Jeg har vært sterk vil mange si, men det er vel mer for å skjule hvor vondt jeg har hatt det, det er mange ganger jeg har lurt på om livet mitt har en mening (da før jeg fikk mine to trollunger [:)] )
Jeg har alltid vært skoleflink, leste før jeg var 5, kunne engelsk før jeg begynnte på skolen, og gledet meg til å begynne i 1 klasse, men den gleden var kortvarig, pga at jeg hadde atopisk eksem ville ingen leke med meg, de som var endel eldre enn oss (3-6 klasse) mobbet meg, Alt gikk først på det psykiske, men da jeg gikk i 4-5 klasse begynnte den fysiske mobbingen, daglig ble jeg sparket, rett foran vinduene til læreværelset, lærerne sto å så på, men gjorde INGENTIING, ble aldri bedt på noe, så hver helg satt jeg som regel på rommet mitt og skrev, noveller, stiler, leste bøker eller hørte musikk. Det lille livet utenfor utenom skolen (som var ett rent hel***) var koret jeg sang i. Mamma og pappa visste ingenting, før jeg en dag ikke orket mer og skrev brev og hang det på døra inn til Rommet mitt til mamma, om at jeg var syk og ikke orket å gå på skolen, de ringte ei venninne jeg hadde i klassen, av 29 elever, ble jeg godtatt av 1. da fikk de vite hva livet mitt gikk ut på. Dette var rett før jeg begynte på ungdomsskolen.
Ungdomsskolen ble ett nytt hel*** for det første skilte de meg og min venninne, deretter kom jeg i den verste klassen, masse uro osv, men jeg kom meg da gjennom 2 1/2 år der også, jeg fikk nesten anorexia, kunne fint gå dager uten mat, bare drakk vann og ingen så noe hjemme, fordi jeg som regel gikk i store hettegensere og vide bukser akkurat i denne perioden,mamma fant det ut en kveld jeg sto i dusjen og hun plutselig kom inn med håndklær og så hvor syltynn jeg var, så endag utpå vårparten fikk jeg røde prikker oppover armene, feber, og disse prikkene ble verre og verre og så snart ut som spedalsk på hender og føtter, mamma fikk meg til lege, og det første legen sa var: blir du mobbet? dette var altså en Psykisk reaksjon på mobbingen. Så jeg fikk beskjed av legen om å være hjemme 1 mnd i første omgang, mamma fikk ordnet det på skolen at jeg fikk alt av hva klassen gikk gjennom uke for uke, pluss lekser osv. kom meg gjennom ungdomsskolen, med høyeste karakter.
1 år på vgs var bedre enn noensinne, fikk meg kjæreste (den aller første) og plutselig var jeg gravid, som 17 åring, fikk barnet, og etter ett år i permisjon fra vgs, kom jeg meg gjennom de 2 åtene jeg hadde igjen også på ett vis, men med dårlige karakterer, ble slutt mellom meg og bf da vi hadde vært sammen i 4 år, men etter 2 år alene, og hadde gått skole litt mer skole fikk jeg meg samboer, og barn 2 kom til verden ettrer nesten 1 1/2 år som samboer, nå er barnet 3 år og jeg går fortsatt hjemme, skulle vel kommet meg i jobb, men jeg klarer ikke, har ingen selvtillitt idet heke tatt, hater å snakke med ukjente mennesker, noen dager tenker jeg på at alle har det bedre uten meg, og vil bare dra fra alt, ingen ville savnet meg likevell. Itillegg har jeg en eks som elsker å klage på alt jeg gjør for den eldste, har jeg glemt å sende med belte f.eks, klikker han nesten, og det elsker han tror jeg, å dra meg lenger ned i søla, fordi han vet hvor dårlig selvtillit jeg har
Sitter hjemme alene nesten hver helg, for samboeren min drar til kamerater, har absolutt ingen venner å prate med, snakker med mamma på tlf innimellom da, pluss en tante og en onkel som er 10 år eldre enn meg men de bor lang unna oss, så de ser jeg max 1 gang i året.
Nå har jeg faktisk mannet meg opp til å bestille time hos lege, og få prata med han.
Vel mobbing er jæ*** og det kan ødlegge mennesker, forteller eldste at h*n ikke må være slem mot andre på skolen, og heller snakke med andre som h*n ser alene i skolegården.
