Mama drama

[Sjarmtroll]

Jeg har litt problemer med min mamma for tiden og i utgangspunktet krever dette mye bakgrunnshistorie, men skal ikke legg ut alt. Dette er noe som har preget meg særlig de siste tre ukene og som virkelig har plaget meg og jeg håper noen der ute tar seg tid til å lese dette lange innlegget og kan komme med innspill på hva jeg kan gjøre i min situasjon.

Jeg og min mor har aldri hatt et dærlig godt forhold, det har alltid vært anstrengt, og grunnen til det er fordi hun og pappa separerte seg da jeg var 4 år gammel og rundt det var det MYE drama og tull som et barn ikke skal utsettes for. Jeg ble eldre og ble kastet ut av hjemmet mitt hos henne og hun hadde kjørt alle eiendelene mine til faren min sitt hus og satt det utenfor uten å si noe til meg eller han og tingene ble ødelagt i regnet. Spesielt etter dette har forholdet vært anstrengt fra min side fordi jeg ikke tør å konfrontere henne. Hun snur på historien og får alt til å høres ut som om det er min feil og hun aldri gjorde noe galt. Samtidig nekter hun på det hun har gjort. Hun snur seg og oppfører seg som en mor og god venn igjen, kaster ut snøret og haler meg inn. Dette gir meg håp om en bedre framtid.

Nå for tre uker siden snakket vi om dåpen til mitt barn som jeg lenge har gledet meg til med unntak av at min mor og min far skulle være der, samt min kjæres mor og far (som også er skilt og det er ganske nytt og sårt for dem) skal være der. Så begynner min mor å snakke stygt om min familie fra min fars side i tillegg til å fortelle stygge ting som kan ha skjedd for alt jeg vet (men jeg mener, hun burde komme over det siden det er 20(!) år siden). Att på til klager hun på at jeg ikke hjelper til med hennes hus å pusse opp, men jeg har en baby på snart 4 mnd og var gravid med tidlig bekkenløsning. Jeg hjalp henne mye før den tiden, men hun ser det ikke. Det får meg til å se rødt da jeg er svært hormonell for tiden og sa til slutt: "jeg trekker invitasjonene tilbake og avlyser hele dåpen, nå gruer jeg meg bare" før jeg bare gikk derfra (heldigvis var babyen min hjemme hos faren mens jeg var hos henne).

Hun sendte meg ei melding som kunne tolkes som et "selvmordsbrev", så jeg kom meg til slutt inn i huset hennes og hun klager på at hun er utbrent og "hun har ikke familie". Jeg svarer med at jeg er familie og jeg ville hjulpet så godt jeg kan bare hun SPØR etter hjelp. Det virker ikke godt nok, så jeg går til slutt derfra, både i frustrasjon og føler meg nedfor.

Jeg trenger pause fra henne en stund, men får så dårlig samvittighet for at jeg trekker meg unna når jeg vet hun er deprimert og hun trenger hjelp. Jeg blir så sliten av å være med henne og må tenke på meg selv for barnet mitt sin skyld for at ikke jeg skal gå i bakken og bli som henne. Dessverre har jeg blitt utbrent av alt dette. Jeg klarer ikke gjøre noe, hverken fysisk eller psykisk. Jeg vil kutte all kontakt med henne, men vi bor i samme lille by og jeg får så dårlig samvittighet. Vet ikke hva jeg skal gjøre

 

[Monti]

Huff, høres ikke bra ut. Synes først og fremst at du bør fokusere på ditt eget beste. Høres ut som moren din tapper deg mer for krefter enn hun gir av positive input, og at rollene er litt snudd med tanke på hva hun forventer at du skal bidra med. Virker også som du har det berømmelige "snill pike genet" som stiller opp, tilgir og setter andre før deg selv. Tenker at det kanskje finnes en mellomting mellom å kutte kontakten og det å ha et tett nært forhold. Å kutte kontakten fører jo til konfrontasjoner og oppgjør som kan være tøffe. Men du kan kanskje distansere deg mer og være tydelig på at du ikke har overskudd til å ha så tett kontakt fremover? Kanskje også være ærlig på noe av det du synes det er vanskelig? Når det gjelder hennes psykiske tilstand skjønner jeg at det er vanskelig og at du føler et ansvar for å gjøre noe. Jeg hadde nok sagt til min mor at jeg forstår at hun har det vanskelig, men at jeg dessverre har nok med meg selv fortiden og ikke makter å stille opp slik hun ønsker men at jeg kan hjelpe henne med å få tak i profesjonell hjelp. Da tar du henne på alvor, tilbyr hjelp innenfor begrensede rammer og forhåpentligvis trygges på at hun får god, profesjonell hjelp. Ta i alle fall godt vare på deg selv, høre ut som du går veldig på akkord med deg selv, og ingen er tjent med at dere begge blir utslitt, verken psykisk eller fysisk.

