Må lufte litt tanker...

[Sasperos]

Kjenner jeg trenger å lufte litt tankene mine.
Ble visst et veldig langt innlegg.... Beklager det... Om noen gidder å lese alt og vil gi meg en kommentar/feedback så tar jeg imot med åpne armer.

Har en eldre søster som har forsøkt å bli gravid samtidig som meg. Jeg mistet desverre i MA i desember 2019 og tok det blytungt. Da var hun der for meg og vi trøstet hverandre da hun har prøvd å bli gravid over flere år og aldri fått positiv test. Jeg har hele tiden vært der for henne og forsøkt å støtte henne når det har vært tungt den tiden mensen hun fikk mensen osv. Får så vondt av henne når hun aldri får positiv test og alle tester hun og mannen har tatt er fine.

Siden det var så sårt og vondt for begge så ble vi enige om å støtte hverandre uansett hvem som ble gravid etter min MA. Det var så sårt og vondt for meg fordi jeg gikk i kjelleren etter MA og følte jeg ikke kom til å bli gravid igjen (tok 5 PP etter MA).

Nå ble jeg gravid igjen og hun ble først veldig glad på mine vegne. Men etter det så har alt blitt annerledes mellom oss. For det første så viser hun utrolig lite engasjement for alt som skjer rundt graviditeten. Sender f.eks en magesnap (kun sendt 2 stk i løpet av graviditeten) og så får jeg bare tilbake "kult" og så får jeg umiddelbart flere snapper av kattungen hennes der hun forventer masse kommentarer tilbake. Dette har jeg fått vite av andre i familien om at det er sårt for henne om vi ikke viser engasjement for katteungen gjennnom bilder hun legger ut via snap/instagram
Og når jeg har chattet med henne om mine bekymringer under 1 trimester fikk jeg lite respons tilbake. Når jeg var på besøk og viste henne video fra ultralyden i uke 12 var tilbakemeldingen "tenk at man kan se inne i magen..." og så skiftet hun tema til katteungen.

I mange år har vi snakket om hvor mye vi gleder oss til å bli tante for hverandres barn og hvor engasjerte/tullerusk vi kommer til å bli. Derfor er det så sårt for meg at hun viser så lite interesse. Vi har et veldig sterkt bånd og vært veldig interessert i hverandres liv. Hun har vært mer engasjert i mitt nye hus enn graviditeten.

Har bevisst inkludert henne mindre i hva som skjer i graviditeten for å ikke såre henne da hun fortsatt ikke har noen positiv test. Har heller tenkt at hun sier ifra/spør når det er noe hun vil vite. Hun vet at min mor f.eks får ukentlige oppdateringer da hun har spurt om å få det. Hun ble ikke sur for at hun ikke fikk disse oppdateringene selv, og mor sa bare at hun bare skulle spørre meg om hun ville ha det samme. Det har jeg ikke fått og det er helt ok for meg da jeg forstår at det kan være sårt. Men jeg kjenner at jeg blir så lei meg når det så og si er null interesse.. Og spesielt når hun forventer at jeg skal vise mye interesse og engasjement for katten hennes. Det er akkurat som om katten hennes er viktigere enn min graviditet.
Hun klarte også å dele nyheten om graviditeten til personer jeg har sagt til henne tidligere om at jeg ikke ønsker at de skal få vite om det. Hun sa hun ikke gjorde det med vilje, men ville ikke si unnskyld når jeg sa jeg ble kjempe lei meg over hva hun hadde gjort. Hun ble faktisk sur fordi hun mente at når man ikke gjør det bevisst så skal man ikke si unnskyld for det. De nærmeste vet om dette og alle er faktisk enige om at vi er sikre på at det var en bevisst handling (hun har tidligere gjort forskjellige ting når hun har vært misunnelig). Og fordi vi snakket om dette rett før jeg fikk positiv test om at jeg virkelig ikke ønsker å dele med disse personene. Dette forstod hun og var faktisk helt enig.

