Kjære dagbok 
Spennende, dette er nytt siden jeg hang rundt her sist - for 10 år siden. Så første dagbok innlegg blir en liten intro...
Jeg har to fine gutter fra tidligere ekteskap, Mathias født i 07 og Alexander født i 11.
Jeg traff min nåværende mann, Alex (ja, sånt blir det potensielle forviklinger av) i Dublin for 7 år siden. Han er opprinnelig fra Romania, men har bodd mange år både i USA og Irland.
Jeg var ikke interessert i et langdistanse-forhold, men han tok en stor sjanse "If I move to Norway, will you date me then"
Jeg var ferdig med barn, han hadde aldri sett for seg et liv med kone og barn, men han fridde på 1års dagen vår.
Min foreløpige minstemann gikk i barnehagen da Alex ble hans Tata*, og de to har "vokst opp" sammen. Med årene har ønsket om eget barn vokst veldig i min mann, og jeg anerkjenner at folk kan forandre seg. Jeg har også alltid ønsket meg en liten prinsesse, kanskje dette er gangen det virkelig klaffer?
Odsen er ikke på vår side.
Klokka tikker - jeg er 39 år og 8mnd.
Jeg har to tunge risikosvangerskap bak meg med to premature fødsler. Jeg har kronisk migrene, blir fort stresset og muligens arvet fibromyalgi fra mamma. Jeg står på endel faste medisiner og må følges tett opp igjennom et eventuelt svangerskap.
Jeg trener endel styrke og har en online PT som nå endrer programmene mine tilpasset forberedelse på graviditet.
Jeg har gått på p-pille i årevis og aner ingenting om syklusen min. Så nå venter jeg på et lass med eggløsnings-tester, så jeg kanskje kan finne ut hvor jeg er i løypa. Vi er enige i at vi ikke kommer til å gå videre med andre måter å få et barn på. Enten skjer det naturlig, eller så var det ikke meningen. Jeg er crazy nok som jeg er, om jeg ikke skal ta ekstra hormoner
Så nå er jeg i den spennende, men kjedelige limboen der jeg tenker på baby, på utstyr, på leker, på interiør, på fødsel, på maternity klær, på navnevalg...
Hvis jeg skal stole på at jeg har normal syklus, har jeg min første IKM 17.mars.
En ting er sikkert - ingenting kommer til å bli som normal i tiden fremover. Så det blir godt å kunne dele det med noen!
*Tata er rumensk for pappa, så begge barna omtaler min mann som Tata.
Spennende, dette er nytt siden jeg hang rundt her sist - for 10 år siden. Så første dagbok innlegg blir en liten intro...
Jeg har to fine gutter fra tidligere ekteskap, Mathias født i 07 og Alexander født i 11.
Jeg traff min nåværende mann, Alex (ja, sånt blir det potensielle forviklinger av) i Dublin for 7 år siden. Han er opprinnelig fra Romania, men har bodd mange år både i USA og Irland.
Jeg var ikke interessert i et langdistanse-forhold, men han tok en stor sjanse "If I move to Norway, will you date me then"
Jeg var ferdig med barn, han hadde aldri sett for seg et liv med kone og barn, men han fridde på 1års dagen vår.
Min foreløpige minstemann gikk i barnehagen da Alex ble hans Tata*, og de to har "vokst opp" sammen. Med årene har ønsket om eget barn vokst veldig i min mann, og jeg anerkjenner at folk kan forandre seg. Jeg har også alltid ønsket meg en liten prinsesse, kanskje dette er gangen det virkelig klaffer?
Odsen er ikke på vår side.
Klokka tikker - jeg er 39 år og 8mnd.
Jeg har to tunge risikosvangerskap bak meg med to premature fødsler. Jeg har kronisk migrene, blir fort stresset og muligens arvet fibromyalgi fra mamma. Jeg står på endel faste medisiner og må følges tett opp igjennom et eventuelt svangerskap.
Jeg trener endel styrke og har en online PT som nå endrer programmene mine tilpasset forberedelse på graviditet.
Jeg har gått på p-pille i årevis og aner ingenting om syklusen min. Så nå venter jeg på et lass med eggløsnings-tester, så jeg kanskje kan finne ut hvor jeg er i løypa. Vi er enige i at vi ikke kommer til å gå videre med andre måter å få et barn på. Enten skjer det naturlig, eller så var det ikke meningen. Jeg er crazy nok som jeg er, om jeg ikke skal ta ekstra hormoner
Så nå er jeg i den spennende, men kjedelige limboen der jeg tenker på baby, på utstyr, på leker, på interiør, på fødsel, på maternity klær, på navnevalg...
Hvis jeg skal stole på at jeg har normal syklus, har jeg min første IKM 17.mars.
En ting er sikkert - ingenting kommer til å bli som normal i tiden fremover. Så det blir godt å kunne dele det med noen!
*Tata er rumensk for pappa, så begge barna omtaler min mann som Tata.
Håper det klaffer for dere. Det blir spennende å følge med på reisen din!
Krysser fingrene for oss begge!
Den hadde jeg håpet skulle holde seg unna denne gangen. Men merkelig nok bare på kvelden/natta, ikke på morningen i dag. Kanskje var det bare et snev av noe annet... Eller kanskje er det baby?
Du har gode symptomer, mange drømmer mye rart, også erotiske drømmer når de er gravide
Blir spennende å se