Er gammel bruker, men hadde ikke lyst til å utlevere meg helt med det vanlige nicket mitt.
Jeg har alltid vært skoleflink, leste før jeg var 5, kunne engelsk før jeg begynnte på skolen, og gledet meg til å begynne i 1 klasse, men den gleden var kortvarig, pga at jeg hadde atopisk eksem ville ingen leke med meg, de som var endel eldre enn oss (3-6 klasse) mobbet meg, Alt gikk først på det psykiske, men da jeg gikk i 4-5 klasse begynnte den fysiske mobbingen, daglig ble jeg sparket, rett foran vinduene til læreværelset, lærerne sto å så på, men gjorde INGENTIING, ble aldri bedt på noe, så hver helg satt jeg som regel på rommet mitt og skrev, noveller, stiler, leste bøker eller hørte musikk. Det lille livet utenfor utenom skolen (som var ett rent hel***) var koret jeg sang i. Mamma og pappa visste ingenting, før jeg en dag ikke orket mer og skrev brev og hang det på døra inn til Rommet mitt til mamma, om at jeg var syk og ikke orket å gå på skolen, de ringte ei venninne jeg hadde i klassen, av 29 elever, ble jeg godtatt av 1. da fikk de vite hva livet mitt gikk ut på. Dette var rett før jeg begynte på ungdomsskolen.
Ungdomsskolen ble ett nytt hel*** for det første skilte de meg og min venninne, deretter kom jeg i den verste klassen, masse uro osv, men jeg kom meg da gjennom 2 1/2 år der også, jeg fikk nesten anorexia, kunne fint gå dager uten mat, bare drakk vann og ingen så noe hjemme, fordi jeg som regel gikk i store hettegensere og vide bukser akkurat i denne perioden,mamma fant det ut en kveld jeg sto i dusjen og hun plutselig kom inn med håndklær og så hvor syltynn jeg var, så endag utpå vårparten fikk jeg røde prikker oppover armene, feber, og disse prikkene ble verre og verre og så snart ut som spedalsk på hender og føtter, mamma fikk meg til lege, og det første legen sa var: blir du mobbet? dette var altså en Psykisk reaksjon på mobbingen. Så jeg fikk beskjed av legen om å være hjemme 1 mnd i første omgang, mamma fikk ordnet det på skolen at jeg fikk alt av hva klassen gikk gjennom uke for uke, pluss lekser osv. kom meg gjennom ungdomsskolen, med høyeste karakter.
1 år på vgs var bedre enn noensinne, fikk meg kjæreste (den aller første) og plutselig var jeg gravid, som 17 åring, fikk barnet, og etter ett år i permisjon fra vgs, kom jeg meg gjennom de 2 åtene jeg hadde igjen også på ett vis, men med dårlige karakterer, ble slutt mellom meg og bf da vi hadde vært sammen i 4 år, men etter 2 år alene, og hadde gått skole litt mer skole fikk jeg meg samboer, og barn 2 kom til verden ettrer nesten 1 1/2 år som samboer, nå er barnet 3 år og jeg går fortsatt hjemme, skulle vel kommet meg i jobb, men jeg klarer ikke, har ingen selvtillitt idet heke tatt, hater å snakke med ukjente mennesker, noen dager tenker jeg på at alle har det bedre uten meg, og vil bare dra fra alt, ingen ville savnet meg likevell. Itillegg har jeg en eks som elsker å klage på alt jeg gjør for den eldste, har jeg glemt å sende med belte f.eks, klikker han nesten, og det elsker han tror jeg, å dra meg lenger ned i søla, fordi han vet hvor dårlig selvtillit jeg har
Sitter hjemme alene nesten hver helg, for samboeren min drar til kamerater, har absolutt ingen venner å prate med, snakker med mamma på tlf innimellom da, pluss en tante og en onkel som er 10 år eldre enn meg men de bor lang unna oss, så de ser jeg max 1 gang i året.
Nå har jeg faktisk mannet meg opp til å bestille time hos lege, og få prata med han.
Vel mobbing er jæ*** og det kan ødlegge mennesker, forteller eldste at h*n ikke må være slem mot andre på skolen, og heller snakke med andre som h*n ser alene i skolegården.
Er gammel bruker, men hadde ikke lyst til å utlevere meg helt med det vanlige nicket mitt.