Jeg har så lyst til å snakke med henne om dette, men får meg ikke til å ringe henne. Grunnen til det er fordi jeg føler hun er i en "jeg bryr meg ikke" holdning om dagen. Resten av familien vet om alt som har skjedd og de syns det er kjempe synd. De bekrefter også denne holdningen hun har om dagen og mener jeg burde kanskje bare la det gå...
Er det jeg som er for sår på dette? Mulig det er hormonene, men får så mye støtte fra resten av familien at jeg føler det ikke bare er jeg som er teit. Er så mye mer som har skjedd enn disse eksemplene...Blir så lei meg fordi jeg føler vi bare sklir mer og mer fra hverandre. Og fordi jeg kjenner at min psyke ikke klarer å støtte henne/vise interesse for hennes liv lenger når jeg ikke får noe tilbake. Har jo nok med meg selv om dagen der jeg går og er mye bekymret fortsatt.

 

[Snuppeguri]

Jeg skjønner godt at det er sårt, men skjønner også søsteren din.

jeg har mistet 2 ganger tidligere selv, og tok begge veldig veldig tungt. Slet veldig lenge etterpå med å glede meg over andres graviditeter, for jeg kjente mest bare på en misunnelse og urettferdighet.
Jeg tenker søsteren din trodde hun skulle klare å bli glad på dine vegne før du ble gravid - men når det faktisk ble realitet så ble det for vanskelig for henne.
Men hun kan ikke forvente at du skal være engasjert over hennes katter om ikke hun kan være engasjert over din graviditet.

ang det å fortelle det til andre. Kan det være at hun selv fikk spørsmål ang barn, og synes det var vanskelig å svare på at hun heller fikk fokuset over på deg og fortalte din nyhet? Jeg vet hvertfall selv at jeg prøvde å unngå temaet for alt det var verdt i prøveperioden.
Eller så er hun bare så misunnelig at hun gjorde det med vilje og ikke er lei seg for det.. ikke vet jeg.. uansett ikke hyggelig gjort,


Jeg forstår godt at situasjonen er sår for deg. Tenker du kan unngå å dele noe som helst om baby med søsteren din frem til hun selv spør. Så får du heller kose deg med å prate om det med mennesker som faktisk bryr seg og er glade på dine vegne. Eller så bør du ta det opp med henne!

 

[LoffIMagen]

Kjenner jeg trenger å lufte litt tankene mine.
Ble visst et veldig langt innlegg.... Beklager det... Om noen gidder å lese alt og vil gi meg en kommentar/feedback så tar jeg imot med åpne armer.

Har en eldre søster som har forsøkt å bli gravid samtidig som meg. Jeg mistet desverre i MA i desember 2019 og tok det blytungt. Da var hun der for meg og vi trøstet hverandre da hun har prøvd å bli gravid over flere år og aldri fått positiv test. Jeg har hele tiden vært der for henne og forsøkt å støtte henne når det har vært tungt den tiden mensen hun fikk mensen osv. Får så vondt av henne når hun aldri får positiv test og alle tester hun og mannen har tatt er fine.

Siden det var så sårt og vondt for begge så ble vi enige om å støtte hverandre uansett hvem som ble gravid etter min MA. Det var så sårt og vondt for meg fordi jeg gikk i kjelleren etter MA og følte jeg ikke kom til å bli gravid igjen (tok 5 PP etter MA).