 

[Sjarmtroll]

Huff, høres ikke bra ut. Synes først og fremst at du bør fokusere på ditt eget beste. Høres ut som moren din tapper deg mer for krefter enn hun gir av positive input, og at rollene er litt snudd med tanke på hva hun forventer at du skal bidra med. Virker også som du har det berømmelige "snill pike genet" som stiller opp, tilgir og setter andre før deg selv. Tenker at det kanskje finnes en mellomting mellom å kutte kontakten og det å ha et tett nært forhold. Å kutte kontakten fører jo til konfrontasjoner og oppgjør som kan være tøffe. Men du kan kanskje distansere deg mer og være tydelig på at du ikke har overskudd til å ha så tett kontakt fremover? Kanskje også være ærlig på noe av det du synes det er vanskelig? Når det gjelder hennes psykiske tilstand skjønner jeg at det er vanskelig og at du føler et ansvar for å gjøre noe. Jeg hadde nok sagt til min mor at jeg forstår at hun har det vanskelig, men at jeg dessverre har nok med meg selv fortiden og ikke makter å stille opp slik hun ønsker men at jeg kan hjelpe henne med å få tak i profesjonell hjelp. Da tar du henne på alvor, tilbyr hjelp innenfor begrensede rammer og forhåpentligvis trygges på at hun får god, profesjonell hjelp. Ta i alle fall godt vare på deg selv, høre ut som du går veldig på akkord med deg selv, og ingen er tjent med at dere begge blir utslitt, verken psykisk eller fysisk.

Takk for svar! Jeg tilbydde å ta kontakt med legen og VOP for henne, men hun vil ikke ha hjelp på den måten. Kan ikke tvinge henne på legekontoret eller til psykolog om hun ikke vil. Jeg er så sliten og stakkar kjæresten som må gjøre alt i huset for at jeg ikke klarer.

 

[Monti]

Takk for svar! Jeg tilbydde å ta kontakt med legen og VOP for henne, men hun vil ikke ha hjelp på den måten. Kan ikke tvinge henne på legekontoret eller til psykolog om hun ikke vil. Jeg er så sliten og stakkar kjæresten som må gjøre alt i huset for at jeg ikke klarer.

Nei, du kan ikke tvinge henne, men da har du også tatt henne på alvor og tilbudt henne å hjelpe henne videre. Da tenker jeg at ballen ligger litt hos henne. Ta vare på deg selv, høres virkelig ut som du trenger å konsentrere deg om deg selv akkurat nå. (Selv om jeg skjønner at slik situasjonen er nå er det vanskelig å ikke bekymre seg for moren din) Har du søsken eller andre i familien som kan hjelpe deg ifht moren din og ta litt av "støyten", eller står du helt alene oppi dette?

 

[CecilieR]

Det høres ut som om hun virkelig trenger hjelp. Alt dette skal ikke måtte ligge på deg og din familie. Det vil til slutt gå ut over deres barn om du skal slite deg helt ut.
Forstår jo at det å kutte kontakten kan gå i helt feil retning, men hun trenger profesjonell hjelp. Det er ikke riktig at hun skal la det gå utover deg når hun ikke engang kan se at du er der for henne.
Sender deg en klem og håper det bedrer seg, du trenger å kose deg med baby og kjæreste nu

 

[Sjarmtroll]

Nei, du kan ikke tvinge henne, men da har du også tatt henne på alvor og tilbudt henne å hjelpe henne videre. Da tenker jeg at ballen ligger litt hos henne. Ta vare på deg selv, høres virkelig ut som du trenger å konsentrere deg om deg selv akkurat nå. (Selv om jeg skjønner at slik situasjonen er nå er det vanskelig å ikke bekymre seg for moren din) Har du søsken eller andre i familien som kan hjelpe deg ifht moren din og ta litt av "støyten", eller står du helt alene oppi dette?

Jeg står dessverre alene oppi det hele, ellers har vi ingen i hennes familie igjen bortsett fra kusina hennes som bor langt unna.

 

[Sjarmtroll]

Det høres ut som om hun virkelig trenger hjelp. Alt dette skal ikke måtte ligge på deg og din familie. Det vil til slutt gå ut over deres barn om du skal slite deg helt ut.
Forstår jo at det å kutte kontakten kan gå i helt feil retning, men hun trenger profesjonell hjelp. Det er ikke riktig at hun skal la det gå utover deg når hun ikke engang kan se at du er der for henne.
Sender deg en klem og håper det bedrer seg, du trenger å kose deg med baby og kjæreste nu

Det er det jeg frykter. Kjenner på kroppen at jeg tåler mindre og alt blir tyngre. Hun setter ikke pris på noe virker det som. Tilbyr henne det jeg kan og har brukt altfor mange timer på å hjelpe til med flytting og rydding i dødsbo. Det er aldri godt nok for henne. Trenger tid med familien min ja, men får jo så dårlig samvittighet av det også!

 

[Gregersen]

Jeg har litt problemer med min mamma for tiden og i utgangspunktet krever dette mye bakgrunnshistorie, men skal ikke legg ut alt. Dette er noe som har preget meg særlig de siste tre ukene og som virkelig har plaget meg og jeg håper noen der ute tar seg tid til å lese dette lange innlegget og kan komme med innspill på hva jeg kan gjøre i min situasjon.

Jeg og min mor har aldri hatt et dærlig godt forhold, det har alltid vært anstrengt, og grunnen til det er fordi hun og pappa separerte seg da jeg var 4 år gammel og rundt det var det MYE drama og tull som et barn ikke skal utsettes for. Jeg ble eldre og ble kastet ut av hjemmet mitt hos henne og hun hadde kjørt alle eiendelene mine til faren min sitt hus og satt det utenfor uten å si noe til meg eller han og tingene ble ødelagt i regnet. Spesielt etter dette har forholdet vært anstrengt fra min side fordi jeg ikke tør å konfrontere henne. Hun snur på historien og får alt til å høres ut som om det er min feil og hun aldri gjorde noe galt. Samtidig nekter hun på det hun har gjort. Hun snur seg og oppfører seg som en mor og god venn igjen, kaster ut snøret og haler meg inn. Dette gir meg håp om en bedre framtid.

Nå for tre uker siden snakket vi om dåpen til mitt barn som jeg lenge har gledet meg til med unntak av at min mor og min far skulle være der, samt min kjæres mor og far (som også er skilt og det er ganske nytt og sårt for dem) skal være der. Så begynner min mor å snakke stygt om min familie fra min fars side i tillegg til å fortelle stygge ting som kan ha skjedd for alt jeg vet (men jeg mener, hun burde komme over det siden det er 20(!) år siden). Att på til klager hun på at jeg ikke hjelper til med hennes hus å pusse opp, men jeg har en baby på snart 4 mnd og var gravid med tidlig bekkenløsning. Jeg hjalp henne mye før den tiden, men hun ser det ikke. Det får meg til å se rødt da jeg er svært hormonell for tiden og sa til slutt: "jeg trekker invitasjonene tilbake og avlyser hele dåpen, nå gruer jeg meg bare" før jeg bare gikk derfra (heldigvis var babyen min hjemme hos faren mens jeg var hos henne).

Hun sendte meg ei melding som kunne tolkes som et "selvmordsbrev", så jeg kom meg til slutt inn i huset hennes og hun klager på at hun er utbrent og "hun har ikke familie". Jeg svarer med at jeg er familie og jeg ville hjulpet så godt jeg kan bare hun SPØR etter hjelp. Det virker ikke godt nok, så jeg går til slutt derfra, både i frustrasjon og føler meg nedfor.

Jeg trenger pause fra henne en stund, men får så dårlig samvittighet for at jeg trekker meg unna når jeg vet hun er deprimert og hun trenger hjelp. Jeg blir så sliten av å være med henne og må tenke på meg selv for barnet mitt sin skyld for at ikke jeg skal gå i bakken og bli som henne. Dessverre har jeg blitt utbrent av alt dette. Jeg klarer ikke gjøre noe, hverken fysisk eller psykisk. Jeg vil kutte all kontakt med henne, men vi bor i samme lille by og jeg får så dårlig samvittighet. Vet ikke hva jeg skal gjøre

 

[Eliz92]

Huff forstår at du trenger en pause. Hva hvis du prøver å avtale en fast satt tid til din mor? Ha en fast dag et par timer alt etter hva dere avtaler og fortell at denne tiden har jeg til deg. Og fortell at du har det litt travelt med liten baby. Så kanskje dere har anledning til å utvide tid / hyppighet når babyen er litt større..

 

[sogn78]

Syns absolutt det høyres ut som om ho treng profesjonell hjelp, så mitt råd er:
Snakk med ho om kva kravene ho stiller til deg gjer med deg og din familie. Om det er vanskeleg å få sagt alt til ho ansikt til ansikt, skriv eit brev til ho.
Eg ville sagt/skrevet alt slik du opplever det, også at ho er familie og det at du føler at du ikkje klarer å hjelpe ho, gir deg dårleg samvittighet, som igjen gjer deg utmatta. Prøv å få fram kvifor det er viktig for deg å hjelpe ho, samtidig som du får fram at du må ha tid til familien din no.
Så ville eg avslutta med at du kjem til å ta dette opp med fastlegen din, evt mor di sin lege, for at ho skal få den hjelpen ho treng, uten at du går til grunne.
Om ho er deprimert må du prøve å huske på at ho gjerne ikkje har kapasitet til å tenke på andre enn seg sjølv, og at det er ein del av sjukdommen.
Det er vanskeleg å finne balansegang mellom å ta vare på seg sjølv og hjelpe nokon med depresjon, men eg trur at om du i allefall veit at du har gjort det du kan, så får du meir ro i situasjonen. Masse lykke til

 

[:)Solsikke:)]

Du har din egen familie å ta vare på så du må først og fremst ta vare på den også kan du hjelpe din mor. Hvis din mor er for syk til å ta vare på seg selv har du lov å kontakte hennes lege om dette.

Å ha nære personer som er psykisk psyke kan virkelig være en utfordring..,

 

[Lutzern]

Hun er psykisk syk og ødelegger deg. Typisk å gi nære personer skylda for ting og dårlig samvittighet. Skaff henne profesjonell hjelp og ta fullstendig avstand fra ting hun sier og gjør. Det er psykisk terror.

 

[CecilieR]

Det er det jeg frykter. Kjenner på kroppen at jeg tåler mindre og alt blir tyngre. Hun setter ikke pris på noe virker det som. Tilbyr henne det jeg kan og har brukt altfor mange timer på å hjelpe til med flytting og rydding i dødsbo. Det er aldri godt nok for henne. Trenger tid med familien min ja, men får jo så dårlig samvittighet av det også!

Jeg vet ikke hva man kan gjøre i en sånn situasjon, men man kan vel ikke bare fortsette sånn? Er det ikke noen innenfor psykisk helsetjeneste du kan forholde deg til i forhold til rådgivning? Bare sånn at du kan få en tredjepart til å hjelpe deg med å evaluere situasjonen og hvordan du kan håndtere den?

 

[Lutzern]

Det er det jeg frykter. Kjenner på kroppen at jeg tåler mindre og alt blir tyngre. Hun setter ikke pris på noe virker det som. Tilbyr henne det jeg kan og har brukt altfor mange timer på å hjelpe til med flytting og rydding i dødsbo. Det er aldri godt nok for henne. Trenger tid med familien min ja, men får jo så dårlig samvittighet av det også!

Husk at det er hun som er urimelig og utaknemlig, ikke du som er for dårlig. Ikke la det gå inn på deg. Du må tro på deg selv, ikke henne

 

[Sjarmtroll]

Huff forstår at du trenger en pause. Hva hvis du prøver å avtale en fast satt tid til din mor? Ha en fast dag et par timer alt etter hva dere avtaler og fortell at denne tiden har jeg til deg. Og fortell at du har det litt travelt med liten baby. Så kanskje dere har anledning til å utvide tid / hyppighet når babyen er litt større..

Akkurat nå føler jeg at jeg trenger en lang pause fra henne. Men ellers er det et godt forslag som jeg kan vurdere når jeg føler meg bedre med meg selv, så tusen takk for det! Jeg er glad for jeg har en far som bryr seg og som støtter meg. Tror mamma er sjalu over forholdet jeg har til pappa og min stemor og stesøsken.

Syns absolutt det høyres ut som om ho treng profesjonell hjelp, så mitt råd er:
Snakk med ho om kva kravene ho stiller til deg gjer med deg og din familie. Om det er vanskeleg å få sagt alt til ho ansikt til ansikt, skriv eit brev til ho.
Eg ville sagt/skrevet alt slik du opplever det, også at ho er familie og det at du føler at du ikkje klarer å hjelpe ho, gir deg dårleg samvittighet, som igjen gjer deg utmatta. Prøv å få fram kvifor det er viktig for deg å hjelpe ho, samtidig som du får fram at du må ha tid til familien din no.
Så ville eg avslutta med at du kjem til å ta dette opp med fastlegen din, evt mor di sin lege, for at ho skal få den hjelpen ho treng, uten at du går til grunne.
Om ho er deprimert må du prøve å huske på at ho gjerne ikkje har kapasitet til å tenke på andre enn seg sjølv, og at det er ein del av sjukdommen.
Det er vanskeleg å finne balansegang mellom å ta vare på seg sjølv og hjelpe nokon med depresjon, men eg trur at om du i allefall veit at du har gjort det du kan, så får du meir ro i situasjonen. Masse lykke til

Tusen takk! Jeg sa til henne hun trenger profesjonell hjelp, problemet er at hun klager på at hun ikke får noe ut av det og følte ikke poenget. Jeg håper hun skjerper seg ellers vil det ende med at jeg ikke kan la babyen min ha noe kontakt med henne. Jeg frykter så at hun skal være mot henne slik hun var mot meg i min barndom, ingen fortjener det. Depresjon har jeg full forståelse for, jeg har vært der før, men for meg virker det som om hver gang jeg får det bra, kommer hun og driver meg ned. Jeg har fått en baby jeg er hodestups forelsket i, jeg ble nettopp forlovet og livet smiler, og hun bryter meg ned. Det virker ikke som om hun klarer å se meg lykkelig dersom hun ikke er lykkeliv

Du har din egen familie å ta vare på så du må først og fremst ta vare på den også kan du hjelpe din mor. Hvis din mor er for syk til å ta vare på seg selv har du lov å kontakte hennes lege om dette.

Å ha nære personer som er psykisk psyke kan virkelig være en utfordring..,

Ja, min familie kommer i første rekke, jeg håper bare hun skal skjønne det. Vurderee å ta kontakt med min egen lege bare for å samle tankene mine litt. Det er ikke så lenge siden jeg selv sluttet hos psykolog fordi i svangerskapet var jeg så redd for at jeg skulle bli som min mor.

Hun er psykisk syk og ødelegger deg. Typisk å gi nære personer skylda for ting og dårlig samvittighet. Skaff henne profesjonell hjelp og ta fullstendig avstand fra ting hun sier og gjør. Det er psykisk terror.

Takk, må nok holde meg unna ei stund og la ordene hun sier gå hus forbi. Pappa sa til meg jeg burde anmelde henne for trakassering ettersom jeg har fått mange stygge meldinger fra henne opp gjennom tiden.

Jeg vet ikke hva man kan gjøre i en sånn situasjon, men man kan vel ikke bare fortsette sånn? Er det ikke noen innenfor psykisk helsetjeneste du kan forholde deg til i forhold til rådgivning? Bare sånn at du kan få en tredjepart til å hjelpe deg med å evaluere situasjonen og hvordan du kan håndtere den?

Jeg vurderer å ta kontakt med legen min for litt veiledning i forhold til hvordan jeg skal forholde meg til noen som er så ustabil. Har jo slitt mye gjennom livet og trenger stabilitet. Jeg er altfor hårsår til å håndtere alt hun sier alene.

Husk at det er hun som er urimelig og utaknemlig, ikke du som er for dårlig. Ikke la det gå inn på deg. Du må tro på deg selv, ikke henne

Takk for gode ord, det varmer

 

[Eliz92]

Akkurat nå føler jeg at jeg trenger en lang pause fra henne. Men ellers er det et godt forslag som jeg kan vurdere når jeg føler meg bedre med meg selv, så tusen takk for det! Jeg er glad for jeg har en far som bryr seg og som støtter meg. Tror mamma er sjalu over forholdet jeg har til pappa og min stemor og stesøsken.

Tusen takk! Jeg sa til henne hun trenger profesjonell hjelp, problemet er at hun klager på at hun ikke får noe ut av det og følte ikke poenget. Jeg håper hun skjerper seg ellers vil det ende med at jeg ikke kan la babyen min ha noe kontakt med henne. Jeg frykter så at hun skal være mot henne slik hun var mot meg i min barndom, ingen fortjener det. Depresjon har jeg full forståelse for, jeg har vært der før, men for meg virker det som om hver gang jeg får det bra, kommer hun og driver meg ned. Jeg har fått en baby jeg er hodestups forelsket i, jeg ble nettopp forlovet og livet smiler, og hun bryter meg ned. Det virker ikke som om hun klarer å se meg lykkelig dersom hun ikke er lykkeliv

Ja, min familie kommer i første rekke, jeg håper bare hun skal skjønne det. Vurderee å ta kontakt med min egen lege bare for å samle tankene mine litt. Det er ikke så lenge siden jeg selv sluttet hos psykolog fordi i svangerskapet var jeg så redd for at jeg skulle bli som min mor.

Takk, må nok holde meg unna ei stund og la ordene hun sier gå hus forbi. Pappa sa til meg jeg burde anmelde henne for trakassering ettersom jeg har fått mange stygge meldinger fra henne opp gjennom tiden.

Jeg vurderer å ta kontakt med legen min for litt veiledning i forhold til hvordan jeg skal forholde meg til noen som er så ustabil. Har jo slitt mye gjennom livet og trenger stabilitet. Jeg er altfor hårsår til å håndtere alt hun sier alene.

Takk for gode ord, det varmer

Lykke til

 

[sogn78]

Akkurat nå føler jeg at jeg trenger en lang pause fra henne. Men ellers er det et godt forslag som jeg kan vurdere når jeg føler meg bedre med meg selv, så tusen takk for det! Jeg er glad for jeg har en far som bryr seg og som støtter meg. Tror mamma er sjalu over forholdet jeg har til pappa og min stemor og stesøsken.

Tusen takk! Jeg sa til henne hun trenger profesjonell hjelp, problemet er at hun klager på at hun ikke får noe ut av det og følte ikke poenget. Jeg håper hun skjerper seg ellers vil det ende med at jeg ikke kan la babyen min ha noe kontakt med henne. Jeg frykter så at hun skal være mot henne slik hun var mot meg i min barndom, ingen fortjener det. Depresjon har jeg full forståelse for, jeg har vært der før, men for meg virker det som om hver gang jeg får det bra, kommer hun og driver meg ned. Jeg har fått en baby jeg er hodestups forelsket i, jeg ble nettopp forlovet og livet smiler, og hun bryter meg ned. Det virker ikke som om hun klarer å se meg lykkelig dersom hun ikke er lykkeliv

Me mennesker er nok mykje meir komfortable med andre som toner inn på samme nivå som oss sjølv. Så at mor di har problem med din lykke trur eg dessverre du har rett i. Ho hadde nok følt seg mykje meir "heime" i ulykkelige deg, som var meir lik ulykkelige ho.
Eg ville tatt ein samtale med fastlegen berre for å sjekke mulighetene for å få hjelp, og krevd at om ho vil sjå deg og barnebarnet, så må ho bli friskare. Det er eit heilt rimeleg krav å stille, og om du i tillegg kan skissere kva hjelp som finnes for ho, så har du gjerne gjort nok til at du kan sleppe unna den dårlege samvittigheita (som du ikkje har grunn til å ha, men det hjelper så lite å høyre det, desverre)


Ja, min familie kommer i første rekke, jeg håper bare hun skal skjønne det. Vurderee å ta kontakt med min egen lege bare for å samle tankene mine litt. Det er ikke så lenge siden jeg selv sluttet hos psykolog fordi i svangerskapet var jeg så redd for at jeg skulle bli som min mor.

Takk, må nok holde meg unna ei stund og la ordene hun sier gå hus forbi. Pappa sa til meg jeg burde anmelde henne for trakassering ettersom jeg har fått mange stygge meldinger fra henne opp gjennom tiden.

Jeg vurderer å ta kontakt med legen min for litt veiledning i forhold til hvordan jeg skal forholde meg til noen som er så ustabil. Har jo slitt mye gjennom livet og trenger stabilitet. Jeg er altfor hårsår til å håndtere alt hun sier alene.

Takk for gode ord, det varmer

 

[Hope90]

Akkurat nå føler jeg at jeg trenger en lang pause fra henne. Men ellers er det et godt forslag som jeg kan vurdere når jeg føler meg bedre med meg selv, så tusen takk for det! Jeg er glad for jeg har en far som bryr seg og som støtter meg. Tror mamma er sjalu over forholdet jeg har til pappa og min stemor og stesøsken.

Tusen takk! Jeg sa til henne hun trenger profesjonell hjelp, problemet er at hun klager på at hun ikke får noe ut av det og følte ikke poenget. Jeg håper hun skjerper seg ellers vil det ende med at jeg ikke kan la babyen min ha noe kontakt med henne. Jeg frykter så at hun skal være mot henne slik hun var mot meg i min barndom, ingen fortjener det. Depresjon har jeg full forståelse for, jeg har vært der før, men for meg virker det som om hver gang jeg får det bra, kommer hun og driver meg ned. Jeg har fått en baby jeg er hodestups forelsket i, jeg ble nettopp forlovet og livet smiler, og hun bryter meg ned. Det virker ikke som om hun klarer å se meg lykkelig dersom hun ikke er lykkeliv

Ja, min familie kommer i første rekke, jeg håper bare hun skal skjønne det. Vurderee å ta kontakt med min egen lege bare for å samle tankene mine litt. Det er ikke så lenge siden jeg selv sluttet hos psykolog fordi i svangerskapet var jeg så redd for at jeg skulle bli som min mor.

Takk, må nok holde meg unna ei stund og la ordene hun sier gå hus forbi. Pappa sa til meg jeg burde anmelde henne for trakassering ettersom jeg har fått mange stygge meldinger fra henne opp gjennom tiden.

Jeg vurderer å ta kontakt med legen min for litt veiledning i forhold til hvordan jeg skal forholde meg til noen som er så ustabil. Har jo slitt mye gjennom livet og trenger stabilitet. Jeg er altfor hårsår til å håndtere alt hun sier alene.

Takk for gode ord, det varmer

Jeg bare leste igjennom denne der jeg ser du har fått flere gode råd.

Jeg har aldri opplevd noe slikt selv, men I mim familie er der mye vondt på forskjellige kanter og dette er I korte trekk hva vi har gjort..

En I min nære familie sliter med rus. Personlig (jobber mye med psykisk helsearbeid) tror jwg dette kommer av en ofte usikker tilværelse I barndommen som har slått ut I depresjon, angst osv pg hvor rusen er en måte for h*n å takle ting på. Vedkommende har blitt tilbudt hjelp I ulike skalaer en rekker ganger, men nekter å ta dette I mot eller later til å ta I mot for så å lyve og legge skyld over på alle andre enn seg selv. Samtidig er det mye manipulering osv fra h*n. Dette har lenge gått veldig hardt inn på familie og mange føler seg "slått" og ødelagt av dette. Her måtte jeg til slutt sette foten ned på vegne av hele familien og gjøre der klart at dette er et voksent menneske nå som vet forskjell på rett og galt, men som samtidig gir F og kun er opptatt av seg og sitt. Dette er en situasjon der vi alle har gjort alt vi kan for vedkommende, men h*n bare vifter det vekk og velger andre veier. Det er derfor der her ble på tide og gjøre det klart at det er på tide å la dette menneske seile sin egen sjø en stund fordi vi alle andre egne liv som også krever fokus og oppmerksomhet fra oss. Vi har rett til å ta valg som gjør at vi har det bra og en god livskvalitet.

Beklager hvis dette ble litt rotete men håper du fikk noe ut av det.

Slik jeg forstår det er der mye vondt her. Du har ved en rekke aneldinger tilbudt moren til hjelp på ulike områder, men hun velger likevel å være vond og vanskelig og er kun snill og god med deg når det gangner henne. Dette er ikke rett.

Du hsr gjort det du kan og derfor er det kanskje på tide nå at du tar en avstand fra moren din slik at du kan økt din egen livskvalitet igjen. Dette er vanskelig I begynnelsen og det føles nok vondt, men etter litt vil nok vise seg å være det beste for deg og dine.

Imellom tiden går det ann å ringe moren din innimellom eller stikke nesa inn døra kort nok til at hun ikke rekke å rakke ned på deg. På den måten ser og hører du at det værtfall er liv I henne. For å si det på en litt brutal måte. Da slipper du å gå å være bekymret for at det kan ha skjedd noe om det er noe du tenker på.

Dette kan jo faktisk også gi en positiv oppvekking for moren din på langsikt.

 

[Sjarmtroll]

Jeg bare leste igjennom denne der jeg ser du har fått flere gode råd.

Jeg har aldri opplevd noe slikt selv, men I mim familie er der mye vondt på forskjellige kanter og dette er I korte trekk hva vi har gjort..

En I min nære familie sliter med rus. Personlig (jobber mye med psykisk helsearbeid) tror jwg dette kommer av en ofte usikker tilværelse I barndommen som har slått ut I depresjon, angst osv pg hvor rusen er en måte for h*n å takle ting på. Vedkommende har blitt tilbudt hjelp I ulike skalaer en rekker ganger, men nekter å ta dette I mot eller later til å ta I mot for så å lyve og legge skyld over på alle andre enn seg selv. Samtidig er det mye manipulering osv fra h*n. Dette har lenge gått veldig hardt inn på familie og mange føler seg "slått" og ødelagt av dette. Her måtte jeg til slutt sette foten ned på vegne av hele familien og gjøre der klart at dette er et voksent menneske nå som vet forskjell på rett og galt, men som samtidig gir F og kun er opptatt av seg og sitt. Dette er en situasjon der vi alle har gjort alt vi kan for vedkommende, men h*n bare vifter det vekk og velger andre veier. Det er derfor der her ble på tide og gjøre det klart at det er på tide å la dette menneske seile sin egen sjø en stund fordi vi alle andre egne liv som også krever fokus og oppmerksomhet fra oss. Vi har rett til å ta valg som gjør at vi har det bra og en god livskvalitet.

Beklager hvis dette ble litt rotete men håper du fikk noe ut av det.

Slik jeg forstår det er der mye vondt her. Du har ved en rekke aneldinger tilbudt moren til hjelp på ulike områder, men hun velger likevel å være vond og vanskelig og er kun snill og god med deg når det gangner henne. Dette er ikke rett.

Du hsr gjort det du kan og derfor er det kanskje på tide nå at du tar en avstand fra moren din slik at du kan økt din egen livskvalitet igjen. Dette er vanskelig I begynnelsen og det føles nok vondt, men etter litt vil nok vise seg å være det beste for deg og dine.

Imellom tiden går det ann å ringe moren din innimellom eller stikke nesa inn døra kort nok til at hun ikke rekke å rakke ned på deg. På den måten ser og hører du at det værtfall er liv I henne. For å si det på en litt brutal måte. Da slipper du å gå å være bekymret for at det kan ha skjedd noe om det er noe du tenker på.

Dette kan jo faktisk også gi en positiv oppvekking for moren din på langsikt.

Takk for at du deler dine erfaringer. Jeg håper hun klarer å seile skuta i riktig retning, men tror nok jeg må gjøre som du sier, å ta avstand ei stund og eventuelt bare ha telefonkontakt når jeg er klar for det til jeg blir klar for annen kontakt også. Tror i hvertfall jeg skal vente til barndåpen er overstått om to uker før jeg orker siden dette krever mye energi.

 

[Mamma73]

At moren din trenger hjelp er helt klart!

Men jeg tror også at du kan ha godt utbytte av å få snakke med noen fagfolk. Det kan være bra for deg å få tømt deg for tunge tanker og frustrasjon, og få tips og råd til hvordan du skal håndtere forholdet deres. Du har jo ei lita jente som trenger en mamma som har det bra.