Mammadalt

[Fru B]

Har en datter på 3,5 som er ekstremt mammadalt. Som baby var hun glad i nærhet, pupp og kos og jeg hadde henne på meg store deler av dagen og natten. Hun har hatt perioder hvor hun har akseptert faren, men jeg har alltid vært favoritten. Nå er det sånn at jeg må gjøre alt, hvis ikke blir det fullstendig meltdown. Jeg kan knapt reise meg fra sofaen eller bevege meg inn i et annet rom (for ikke å nevne gå på toalettet, ta en dusj eller gå meg en tur) uten at hun skal være med (helst bæres). Hun leker ikke selvstendig - vil at jeg skal være med på rollespill, og vil ikke sitte alene og f.eks. tegne (jeg må være med).

Jeg blir ekstremt sliten av dette - særlig denne høsten hvor vi har vært mye hjemme pga sykdom, stengt barnehage, etc. Er i tillegg gravid og sliten på grunn av det. Har forsøkt å la henne være hos besteforeldre, men jeg får ikke dratt derfra fordi hun henger rundt halsen min og gråter når jeg skal dra. Eneste som fungerer er at hun og mannen min tar en tur ut av huset. Så lenge alle tre er hjemme, så er det kun jeg som gjelder.

Hun er verdens herligste barn med masse humor, kreativitet og omsorg. Men jeg trenger noen pauser innimellom.

Noen som har opplevd lignende? Noen tips til hva jeg kan gjøre?

 

[Veivalsa]

Jeg har ikke helt samme erfaring med tanke på dette problemet, men synes det har vært mange intense faser mellom rett før 3 og og frem til nå. Sønnen min blir 4 om en måned. Opplever at han har mye vilje, språket er velutviklet, han har mange meninger og det som betyr mye for han ønsker han absolutt å bestemme. Helst vil han bestemme alt. Min har også blitt dårligere til å leke selvstendig og jeg føler han iblant spiser oss opp. Hadde han bestemt ville vi vært i rollespill hele tiden, vi voksne skulle ikke fått snakke sammen, han vil helst styre hele tiden. Sånn ideellt for hans del.
Tenker det kanskje er noe dere må stå i iblant, utbruddene hennes når pappa skal legge i stedet for deg eller lignende ting. Også akseptere reaksjonen hennes uten at det endrer utfallet på en måte. Ikke alltid såklart, hun må godt få velge deg ganske ofte siden det er viktig for henne. Men det er også viktig for deg med pusterom. Leste et sted, tror bok av Jesper Juul, at alle skal få være mest mulig innenfor sitt tolleransevindu i en familie. Og at barna også må erfare at de voksne har et tolleransevindu, at noen ting er viktige også for oss voksne. Stort sett gjør vi og legger til rette for barna, så de færreste barn ser dette ofte
Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan man får snudd sånne ting, vi sliter fortsatt veldig med å få 3-åringen til å leke selv uten å skulle ha oppmerksomhet og helst leke med en av oss hele tiden. Men vi prøver å øve litt. Jeg setter ikke foten ned ofte heller, men noen ting er viktige for meg og da forteller jeg det til sønnen min. Jeg liker å synge mye her hjemme, og vet mange barn (deriblant meg selv som barn) ikke liker at de voksne synger, eller synger for seg selv, for å øve på ting til kor osv. Og der har jeg bare sagt at dette er viktig for meg, så jeg må få lov til å gjøre det iblant. Også si at det er ting som er viktig for han, feks at jeg er med å leke Flåklypa sammen med han Virker som han forstår at det kan være en slags gi og ta-greie. Må legge til at jeg ikke "krever" sånne ting av han ofte.
Tror du det kan funke? Må jo være ganske gradvis da. Og uansett, 3 år er til nå i mitt foreldreskap vært den mest utfordrende fasen med tanke på vilje, meltdown og diverse. Men antar nye spennende faser venter på meg i fremtida

 

[Stolt mamma]

Kjenner meg igjen. Har 3 barn og de 2 yngste er mammadalter. Her må jeg rett og slett ta time out innimellom. Får de da fullstendig sammenbrudd så har far og jeg snakket sammen om at han må stå i det alene. For kommer jeg så lærer de det. Etter å ha vært konsekvent på det over lengre tid så har vi merket en endring til det positive. Fortsatt mamma som gjelder, men sier jeg at mamma må ha pause så klarer far å roe de ned.

 

[Smultring]

Hos oss er det pappaen som gjelder. Men han syns til tider det er litt slitsomt. Det var verst i en periode der guttungen generelt følte seg mer utrygg, særlig i barnehagen.
Det ble litt bedre da jeg gikk aktivt inn for å tilbringe mer tid på gulvet sammen med guttungen, også når pappaen var med. Han er fortsatt pappadalt, men godtar mer at det er jeg som skal gjøre ting nå

 

[Mymlen93]

Sånn for å komme med et konkret tips. Vi pleier å si at i dag var det pappa som hadde lyst til «dittogdatt». Vi uttaler ikke at jeg ikke vil, men at pappan har veldig lyst til. Så blir det som vi voksne har bestemt. Har tre tette barn å har hatt ekstreme bekkenproblemer både i og etter svangerskapene, så vi har rett å slett bare måttet stå litt i det, noe jeg egentlig tror er bra og sunt. Barna er ikke husets herskere, selv om de skulle ønske de var det. Å de må lære at pappa er der like mye for de som manma er, selv om han er på jobb på dagtid.