Nå ble jeg gravid igjen og hun ble først veldig glad på mine vegne. Men etter det så har alt blitt annerledes mellom oss. For det første så viser hun utrolig lite engasjement for alt som skjer rundt graviditeten. Sender f.eks en magesnap (kun sendt 2 stk i løpet av graviditeten) og så får jeg bare tilbake "kult" og så får jeg umiddelbart flere snapper av kattungen hennes der hun forventer masse kommentarer tilbake. Dette har jeg fått vite av andre i familien om at det er sårt for henne om vi ikke viser engasjement for katteungen gjennnom bilder hun legger ut via snap/instagram
Og når jeg har chattet med henne om mine bekymringer under 1 trimester fikk jeg lite respons tilbake. Når jeg var på besøk og viste henne video fra ultralyden i uke 12 var tilbakemeldingen "tenk at man kan se inne i magen..." og så skiftet hun tema til katteungen.

I mange år har vi snakket om hvor mye vi gleder oss til å bli tante for hverandres barn og hvor engasjerte/tullerusk vi kommer til å bli. Derfor er det så sårt for meg at hun viser så lite interesse. Vi har et veldig sterkt bånd og vært veldig interessert i hverandres liv. Hun har vært mer engasjert i mitt nye hus enn graviditeten.

Har bevisst inkludert henne mindre i hva som skjer i graviditeten for å ikke såre henne da hun fortsatt ikke har noen positiv test. Har heller tenkt at hun sier ifra/spør når det er noe hun vil vite. Hun vet at min mor f.eks får ukentlige oppdateringer da hun har spurt om å få det. Hun ble ikke sur for at hun ikke fikk disse oppdateringene selv, og mor sa bare at hun bare skulle spørre meg om hun ville ha det samme. Det har jeg ikke fått og det er helt ok for meg da jeg forstår at det kan være sårt. Men jeg kjenner at jeg blir så lei meg når det så og si er null interesse.. Og spesielt når hun forventer at jeg skal vise mye interesse og engasjement for katten hennes. Det er akkurat som om katten hennes er viktigere enn min graviditet.
Hun klarte også å dele nyheten om graviditeten til personer jeg har sagt til henne tidligere om at jeg ikke ønsker at de skal få vite om det. Hun sa hun ikke gjorde det med vilje, men ville ikke si unnskyld når jeg sa jeg ble kjempe lei meg over hva hun hadde gjort. Hun ble faktisk sur fordi hun mente at når man ikke gjør det bevisst så skal man ikke si unnskyld for det. De nærmeste vet om dette og alle er faktisk enige om at vi er sikre på at det var en bevisst handling (hun har tidligere gjort forskjellige ting når hun har vært misunnelig). Og fordi vi snakket om dette rett før jeg fikk positiv test om at jeg virkelig ikke ønsker å dele med disse personene. Dette forstod hun og var faktisk helt enig.

Jeg har så lyst til å snakke med henne om dette, men får meg ikke til å ringe henne. Grunnen til det er fordi jeg føler hun er i en "jeg bryr meg ikke" holdning om dagen. Resten av familien vet om alt som har skjedd og de syns det er kjempe synd. De bekrefter også denne holdningen hun har om dagen og mener jeg burde kanskje bare la det gå...
Er det jeg som er for sår på dette? Mulig det er hormonene, men får så mye støtte fra resten av familien at jeg føler det ikke bare er jeg som er teit. Er så mye mer som har skjedd enn disse eksemplene...Blir så lei meg fordi jeg føler vi bare sklir mer og mer fra hverandre. Og fordi jeg kjenner at min psyke ikke klarer å støtte henne/vise interesse for hennes liv lenger når jeg ikke får noe tilbake. Har jo nok med meg selv om dagen der jeg går og er mye bekymret fortsatt.

Jeg skjønner at det er sårt for deg, men leser heller ikke av denne posten at du bryr deg noe nevneverdig om denne kattungen? Du må huske at hun er i en sorgprosess og nå har fått seg en erstatning/barn i form av denne kattungen. Hun er kanskje irritert eller såret for at hun føler at du ikke har «brydd deg» nok om hvordan det går med henne i sorgen eller hvordan det går med kattungen, jeg tolker det litt sånn i hennes korte og litt sure svar «kult».

