~Heffalumpen~
Flørter med forumet
Min datter på 3 1/2 år går i en liten barnehage (med skole under samme tak). Hu pleier å glede seg til å reise i barnehagen. Men ikke i dag. Vi reiste bortpå der, og kom oss inn døra. Da ville hun hjem! Hu skreik og hyla, nekta å kle av seg og prøvde bare å komme seg ut. Det var så vondt for meg å være streng! Jeg ble så forvirra, og visste ikke hvordan jeg skulle ta det! Jeg som pleier å være så organisert og strukturert når det gjelder henne, nå ble jeg bare sjokkert. Er jo en smule hormonell for tiden, og skal lite til før tårene mine kommer. Så enden på visa ble at jeg sto der og grein til slutt jeg også, og da ble jeg liksom så flau ovenfor de andre voksne at jeg dro med meg datteren min hjem. Jeg vet at det er normalt at unger prøver seg innimellom på slike ting, men jeg kjente ikke igjen datteren min! Barnehagepersonalet var forresten lite behjelpelige. De sto bare og så på! De kunne i det minste prøvd å roe ned sinnatrollet mitt! Men neida..
Vi dro hjem og fikk roet oss litt ned begge to. Nå fikk vi snakket litt og blitt venner igjen. Da jeg spurte henne hvorfor hun ikke ville i barnehagen fortalte hun meg at det er en på skolen (som er en del sammen med barnehagebarna - han er "vanskeligstilt") som hun syns er skummel. Han slår visst og kaster ting på henne. Hun hadde sett ham da vi kom inn i barnehagen, og ombestemt seg. Stakkar lille jenta mi. Og jeg som nesten tvang henne til å være i barnehagen.Nå er jeg glad jeg tok henne med hjem og fik rede på hvorfor hun oppførte seg som hun gjorde.
Jeg har heldigvis foreldresamtale i morgen tidlig, så får vel tatt det opp da.
Huff, jeg er så hormonell og sliten. Er livredd for å gå inn i depresjon! Vi pusser opp hele huset i tillegg, såjeg blir sliten nok av bare det. Vi har fått mus på kjøkkenet å. Ekkelt. Nei, nå syns jeg synd på meg selv dere! :p
Dette ble langt og lengre enn langt. Vet ikke hva jeg ville med å skrive dette til dere, er vel godt å få skrevet det "ut" i fra hodet. :)
Vi dro hjem og fikk roet oss litt ned begge to. Nå fikk vi snakket litt og blitt venner igjen. Da jeg spurte henne hvorfor hun ikke ville i barnehagen fortalte hun meg at det er en på skolen (som er en del sammen med barnehagebarna - han er "vanskeligstilt") som hun syns er skummel. Han slår visst og kaster ting på henne. Hun hadde sett ham da vi kom inn i barnehagen, og ombestemt seg. Stakkar lille jenta mi. Og jeg som nesten tvang henne til å være i barnehagen.Nå er jeg glad jeg tok henne med hjem og fik rede på hvorfor hun oppførte seg som hun gjorde.
Jeg har heldigvis foreldresamtale i morgen tidlig, så får vel tatt det opp da.
Huff, jeg er så hormonell og sliten. Er livredd for å gå inn i depresjon! Vi pusser opp hele huset i tillegg, såjeg blir sliten nok av bare det. Vi har fått mus på kjøkkenet å. Ekkelt. Nei, nå syns jeg synd på meg selv dere! :p
Dette ble langt og lengre enn langt. Vet ikke hva jeg ville med å skrive dette til dere, er vel godt å få skrevet det "ut" i fra hodet. :)