Jeg stimulerer på mitt 3 ivf forsøk nå. De 2 første forsøkene endte i avbrutt. Så jeg har aldri fått oppleve den oppturen med å sette inn ett egg. Jeg har følt at jeg har gått på hormoner for ingen grunn. Bare for "moro skyld". Jeg har klart å slå meg litt til ro at legene prøver å finne medisiner som passer for akkurat meg, men det er likevel tungt å gå gjennom dette uten å føle en liten opptur.
Første forsøk var det kun fire egg ut, og ingen av de var modne. Andre forsøk fikk de ut tre egg, der ett egg overlevde. Jeg fikk beskjed om at det ville bli innsett allerede dagen etter, og jeg gråt av glede. De nevnte avslutningsvis at om de ringte meg før kl 9 ble det ikke noe av, for da hadde egget sluttet å dele seg. Dagen etter våknet jeg grytidlig, og timene gikk så sinnsykt tregt. Klokken var kvart på 8 og jeg begynne tørre å planlegge turen siden jeg enda ikke hadde hørt noe. Pakket niste og gjorde meg klar før jeg gikk tur med hunden og lot mobilen ligge hjemme til lading. Begynte tørre glede meg til at det ble noe av, siden klokke var såpass mye. Det første jeg hører når jeg låser opp døra halv 9 er at telefonen ringer. Verden min falt i 1000 knas. Det var så vondt. Jeg var så nærme på å få satt inn ett egg. Jeg gikk så langt ned i kjelleren at jeg ble deprimert. Det var helt nytt for meg å kjenne på denne tomheten. Følte meg så alene og at ikke hadde noe å leve for nesten. Veldig skummelt å oppleve denne depresjonen, men heldigvis var jeg åpen med venner og samboer, og de hjalp meg ut av den.
Begge de to andre forsøkene har jeg hatt kort protokoll. Nå går jeg på lang protokoll for første gang. Legene klør seg i hodet, for jeg har god amh, men få egg ut. Så de mener eggene ikke lar seg stimulere så lett. Så derfor ønsket de å nullstille kroppen i håp om å få ut flere egg ut. Jeg er så redd for en nedtur igjen. Og det er vanskelig å ikke tenke positivt når man står midt oppi det. F.eks så har det raslet godt i eggstokkene på de to dagene jeg har gått på hormoner, men så tar jeg meg i å slutte tenke positivt, og heller tenke "det er sikkert bare fordi eggene har ligget i dvale pga kunstig overgangsalder", og når de blir tilført hormoner så merker man det mye fortere." Jeg har hele tiden gode tanker om forsøket, men så kommer underbevisstheten min å skyver håpet mitt vekk for å beskytte meg selv.
Dette forsøket har vært blytungt . Jeg har vært i en så emosjonell berg og dalbane med synarela, og er redd for hvordan det skal gå med meg hvis jeg ikke kommer så langt som til innsett denne gangen heller. Bare det å ha innsett hadde gitt meg håp i det minste. Håp om at jeg kan lykkes . For jeg ble gravid for 3 år siden, men det var med inseminering. Jeg mistet desverre i uke 9. Så jeg vet jeg kan bli gravid. Men så kommer bekymringer for om eggene mine ikke er gode nok, siden kun ett har overlevd, og da en dag, og de andre har gått til grunne. Og jeg mistet jo da jeg var gravid. Så nå er jeg livredd for at eggene ikke er bra nok. Men i neste øyeblikk har jeg et håp igjen. Slitsomt dette
Vet ikke hva jeg vil frem til med dette innlegget en gang..
Jeg går rundt å dagdrømmer om å være gravid, og har kjøpt en boddy som henger på rommet for å minne meg på at vi ikke skal gi på. Tenker "neste sommer har vi et lite barn", og dagdrømmer om å gå trilleturer med samboeren og fremtiden sammen som en liten familie. Det er så lett å se for seg fremtiden med et barn mens man står i det. Og da er fallet så sykt kraftig når man ikke lykkes. Kunne ønske jeg bare kunne gå på hormoner og liksom glemme hvorfor jeg går på det. Noen som kjenner seg igjen?
Det føles som alle rundt meg blir gravid som om det er det letteste på jord! Så urettferdig!
Og de som har blitt gravide har endt med barn. Når noen jeg kjenner blir gravide så klarer jeg ikke å ikke tenke "bare vent, det kan hende du mister". Jeg har også hatt så stygge tanker som "hvorfor mister du ikke? Hvorfor er det bare jeg som må oppleve det? " Føler meg ond som tenker sånn, men det føles bare så forferdelig urettferdig! Jeg er selfølgelig glad for at de ikke mister og at alt går bra, men det gjør så forferdelig vondt å se "alle" bare gli gjennom en graviditet uten problemer, mens jeg både må miste og slite med å bli gravid.
Jeg går også på sykt mye vitaminer for å øke sjansen. Det er så mye at jeg nesten blir litt motløs.. Og hvis jeg da heller ikke lykkes, så føles det som om jeg har tatt det for moro skyld. Jeg tar 4 Q10, 1 magnesium, 4 omega 3, 1 multivitamin, folat, lytende D3, flytende sink og flytende Jod. Så jeg tar 11 piller pluss tre flytende vitaminer. Og dette er ikke gratis akkurat, og det blir rimelig dyrt i lengden.. Hvis ikke dette hjelper, så aner jeg ikke hva som hjelper.. Jeg fokuserer også på mye sunn mat og masse grønne grønnsaker. Jeg har endret kostholdet fullstendig de 6 siste månedene, så det burde ha noe å si. I tilegg har jeg jo hund så går mange turer daglig. Noen her som har noen gode forslag til hva annet jeg kan fokusere på som kan hjelpe frem mot uttak/innsett? Som kan bedre sjansene.. Har tenkt å begynne med yoga på morningen, for å øke blodtilførselen i livmor. Det har jeg hørt kan hjelpe? Noen flere tips?
Unnskyld for en veldig destruktiv og negativ tråd. Jeg er bare så motløs og sliten.. Vil så gjerne ha barnet vi har drømt om siden vi startet i 2019!
Første forsøk var det kun fire egg ut, og ingen av de var modne. Andre forsøk fikk de ut tre egg, der ett egg overlevde. Jeg fikk beskjed om at det ville bli innsett allerede dagen etter, og jeg gråt av glede. De nevnte avslutningsvis at om de ringte meg før kl 9 ble det ikke noe av, for da hadde egget sluttet å dele seg. Dagen etter våknet jeg grytidlig, og timene gikk så sinnsykt tregt. Klokken var kvart på 8 og jeg begynne tørre å planlegge turen siden jeg enda ikke hadde hørt noe. Pakket niste og gjorde meg klar før jeg gikk tur med hunden og lot mobilen ligge hjemme til lading. Begynte tørre glede meg til at det ble noe av, siden klokke var såpass mye. Det første jeg hører når jeg låser opp døra halv 9 er at telefonen ringer. Verden min falt i 1000 knas. Det var så vondt. Jeg var så nærme på å få satt inn ett egg. Jeg gikk så langt ned i kjelleren at jeg ble deprimert. Det var helt nytt for meg å kjenne på denne tomheten. Følte meg så alene og at ikke hadde noe å leve for nesten. Veldig skummelt å oppleve denne depresjonen, men heldigvis var jeg åpen med venner og samboer, og de hjalp meg ut av den.
Begge de to andre forsøkene har jeg hatt kort protokoll. Nå går jeg på lang protokoll for første gang. Legene klør seg i hodet, for jeg har god amh, men få egg ut. Så de mener eggene ikke lar seg stimulere så lett. Så derfor ønsket de å nullstille kroppen i håp om å få ut flere egg ut. Jeg er så redd for en nedtur igjen. Og det er vanskelig å ikke tenke positivt når man står midt oppi det. F.eks så har det raslet godt i eggstokkene på de to dagene jeg har gått på hormoner, men så tar jeg meg i å slutte tenke positivt, og heller tenke "det er sikkert bare fordi eggene har ligget i dvale pga kunstig overgangsalder", og når de blir tilført hormoner så merker man det mye fortere." Jeg har hele tiden gode tanker om forsøket, men så kommer underbevisstheten min å skyver håpet mitt vekk for å beskytte meg selv.
Dette forsøket har vært blytungt . Jeg har vært i en så emosjonell berg og dalbane med synarela, og er redd for hvordan det skal gå med meg hvis jeg ikke kommer så langt som til innsett denne gangen heller. Bare det å ha innsett hadde gitt meg håp i det minste. Håp om at jeg kan lykkes . For jeg ble gravid for 3 år siden, men det var med inseminering. Jeg mistet desverre i uke 9. Så jeg vet jeg kan bli gravid. Men så kommer bekymringer for om eggene mine ikke er gode nok, siden kun ett har overlevd, og da en dag, og de andre har gått til grunne. Og jeg mistet jo da jeg var gravid. Så nå er jeg livredd for at eggene ikke er bra nok. Men i neste øyeblikk har jeg et håp igjen. Slitsomt dette
Vet ikke hva jeg vil frem til med dette innlegget en gang..Jeg går rundt å dagdrømmer om å være gravid, og har kjøpt en boddy som henger på rommet for å minne meg på at vi ikke skal gi på. Tenker "neste sommer har vi et lite barn", og dagdrømmer om å gå trilleturer med samboeren og fremtiden sammen som en liten familie. Det er så lett å se for seg fremtiden med et barn mens man står i det. Og da er fallet så sykt kraftig når man ikke lykkes. Kunne ønske jeg bare kunne gå på hormoner og liksom glemme hvorfor jeg går på det. Noen som kjenner seg igjen?
Det føles som alle rundt meg blir gravid som om det er det letteste på jord! Så urettferdig!
Og de som har blitt gravide har endt med barn. Når noen jeg kjenner blir gravide så klarer jeg ikke å ikke tenke "bare vent, det kan hende du mister". Jeg har også hatt så stygge tanker som "hvorfor mister du ikke? Hvorfor er det bare jeg som må oppleve det? " Føler meg ond som tenker sånn, men det føles bare så forferdelig urettferdig! Jeg er selfølgelig glad for at de ikke mister og at alt går bra, men det gjør så forferdelig vondt å se "alle" bare gli gjennom en graviditet uten problemer, mens jeg både må miste og slite med å bli gravid. Jeg går også på sykt mye vitaminer for å øke sjansen. Det er så mye at jeg nesten blir litt motløs.. Og hvis jeg da heller ikke lykkes, så føles det som om jeg har tatt det for moro skyld. Jeg tar 4 Q10, 1 magnesium, 4 omega 3, 1 multivitamin, folat, lytende D3, flytende sink og flytende Jod. Så jeg tar 11 piller pluss tre flytende vitaminer. Og dette er ikke gratis akkurat, og det blir rimelig dyrt i lengden.. Hvis ikke dette hjelper, så aner jeg ikke hva som hjelper.. Jeg fokuserer også på mye sunn mat og masse grønne grønnsaker. Jeg har endret kostholdet fullstendig de 6 siste månedene, så det burde ha noe å si. I tilegg har jeg jo hund så går mange turer daglig. Noen her som har noen gode forslag til hva annet jeg kan fokusere på som kan hjelpe frem mot uttak/innsett? Som kan bedre sjansene.. Har tenkt å begynne med yoga på morningen, for å øke blodtilførselen i livmor. Det har jeg hørt kan hjelpe? Noen flere tips?
Unnskyld for en veldig destruktiv og negativ tråd. Jeg er bare så motløs og sliten.. Vil så gjerne ha barnet vi har drømt om siden vi startet i 2019!
jeg er ikke helt i samme situasjon, vi får innsett, men ingen baby. Kjenner igjen de vonde følelsene, det er kjipt å være denne triste personen
skjønner at du vil gjøre alt du kan for å få best mulig resultat, men håper du klarer å være litt god mot deg selv oppi alt dette. Er du til behandling offentlig eller privat?
Synes man skal få de forsøkene man har krav på.. Det er i alle fall noe positivt i det her da. Du kan bli gravid 
jeg starte med styrketrening og yoga øvelser etter hver økt for å «slippe ut» igjen alt sammen. Dette har da fungert som terapi for meg. Da har vi også tatt et pauseår for å få alt av hormoner bort fra kropp og sin. Tenkte på andre ting, tok vare på kroppen ekstra mye. Ja, å være snill med seg selv ekstra mye gjør underverker 