Jeg kjenner meg litt igjen i historien. Dette er litt på siden av hva du spør om, men kanskje det er litt sånn med dere også og dette er slik det føles for din søster. Min bestevenninne prøvde lenge å bli gravid og jeg heiet på henne. Samtidig som hun var i prosessen trodde jeg plutselig at jeg hadde blitt uplanlagt gravid og selvom det hadde vært hyggelig håpet jeg virkelig ikke at dette var tilfellet fordi jeg skjønte det kom til å være veldig sårt for henne. Det var det ikke og hun ble gravid like etter. Litt etter det begynte vi på prøvingen. Ved første positive test var hun ganske negativ og litt sånn, ja det er fortsatt veldig tidlig da. Sånn var hun IKKE da hun fikk positiv test. Det endte i kjemisk for meg og responsen hennes var typ huff og ikke noe mer spørsmål om hvordan det gikk med meg. Selvom jeg sa det var fryktelig vondt. Dette skjedde to ganger til. Hun spurte aldri hvordan det gikk med meg. Jeg kjente da at jeg ble irritert over at jeg skulle bry meg så mye om hun og hennes liv når hun virket som at hun ga blanke i hvordan jeg hadde det. Lang historie kort, jeg diskuterte prøverør uten å fortelle henne det da jeg tenkte at jeg ikke gadd å dele med folk som ikke brydde seg eller spurte. Jeg bla gravid på egenhånd før dette og hadde ikke noe lyst til å fortelle henne. Jeg har tatt litt kontakt med lite respons (føler hun er veldig opptatt av seg og sitt) for så å unngått å ta kontakt for å se om hun tar kontakt. Det er lite. Hun er sikkert sur hun også. Nå føler jeg egentlig at avstanden mellom oss er så stor at jeg er usikker på om det er reparerbart. Hadde jeg stolt på at bestevenninnen min tålte kritikk og å snakke ut om ting hadde jeg snakket ut med henne for lengst. Dessverre vet jeg at hun til og med har kuttet nær familie fra «listen» grunnet mindre konflikter, så jeg har droppet det for å unngå unødvendig drama.

Dette er en tapt venninne og det gjør veldig vondt, du snakker om søsteren din. Vær så snill og ta det opp med henne. En av dere må, for sånne ting kan gå så langt som det gjorde i mitt tilfelle og det er det ikke verdt. Det er viktig at du forteller hvordan du føler det og at det sårer deg, men også at du kan tåle å høre noe tilbake. Dere er jo i bunn og grunn veldig glade i hverandre slik jeg leser det fra din post. Huff dette ble langt, men kanskje det kan gi deg en pekepinn på hvordan hun kan ha det?

Lykke til

 

[LoffIMagen]

Kjenner jeg trenger å lufte litt tankene mine.
Ble visst et veldig langt innlegg.... Beklager det... Om noen gidder å lese alt og vil gi meg en kommentar/feedback så tar jeg imot med åpne armer.

Har en eldre søster som har forsøkt å bli gravid samtidig som meg. Jeg mistet desverre i MA i desember 2019 og tok det blytungt. Da var hun der for meg og vi trøstet hverandre da hun har prøvd å bli gravid over flere år og aldri fått positiv test. Jeg har hele tiden vært der for henne og forsøkt å støtte henne når det har vært tungt den tiden mensen hun fikk mensen osv. Får så vondt av henne når hun aldri får positiv test og alle tester hun og mannen har tatt er fine.

Siden det var så sårt og vondt for begge så ble vi enige om å støtte hverandre uansett hvem som ble gravid etter min MA. Det var så sårt og vondt for meg fordi jeg gikk i kjelleren etter MA og følte jeg ikke kom til å bli gravid igjen (tok 5 PP etter MA).

