Jeg har prøvd å få venner i alle år, men ingen vil være vennen min og jeg aner ikke hva jeg gjør galt. Om jeg er meg selv eller ikke så er jeg bare en dust som ingen vil være venn med.
Da jeg var yngre og om noen sov hos meg ville de ikke si det til noen om de spurte hva de hadde gjort dagen etter. Ingen ville innrømme å ha vært sammen med meg.
Jeg har og alltid vært en erstatter. Hvis absolutt ingen andre har kunnet og de har kjeda livet av seg, har de til nøden spurt meg om å finne på noe. Da har de sagt hadet etter 30-60 min.
Nå i voksen alder trodde jeg det skulle bli bedre, men så feil kan man ta.
Jeg har hatt to venninner i ett års tid nå, men nå er jeg ikke interessant mer. De lyver for å unngå meg og unngår å prate til meg. Prøver jeg å prate til dem får jeg verdens mest laber tilbakemelding.
Dette høres kanskje teit ut, men jeg sitter og er lei meg hver jul. Søsteren min har masse venner og en ekstremt god venninne. Det er pakker og kort om en annen, mens jeg får kun fra familie. Blir rett og slett misunnelig på hun har så mange venner.
Da venninnen hennes giftet seg i sommer og jeg skulle hente søsteren min satt jeg utenfor lokalet i bilen og gråt for jeg så det var mange mange venner som danset og hadde det gøy sammen.
På jobben min nytter det ikke. Jeg har verdens mest hyggelige kolleger, men jeg er 22. De andre er 37, 56, 60 og 62
Jeg orker ikke mer nå og prøver å bare bli vant til tanken at jeg har aldri hatt og kommer aldri til å få venner, men det er så vanskelig! Det er så vondt
bor i Aremark så si gjerne i fra om du er i området, er ikke så langt og jeg har heller ikke så mye gode venner, innflytter her og det er ikke lett..