MA, hva sørger dere over?

[blueberry girl]

Hei,
Jeg opptaget at jeg hadde en MA på mandag. Jeg skulle vært 12+3, men på tidlig ul oppdaget de et embryo som hadde sluttet å utvikle seg på ca 6+3. Jeg har altså gått i 6 uker og trodd jeg har vært gravid uten å være det. Jeg hadde trodd jeg skulle være trist over det som har dødd, men det er jeg egentlig ikke. Det har jo aldri utviklet seg til å bli noe ordentlig foster tenker jeg, og det er på en måte bare kroppens måte å rydde opp på. Så siden jeg ikke var trist over dette tenkte jeg at jeg kom til å takle dette fint. Men jeg er så lei meg over å miste alt det jeg trodde skulle komme, siden jeg var kommet over 12 uker og følte meg så gravid, så var jeg så innstilt på vårbaby, og gledet meg masse. Men nå er alt dette borte, og jeg er tilbake på start.... Og går nye måneder med prøving og venting i møte.... Isteden for å snart kjenne spark og få ordentlig mage.... Også er jeg så bitter på kroppen min og all den tiden den ikke har ryddet opp. Hadde jeg hatt en ordentlig SA isteden kunne jeg hatt første pp nå, og kanskje fått positiv test om et par uker.... Føler kroppen min er ganske udugelig egentlig.

Hva med dere andre som har opplevd lignende ting?

 

[-liten-]

Mistet og 12+3 en gang, men mistenker at det var en MA som endelig kom ut av seg selv. Det verste for min del var vel sjokket over at noe sånt skjedde meg og fikk litt panikk over alt blodet som kom. Hadde vel ikke en sorg over selve barnet, men mer en skuffelse over forventningene som ble ødelagt, og alle ukene som var forgjeves. Følte meg ganske bra i begynnelsen faktisk, tenkte at det er sånt som bare skjer, men fikk en liten reaksjon litt senere da, men føler ikke noe spesielt over det nå, går helt fint. Hadde en SA i uke 5 3 mnd senere, den gikk ikke inn på meg i det hele tatt, ble bare litt frustrert og bekymret over om det var noe galt med meg.

Mistet i uke 18 (fosteret var 16 uker) nå i juni, så blir ikke helt det samme da, men det er det verste jeg har opplevd... Hadde begynt å kjenne bevegelser, og var på UL i uke 12 der alt tilsynelatende var fint. Sleit veldig med å innse fakta da jeg fikk vite et det var en MA, var bare helt fjern og kald fram til dagen etter aborten. Var en helt annen type sorg denne gangen, ikke bare over at jeg ikke var gravid lengre, men fikk en sinnsykt tilknytning til babyen og en helt enorm savn og en slags skyldfølelse over at jeg bare hadde "forlatt" den i et bekken på sykehuset, og ikke minst siden vi måtte ta stilling til om vi ville ha obduksjon og sånt... Kan virkelig ikke forestille meg hvordan det er å miste veldig sent i svangerskapet.

Så litt forskjellige opplevelser her

 

[Lillegull-14]

Jeg tror det er veldig forskjellig til person til person hvordan en reagerer og hva en tenker i fht å miste. Både i fht lengde på graviditet og hvordan en mister. Jeg har endel rundt meg som rett og slett ikke har brydd seg døyten om dette. Da er det ekstra sårt når det for egen del er innmari tungt å ha mista. Jeg hadde MA i uke 12. Hadde hørt og sett hjertet slå noen uker før. Synes det er ekstra "bittert" at kroppen tviholder på en graviditet og en har symptomer, når det har dødd i magen. Og der går du intetanende og tror alt er bra, før det brått snus opp ned. Kjenner meg så igjen i mye av det du skriver.. Nå er vi i prøvinga igjen, men kjenner jeg ikke er full av spenning og glede i fht dette lengre...

 

[LB85]

Det har jo aldri utviklet seg til å bli noe ordentlig foster tenker jeg, og det er på en måte bare kroppens måte å rydde opp på. Så siden jeg ikke var trist over dette tenkte jeg at jeg kom til å takle dette fint. Men jeg er så lei meg over å miste alt det jeg trodde skulle komme, siden jeg var kommet over 12 uker og følte meg så gravid, så var jeg så innstilt på vårbaby, og gledet meg masse. Men nå er alt dette borte, og jeg er tilbake på start.... Og går nye måneder med prøving og venting i møte.... Isteden for å snart kjenne spark og få ordentlig mage.... Også er jeg så bitter på kroppen min og all den tiden den ikke har ryddet opp. Hadde jeg hatt en ordentlig SA isteden kunne jeg hatt første pp nå, og kanskje fått positiv test om et par uker.... Føler kroppen min er ganske udugelig egentlig.

Å, herregud. Akkurat hvordan jeg føler det. Er jo i veldig samme båt som deg. Skulle ha vårbaby og er så skuffet over at kroppen min ikke klarte å fange opp at ting ikke var som det skulle. Føler meg lurt og egentlig: mislykket. "Alle andre" rundt meg blir(og er) gravide og ingen har mistet. Merker at jentegjengen ikke vet hva de skal si og tør nesten ikke snakke om sine svangerskap lenger, sikkert for å beskytte meg, men da føler jeg meg egentlig bare enda mer utenfor.

Har sagt det 100 ganger, skulle så gjerne ønske kroppen fanget det opp og ordet opp (SA) den dagen det skjedde så jeg slapp å gå rundt og tro at jeg var gravid i flere uker

Nå skal jeg vente til første mens før vi prøver igjen, og vet at hele gleden og spenningen er ødelagt for min del. Blir nok veldig tøft å skulle gå rundt og tro at alt skal gå bra.

 

[AnniPia]

Oppdaget MA i uke 12, fosteret var bare 8 uker. Føler AKKURAT det samme som deg. Har egentlig ingen følelser for fosteret. Det er planene som gikk i vasken som jeg depper over og det orket det er å sette igang med prøving igjen.. Og det kjipeste er at aldersforskjellen mellom vår førstefødte bare øker til en evt nestemann :/

 

[blueberry girl]

Litt godt å høre flere føler det samme som meg... Jeg tenker og på det med at aldersforskjellen øker... Ville så gjerne ha to tette.... Men sjansen for at det går bra for oss neste gang er jo stor nå er det tre dager siden det skjedde, og jeg begynner egentlig å se lysere på ting. Kommer nok til å gå litt opp og ned, og frykter prøvinga denne gangen blir hard....

 

[Marihøna]

Litt godt å høre flere føler det samme som meg... Jeg tenker og på det med at aldersforskjellen øker... Ville så gjerne ha to tette.... Men sjansen for at det går bra for oss neste gang er jo stor nå er det tre dager siden det skjedde, og jeg begynner egentlig å se lysere på ting. Kommer nok til å gå litt opp og ned, og frykter prøvinga denne gangen blir hard....

Var som kopiert ut av tankene mine! Takk! Akkurat sånn har jeg det. Oppdaget ma på man, skulle vært 8+3, stoppet å utvikle seg 8+1.

Føler meg tom og demotivert. Og lei meg for at det kommende året blir helt annerledes enn jeg hadde trodd. Hadde sett for meg å begynne å kjenne spark i julen, fortelle lillemor at hun skulle bli storesøster osv osv. Krever mye å omstille hodet

 

[Anof]

De ma/sa jeg har hatt tidlig har jeg ikke sørget så mye, kanskje de første gangene sørget jeg litt over hva som kunne vært, men bestemte meg raskt for å ikke ta det så tungt å heller fokusere på å prøve igjen. Etterhvert som antallet økte ble jeg bare oppgitt og frustrert og fortvilt. Hva er galt, liksom. Seinere uti er en annen sak, for meg ihvertfall

 

[Drømmespire]

Var som kopiert ut av tankene mine! Takk! Akkurat sånn har jeg det. Oppdaget ma på man, skulle vært 8+3, stoppet å utvikle seg 8+1.

Føler meg tom og demotivert. Og lei meg for at det kommende året blir helt annerledes enn jeg hadde trodd. Hadde sett for meg å begynne å kjenne spark i julen, fortelle lillemor at hun skulle bli storesøster osv osv. Krever mye å omstille hodet

Akkurat det som gjør meg også så trist, at året ikke ble slik man hadde trodd, og gleden ved å begynne å kjenne bevegelse i julen og kanskje se magen begynne å vokse på den tiden. Og at juni var så fin mnd. å få mitt første barn, blant annet fordi jeg har bursdag få dager etter det som skulle være termin. Ja, også det at vi nå er tilbake til start og må starte prøvingen helt på nytt.

 

[Bethlisa]

Jeg har mistet 3 ganger siste året. Det er selvfølgelig vondt og trist. Enn gleder seg jo over å være gravid.
Beste trøsten min har vært og tenke fremover og positivt.
Uansett så får man ikke tilbake det som har vært.

 

[Babywish89]

Her sørger vi over den tapte spira, som vi brått ble så inderlig glad i, enda jeg ikke kom lenger enn 8+6. Mulig det hele blir litt forsterka av at vi strevde i 1,5 år før den endelig satt, og barn er det største ønsket vårt. Så vi ble knuste begge to, og har en sørgeprosess og komme oss igjennom.

 

[blueberry girl]

Her sørger vi over den tapte spira, som vi brått ble så inderlig glad i, enda jeg ikke kom lenger enn 8+6. Mulig det hele blir litt forsterka av at vi strevde i 1,5 år før den endelig satt, og barn er det største ønsket vårt. Så vi ble knuste begge to, og har en sørgeprosess og komme oss igjennom.

<3 ja det skjønner jeg godt! Selv hav vi allerede en liten en og har blitt gravid ganske fort begge gangene. Tror jeg hadde blitt mye mere knust om jeg hadde mistet første gang.. Og skjønner veldig godt at en lang prøveperiode gjør det enda værre! Stor klem til deg og håper virkelig spira sitter snart!

 

[Babywish89]

<3 ja det skjønner jeg godt! Selv hav vi allerede en liten en og har blitt gravid ganske fort begge gangene. Tror jeg hadde blitt mye mere knust om jeg hadde mistet første gang.. Og skjønner veldig godt at en lang prøveperiode gjør det enda værre! Stor klem til deg og håper virkelig spira sitter snart!

Det er kanskje lettere og takle når man har en liten en fra før og se stolt tilbake på ❤ Trur jeg med hånda på hjertet kan si at dette er det største og vondeste tapet i mitt liv Satte cytotec i dag morges, så nå er det bare og vente på at det hele er over, så prøver vi på nytt igjen så fort jeg har slutta og blø ❤ Orker ikke og vente helt til mensen kommer tilbake, selv om det sikkert er det beste Behovet er så stort, så klarer liksom ikke legge det på hylla til syklusen er igang igjen :s