Vi er ett sånt par hvor alt har skjedd fort. Tror ikke alle har rukket å trekke pusten mellom alt. Nå har mannen en fra før og vi har tre sammen allerede. Barneflokken vil jo da bli 4 (eller 5 annenhver uke). Mange var negative i at vi fikk tre på så kort tid. Yngste blir to til sommeren, så vi er fortsatt innenfor få år. De fleste mener vi bør være ferdige nå, og heller glade for de vi har. Men vi er jo ikke mindre glade for de vi har selv om vi ikke viste om vi ønsket flere eller ei.
Siden alle er gutter har vi liksom fått slengt etter oss på de to siste at det er jenta vi har prøvd på. Som om det var jenta vi var ute etter og ikke babyen. Jeg kjenner jeg blir så provosert over hvor mye de legger i det når vi ikke gjør det. Jeg er så innstilt på å være guttemamma at det ikke har falt meg inn at jeg skulle ha ønsket med noe annet