M
Moderator Eve
Guest
I så fall er det fullt forståelig...
Lurer bare på om noen vil dele sine tanker rundt dette?
Lurer bare på om noen vil dele sine tanker rundt dette?
Hjertehåp
Andre møte med forumet
Vi mistet vår datter under fødsel, til termin. Det var fullstendig uventet, alt hadde jo sett så bra ut hele svangerskapet. Det knekte oss fullstendig men likevel var ønsket stort om å prøve på nytt. Vi ble relativt raskt gravide igjen, helt hjemmesnekra, enda vi slet i 4 år med å bli gravid med vår datter (måtte ta hormonkur + at jeg er full av kroniske sykdommer bla PCOS). Et mirakel!
Vi mistet vår første 1 døgn etter fødsel (etter fullbårent svangerskap). De var flinke å ufarliggjøre det å prøve igjen og forsikre oss om ekstra oppfølging allerede på sykehuset de første dagene etterpå. Det gjorde at tanken på et nytt barn så kort tid etter å ha mistet ikke ble så skummelt, og så tabu (tanken på at man prøvde å erstatte det barnet vi mistet.)
Vi mistet vår første en uke etter fødsel, i juni 2017. Og tankene om å prøve på nytt kom veldig raskt. Så når vi hadde fått svar på obduksjon og prøver av meg 3 mnd etter hun døde så starta vi prøvinga. Tok 4 PP før det klaffa, så nå er jeg ca 8 uker på vei 
Babystar
Glad i forumet
Jeg var vell den som var reddest til å prøve igjen av oss. Men likevell ville jeg, for ønsker om en liten prins eller prinsesse har alltid vært stort [emoji4]
Vi endte med å bare ikke tenke på det, droppe prevansjon og bare kose oss og nyte tilværelsen så best det lot seg gjøre [emoji4]
Nå er jeg 16 uker på vei. Et nervevrak til tusen , livredd for at noe skal gå galt igjen, spesielt nå som jeg nærmer med dagen jeg mista sist.
Lurer på når jeg klarer slappe litt mer av, når jeg vil slutte være så redd og heller klare starte glede mer
Vi endte med å bare ikke tenke på det, droppe prevansjon og bare kose oss og nyte tilværelsen så best det lot seg gjøre [emoji4]
Nå er jeg 16 uker på vei. Et nervevrak til tusen , livredd for at noe skal gå galt igjen, spesielt nå som jeg nærmer med dagen jeg mista sist.
Lurer på når jeg klarer slappe litt mer av, når jeg vil slutte være så redd og heller klare starte glede mer
Jeg var klar til å prøve igjen med en gang. Altså jeg var helt knust av sorgen, men det føltes feil å ikke ha et barn i magen. Heldigvis var dette noe jordmor tok opp selv, så jeg slapp å føle meg som en dust som satt og planla neste barn rett etter vi hadde mistet.
Men det er ikke helt den samme positive spenningen med å prøve på det neste barnet som det var før
Men det er ikke helt den samme positive spenningen med å prøve på det neste barnet som det var før