenom meg. Søskenbarna mine, mine småsøsken, tanter og onkler, min far og stemor... Moren min trykker meg ned. Får meg til å føle meg verdiløs og har gjentatt flere ganger at hun skulle ønske jeg aldri ble født. Jeg mister motet mer og mer for hver dag.
Klikk for å utvide …
Glad du svarer her! Har tenkt mye på deg, og håper du ikke skader deg selv på noen måte.

Du er ikke til bry for noen! Du må søke hjelp, be om hjelp, ta imot hjelp! Vi har alle en mental helse, og når denne blir forkjøla så behandler vi den. Så enkelt er det.

Og for din egen del så bør du være hard og kutte ut de menneskene som ikke tilfører deg noe godt. Familie er ikke noe man velger, men man velger om man vil ha kontakt med familien sin.

Fortsett å gi livstegn fra deg, vær så snill! Ønsker deg fortsatt alt godt!
 
Nedturene blir flere og flere. Kjenner det er vanskelig å leve. Lever på AAP. Minstesatsen. Dvs omlag 12000 kr pr måned. Jeg har utgifter på 11000 kr i måneden. Da lever jeg minimalt. Jeg kan ikke få annen mobilavtale da jeg er bundet i et år til. Jeg har ingen eiendeler som er av verdi. Jeg har ikke foreldre som kan hjelpe meg økonomisk. Mamma er millionær, men jeg ser ingenting til noe av pengene. Forøvrig vil jeg ikke ha hennes penger heller. Det hender jeg går i flere dager uten mat. NAV sier jeg ikke får mer.

Jeg har ikke kjangs på å leve slik det er nå. Hver dag er en påminnelse om hvor jævlig fattig jeg er. På hvor jævla ensom jeg er. Kan ikke delta på noe, har ikke økonomi til å gjøre hobbyene mine. Har ikke engang råd til å kjøpe kosttilskuddene eller medisinene jeg trenger (som jeg ikke får på blåresept) da jeg har mangel på alt. Jeg er så nedfor. At noen kan gå gjennom livet som om det er laget av smør, mens jeg, hver gang jeg tenker at "nå kan det ikke bli verre - nå kan det bare gå opp", så er det som om det er lodd festet i anklene mine. Jeg får ikke puste.

Skader meg selv. Tror rett og slett ikke jeg kan dø. Etter mange forsøk, lever jeg ennå. Hvor patetisk er ikke jeg? Jeg klarer ikke engang å dø. Hvis jeg ikke klarer det engang, hva i faen klarer jeg da?
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp