MA i uke 16

[Håpersåinderlig]

I går ble vi foreldre til en liten englegutt som dessverre ikke fikk oppleve livet på utsiden av magen
Var på ul 12+3 og alt så fint ut, kom på ul i uke 16, men da hadde det stoppet opp for noen dager siden

Det kom som et totalt sjokk og vi hadde ikke forventet det.
Så ble lagt inn på sykehuset 18. mai og lille skatten vår kom til verden 10.50.

Det føles helt forferdelig ut og jeg skjønner ikke hvordan vi skal komme oss gjennom dette.
Har tidligere hatt en ma i slutten av uke 11.

De tok fostervannsprøve, infeksjonsprøve fra fostervannet, en haug med blodprøver av meg og har sendt lille til obduksjon, så jeg håper vi får svar på hva som skjedde.

Vi fikk tilbud om å se han, men før vi hadde fått bestemt oss hadde legen gjort han klart til obduksjon og vi fikk ikke se
Jeg føler meg frarøvet muligheten til å komme videre i en sorgprosess.
Legen beklaget seg ikke engang, sa bare at hun tok avgjørelsen og at jeg ikke måtte klandre meg selv for at jeg var for treig til å bestemme meg om å se han.
Altså.. Både lege og sykepleier visste at vi muligens ville se han, men sjokket av tapet på han var overveldende og vi måtte tenke på dette.
Men det var jo ikke gått mange timene fra han var ute til vi ikke hadde muligheten til å se han.
Jeg er lei meg, frustrert, bitter og oppgitt.
Det står veldig detaljert forklart i innkomstjournalen min hva lege/sykepleier skal gjøre med fosteret når han er født, bla skal de ta bilder til foreldrene, men vi fikk ingenting

Vi fikk bare forklart hvordan han «så» ut, han ble født i fostersekken, var hel og fin, 10 tær og 10 fingre som holdt rundt navlesnoren.
Ut ifra hva de kunne se så kunne man ikke se at noe var galt med han, han var en fin liten baby.
Så jeg skjønner ikke hvorfor legen gjorde som hun gjorde, vi fikk muligheten til å se han, men de tok den fra oss..

 

[SloppyJane]

En stor og god klem [emoji173]️[emoji173]️
Var i dine sko i høst, og vet så alt for godt hvor vondt det er..

 

[Håpersåinderlig]

En stor og god klem [emoji173]️[emoji173]️
Var i dine sko i høst, og vet så alt for godt hvor vondt det er..

Uff.. Mange klemmer til deg også <3
Det er hardt og brutalt dette!
Kan jeg spørre i hvilke(n) uke du har mistet og har de funnet ut grunnen?

 

[WCE]

Huff! Det gjorde vondt i hjertet å lese[emoji22] Det er fryktelig det dere står i nå, og kjenner så godt igjen den følelsen av å ikke vite om det noen gang vil bli bra igjen. Hvordan komme seg videre? Hadde en lignende opplevelse i januar. Var på organrettet ul i uke 13 der alt var helt perfekt og vi fikk vite at det så ut som ei jente. På oul i uke 17 var det ikke noe liv. Den følelsen jeg fikk på benken der kommer jeg aldri til å glemme. Visste ikke opp ned på noenting der og da. Tre dager etter ble hun født. Her har ikke obduksjon eller prøver vist noen årsak til hvorfor det skjedde. Har før dette 1 MA uke 10 og 5 tidlige SA. Men også to friske barn.

Vi ble anbefalt å se henne først, men var usikre. Da hun kom anbefalte sykepleier å ikke se likevel fordi hun hadde litt deformert hode siden hun hadde ligget død et par uker. Så da gjorde vi det ikke. Kommer alltid til å lure på hvordan hun så ut.

Det er straks 4 mnd siden vi opplevde dette nå og det går fint med oss nå. Har vært tøft og jeg kan fortsatt bli lei meg, men på en annen måte enn jeg gjorde da.

 

[Håpersåinderlig]

Huff! Det gjorde vondt i hjertet å lese[emoji22] Det er fryktelig det dere står i nå, og kjenner så godt igjen den følelsen av å ikke vite om det noen gang vil bli bra igjen. Hvordan komme seg videre? Hadde en lignende opplevelse i januar. Var på organrettet ul i uke 13 der alt var helt perfekt og vi fikk vite at det så ut som ei jente. På oul i uke 17 var det ikke noe liv. Den følelsen jeg fikk på benken der kommer jeg aldri til å glemme. Visste ikke opp ned på noenting der og da. Tre dager etter ble hun født. Her har ikke obduksjon eller prøver vist noen årsak til hvorfor det skjedde. Har før dette 1 MA uke 10 og 5 tidlige SA. Men også to friske barn.

Vi ble anbefalt å se henne først, men var usikre. Da hun kom anbefalte sykepleier å ikke se likevel fordi hun hadde litt deformert hode siden hun hadde ligget død et par uker. Så da gjorde vi det ikke. Kommer alltid til å lure på hvordan hun så ut.

Det er straks 4 mnd siden vi opplevde dette nå og det går fint med oss nå. Har vært tøft og jeg kan fortsatt bli lei meg, men på en annen måte enn jeg gjorde da.

Så hjerteskjærende å lese
Det er helt grusomt hvor hardt og brutalt ting kan bli snudd på hodet
Jeg har kommet meg gjennom en ma før, men denne gangen føler jeg det er annerledes, jeg var kommet mye lengre, vi fikk vite kjønn og i følge lege/sykepleier så han veldig fin og fredelig ut.
Alt ble så mye virkeligere..
sier ikke at det ikke er vondt å miste tidligere, for det er det, det vet jeg..

Har dere planer om å prøve å bli gravide igjen/er gravide eller hva føler du rundt det?

Det er også godt å høre at man kommer seg gjennom noe slikt også, men som du sier, pr dags dato skjønner jeg ikke hvordan

Hvordan er det med sykemelding osv, vet du?
Jeg har ennå et par uker igjen av ferien min, men etter det, jeg ser ikke for meg at jeg klarer å dra på jobb som normalt da. Eller anses man som «ferdig» å sørge etter så og så lang tid?

 

[WCE]

Så hjerteskjærende å lese
Det er helt grusomt hvor hardt og brutalt ting kan bli snudd på hodet
Jeg har kommet meg gjennom en ma før, men denne gangen føler jeg det er annerledes, jeg var kommet mye lengre, vi fikk vite kjønn og i følge lege/sykepleier så han veldig fin og fredelig ut.
Alt ble så mye virkeligere..
sier ikke at det ikke er vondt å miste tidligere, for det er det, det vet jeg..

Har dere planer om å prøve å bli gravide igjen/er gravide eller hva føler du rundt det?

Det er også godt å høre at man kommer seg gjennom noe slikt også, men som du sier, pr dags dato skjønner jeg ikke hvordan

Hvordan er det med sykemelding osv, vet du?
Jeg har ennå et par uker igjen av ferien min, men etter det, jeg ser ikke for meg at jeg klarer å dra på jobb som normalt da. Eller anses man som «ferdig» å sørge etter så og så lang tid?

Vi må gjennom prøverør for å få barn pga mannens svømmere så veien mot å bli gravid er ikke den letteste. Vi holder på med nytt forsøk nå faktisk. Venter på å kunne begynne med sprøyter. Men da vi sto oppi det så var jeg helt sikker på at jeg ikke ville ha flere. Og jeg må jo si jeg gruer meg veldig til å gå gravid igjen. Føler det er mange kneiker å komme over. Er ikke lenger trygt å komme til uke 12.

Ang sykemelding er det veldig individuelt. Ingen kan si til deg at du ikke er ferdig å sørge[emoji173]️ Det må du føle på selv. Hvis du føler at du ikke er klar ville jeg dratt til fastlegen og fått en sykemelding.

 

[SloppyJane]

Uff.. Mange klemmer til deg også <3
Det er hardt og brutalt dette!
Kan jeg spørre i hvilke(n) uke du har mistet og har de funnet ut grunnen?

I høst var jeg 16 uker da han døde. Kjente liv og hørte hjertelyd dagen før så vet når det skjedde.
Det samme skjedde igjen nå i april - da var jeg 12+3.

I høst fikk jeg se han, og han var helt perfekt. Min lille unge. De sa han kanskje ikke var så fin og at jeg kanskje ikke burde se, men jeg fulgte hjertet og angrer ikke. Nå sist spurte de, men jeg sa jeg måtte tenke litt. Ingen spurte på nytt og jeg kjenner etterpå at det var helt greit. Hadde på en måte innstilt meg på at det kom til å gå galt uansett og distansert meg fra hele greia.

Ang sorgprosessen så er det individuelt. I høst hadde jeg en lege som var opptatt av at jeg måtte følge min egen «prosess» og hastet meg ikke tilbake i jobb. Jeg var sykemeldt fra november til januar og det var det jeg trengte.
Nå har jeg en annen lege som nok ville hatt meg i jobb asap - men jeg har insistert på å starte samtaler hos en psykolog før jeg begynner igjen, så jeg skal tilbake på jobb til uka.
Alle jobber er ulike og min tillater ikke at jeg «tar en pause» eller går tidlig hjem.. jeg må være på hele tiden. Desto viktigere at jeg er helt klar.

Vi har ikke fått svar ennå, men blir utredet for habituell abort siden dette var tredje gang på rad.

 

[Håpersåinderlig]

Vi må gjennom prøverør for å få barn pga mannens svømmere så veien mot å bli gravid er ikke den letteste. Vi holder på med nytt forsøk nå faktisk. Venter på å kunne begynne med sprøyter. Men da vi sto oppi det så var jeg helt sikker på at jeg ikke ville ha flere. Og jeg må jo si jeg gruer meg veldig til å gå gravid igjen. Føler det er mange kneiker å komme over. Er ikke lenger trygt å komme til uke 12.

Ang sykemelding er det veldig individuelt. Ingen kan si til deg at du ikke er ferdig å sørge[emoji173]️ Det må du føle på selv. Hvis du føler at du ikke er klar ville jeg dratt til fastlegen og fått en sykemelding.

Da er det straks en mye større prosess å gå gjennom.
Har også gått gjennom Ivf, men håper vi slipper ved en evt neste graviditet.
Jeg har pcos, så må på medisiner uansett. Men det er ingen selvfølge å bli gravid, jeg vet det tar tid :/

Nei, for oss er det heller ikke trygt med de «magiske 12 ukene» og jeg vet jo ikke om redselen for å gå gravid er større enn å ikke gå gravid, det må vi ta litt etterhvert.

Her er legene litt sånn at de mener man skal komme seg i jobb til en hver pris, så er bare redd for at jeg skal få et nei om jeg ønsker sykemelding, nesten så jeg ikke tør å spørre om det hvis det skulle vise seg at jeg trenger det.

 

[Håpersåinderlig]

I høst var jeg 16 uker da han døde. Kjente liv og hørte hjertelyd dagen før så vet når det skjedde.
Det samme skjedde igjen nå i april - da var jeg 12+3.

I høst fikk jeg se han, og han var helt perfekt. Min lille unge. De sa han kanskje ikke var så fin og at jeg kanskje ikke burde se, men jeg fulgte hjertet og angrer ikke. Nå sist spurte de, men jeg sa jeg måtte tenke litt. Ingen spurte på nytt og jeg kjenner etterpå at det var helt greit. Hadde på en måte innstilt meg på at det kom til å gå galt uansett og distansert meg fra hele greia.

Ang sorgprosessen så er det individuelt. I høst hadde jeg en lege som var opptatt av at jeg måtte følge min egen «prosess» og hastet meg ikke tilbake i jobb. Jeg var sykemeldt fra november til januar og det var det jeg trengte.
Nå har jeg en annen lege som nok ville hatt meg i jobb asap - men jeg har insistert på å starte samtaler hos en psykolog før jeg begynner igjen, så jeg skal tilbake på jobb til uka.
Alle jobber er ulike og min tillater ikke at jeg «tar en pause» eller går tidlig hjem.. jeg må være på hele tiden. Desto viktigere at jeg er helt klar.

Vi har ikke fått svar ennå, men blir utredet for habituell abort siden dette var tredje gang på rad.

Uff.. det er så vondt å lese at andre også har opplevd en slik sorg og tragedie

Jeg skulle så ønske at vi fikk sett vår, vi fikk jo tilbud om det, men den legen tok han bort fra oss for tidlig.
Hun hadde gjort han klar for obduksjon når vi hadde fått mulighet til å tenke oss om, det er vanskelig å tenke på.

Legen min er veldig sånn, ja kom deg i jobb.
Jeg er livredd for at hvis jeg trenger mer tid så får jeg ikke det, for han mener det ikke er alvorlig nok.
For oss var og er dette et enormt stort tap, han var elsket og ønsket og like mye verdt som andre selv om han bare kom til uke 16.
Synes det er så viktig å ikke bagatellisere at man er så kort på vei, vi har mistet noe kjært vi også, på lik linje som de som er lengre på vei og kortere på vei.

 

[Igloo]

Kondolerer

Syns det var dårlig gjort av legen å ikke gi dere nok til til å bestemme om dere ville se eller ei. Da vi mistet vår gutt i fjor høst var ikke mannen min helt sikker på om han ville se han, men de ga han tid til å bestemme seg. Til slutt ville han se, og han har aldri angret. De sendte han ikke til obduksjon før på kvelden etter vi hadde fått hatt han inne hos oss to ganger.

Jeg var sykemeldt 100% i 7 uker etter vi mistet i uke 20/21, og så gradert sykemeldt i nesten 6 måneder. Jeg hadde heldigvis en veldig flink lege, som forsto at jeg trengte en gradvis tilnærming til den normale hverdagen. Jeg hatet å være på jobb i noen måneder, men kom meg gjennom det siden det bare var noen timer per dag. Etterhvert ble det lettere, og nå er det nesten lettere å være på jobb enn å være hjemme. Men sorg varierer fra person til person. For noen er det bedre å komme seg fort tilbake, mens andre trenger mer tid for seg selv til å bearbeide det som har skjedd. Jeg hadde de samme bekymringene om legen min som du har, men heldigvis viste det seg at han var veldig forståelsefull. Hvis din ikke er det, vil jeg anbefale deg å finne en annen lege.

 

[Håpersåinderlig]

Kondolerer

Syns det var dårlig gjort av legen å ikke gi dere nok til til å bestemme om dere ville se eller ei. Da vi mistet vår gutt i fjor høst var ikke mannen min helt sikker på om han ville se han, men de ga han tid til å bestemme seg. Til slutt ville han se, og han har aldri angret. De sendte han ikke til obduksjon før på kvelden etter vi hadde fått hatt han inne hos oss to ganger.

Jeg var sykemeldt 100% i 7 uker etter vi mistet i uke 20/21, og så gradert sykemeldt i nesten 6 måneder. Jeg hadde heldigvis en veldig flink lege, som forsto at jeg trengte en gradvis tilnærming til den normale hverdagen. Jeg hatet å være på jobb i noen måneder, men kom meg gjennom det siden det bare var noen timer per dag. Etterhvert ble det lettere, og nå er det nesten lettere å være på jobb enn å være hjemme. Men sorg varierer fra person til person. For noen er det bedre å komme seg fort tilbake, mens andre trenger mer tid for seg selv til å bearbeide det som har skjedd. Jeg hadde de samme bekymringene om legen min som du har, men heldigvis viste det seg at han var veldig forståelsefull. Hvis din ikke er det, vil jeg anbefale deg å finne en annen lege.

Jeg synes også det var grusomt gjort av legen å ta han bort fra oss før vi hadde fått tenkt oss om.
Det var ikke snakk om mange timene da, og i mellom her var jeg til gyn undersøkelse for å sjekke at alt var ute osv, så deler av tiden var jeg opptatt og kunne ikke si ifra.

Så trist å lese at dere også har mistet, det gjør forferdelig vondt
Hvordan har du det i dag og har dere fått vite grunnen til at dere mistet?

Jeg får snakke med legen min, akkurat nå er jeg bare hjemme uansett, men begynner igjen i juni. Kanskje er ting bedre til da, det vet jeg jo ikke.
Vet bare at nå er sorgen utrolig vond og overveldende og det virker som om jeg aldri kommer over det.

 

[Igloo]

Jeg synes også det var grusomt gjort av legen å ta han bort fra oss før vi hadde fått tenkt oss om.
Det var ikke snakk om mange timene da, og i mellom her var jeg til gyn undersøkelse for å sjekke at alt var ute osv, så deler av tiden var jeg opptatt og kunne ikke si ifra.

Så trist å lese at dere også har mistet, det gjør forferdelig vondt
Hvordan har du det i dag og har dere fått vite grunnen til at dere mistet?

Jeg får snakke med legen min, akkurat nå er jeg bare hjemme uansett, men begynner igjen i juni. Kanskje er ting bedre til da, det vet jeg jo ikke.
Vet bare at nå er sorgen utrolig vond og overveldende og det virker som om jeg aldri kommer over det.

Ja, vi valgte å avbryte svangerskapet, så vi visste det på forhånd. Han hadde en nyrefeil som gjorde at han ikke ville ha overlevd.
Det går litt opp og ned, men jeg har det bedre enn for et par måneder siden, så det går jo den rette veien. Nå klarer jeg å se en hel film uten å falle av etter 10 minutter, jeg klarer å le av vitser og glede meg til småting. Men jeg ser på en måte ikke fremover slik som jeg kunne gjøre før. Jeg tar en dag av gangen...

Det er nok veldig individuelt når en er klar til å komme tilbake. Tror det er viktig å ikke presse seg selv for tidlig, men heller ikke å vente for lenge. Hvis jeg måtte ha gått tilbake i 100% hadde det ha vært altfor tidlig å komme tilbake etter 7 uker, så jeg har stor tro på langsom opptrapping. Det er jævlig uansett å få hverdagen slengt i trynet når en er i krise, men det hjalp virkelig å få ta det gradvis.

 

[N, mamma til 2 og til en engel]

Kondolerer.
Det var trist å lese at dere ikke fikk mulighet til å se deres lille engel. Jeg var også gjennom en ma og fødte en liten engel samme dag som deg. Jeg fikk flere spørsmål underveis gjennom hele dagen om jeg/vi ønsket å se etterpå. Vi hadde begge bestemt oss på forhånd om at vi ikke ønsket, men på samme tid så sa jeg at dette var noe jeg måtte kjenne på i etterkant, at ting kunne endre seg. Ble spurt rett etterpå og sa da nei. Ble spurt en siste gang sent på kvelden/natta også, men hadde da bestemt meg helt for at jeg ikke ville se. Ville heller bevare minnet av det jeg hadde kjent av liv i magen og ultralydbilder. Satte veldig stor pris på at de spurte meg flere ganger i løpet av dagen og også åpnet opp for det senere. På samme måte som du beskrev, så skjedde det mye i etterkant av fødsel. Gynekologisk undersøkelse i flere runder, samt nye tabletter siden morkaka ikke kom hel ut. Mye anna styr som også gjorde ting enda tøffere.

Her var det liv i magen til kvelden før, da vi valgte ma pga av svar på utvida ultralyd og fostevannsprøve. Tøft å måtte velge å avbryte, men vi tror det var det beste ut fra prøvesvarene. Nå prøver vi å finne oss en rutine i hverdagen, men er ikke lett. Tøft for storesøstra og ikke minst oss. Minstefrøkna på 2 skjønner ikke så mye av det hele anna enn at det har vært en baby i magen.
Sykemeldt ut uka, ny legetime i morra og får se hva som skjer. Kjenner ikke helt at jeg klarer fult kjør på jobb i skolen og samtidig være god mamma for de to jeg har. Det er gode stunder og dårlige stunder, mange tåra og ikke minst tanker som kommer underveis. Bare det å møte folk som spør hvordan det går er ikke like lett.

Varme tanker sendes