Nå ble jeg gravid igjen og hun ble først veldig glad på mine vegne. Men etter det så har alt blitt annerledes mellom oss. For det første så viser hun utrolig lite engasjement for alt som skjer rundt graviditeten. Sender f.eks en magesnap (kun sendt 2 stk i løpet av graviditeten) og så får jeg bare tilbake "kult" og så får jeg umiddelbart flere snapper av kattungen hennes der hun forventer masse kommentarer tilbake. Dette har jeg fått vite av andre i familien om at det er sårt for henne om vi ikke viser engasjement for katteungen gjennnom bilder hun legger ut via snap/instagram
Og når jeg har chattet med henne om mine bekymringer under 1 trimester fikk jeg lite respons tilbake. Når jeg var på besøk og viste henne video fra ultralyden i uke 12 var tilbakemeldingen "tenk at man kan se inne i magen..." og så skiftet hun tema til katteungen.

I mange år har vi snakket om hvor mye vi gleder oss til å bli tante for hverandres barn og hvor engasjerte/tullerusk vi kommer til å bli. Derfor er det så sårt for meg at hun viser så lite interesse. Vi har et veldig sterkt bånd og vært veldig interessert i hverandres liv. Hun har vært mer engasjert i mitt nye hus enn graviditeten.

Har bevisst inkludert henne mindre i hva som skjer i graviditeten for å ikke såre henne da hun fortsatt ikke har noen positiv test. Har heller tenkt at hun sier ifra/spør når det er noe hun vil vite. Hun vet at min mor f.eks får ukentlige oppdateringer da hun har spurt om å få det. Hun ble ikke sur for at hun ikke fikk disse oppdateringene selv, og mor sa bare at hun bare skulle spørre meg om hun ville ha det samme. Det har jeg ikke fått og det er helt ok for meg da jeg forstår at det kan være sårt. Men jeg kjenner at jeg blir så lei meg når det så og si er null interesse.. Og spesielt når hun forventer at jeg skal vise mye interesse og engasjement for katten hennes. Det er akkurat som om katten hennes er viktigere enn min graviditet.
Hun klarte også å dele nyheten om graviditeten til personer jeg har sagt til henne tidligere om at jeg ikke ønsker at de skal få vite om det. Hun sa hun ikke gjorde det med vilje, men ville ikke si unnskyld når jeg sa jeg ble kjempe lei meg over hva hun hadde gjort. Hun ble faktisk sur fordi hun mente at når man ikke gjør det bevisst så skal man ikke si unnskyld for det. De nærmeste vet om dette og alle er faktisk enige om at vi er sikre på at det var en bevisst handling (hun har tidligere gjort forskjellige ting når hun har vært misunnelig). Og fordi vi snakket om dette rett før jeg fikk positiv test om at jeg virkelig ikke ønsker å dele med disse personene. Dette forstod hun og var faktisk helt enig.

Jeg har så lyst til å snakke med henne om dette, men får meg ikke til å ringe henne. Grunnen til det er fordi jeg føler hun er i en "jeg bryr meg ikke" holdning om dagen. Resten av familien vet om alt som har skjedd og de syns det er kjempe synd. De bekrefter også denne holdningen hun har om dagen og mener jeg burde kanskje bare la det gå...
Er det jeg som er for sår på dette? Mulig det er hormonene, men får så mye støtte fra resten av familien at jeg føler det ikke bare er jeg som er teit. Er så mye mer som har skjedd enn disse eksemplene...Blir så lei meg fordi jeg føler vi bare sklir mer og mer fra hverandre. Og fordi jeg kjenner at min psyke ikke klarer å støtte henne/vise interesse for hennes liv lenger når jeg ikke får noe tilbake. Har jo nok med meg selv om dagen der jeg går og er mye bekymret fortsatt.

PS. Jeg har også den holdningen om dagen, men hadde blitt evig glad om venninnen min ringte

 

[Sasperos]

Jeg skjønner godt at det er sårt, men skjønner også søsteren din.

jeg har mistet 2 ganger tidligere selv, og tok begge veldig veldig tungt. Slet veldig lenge etterpå med å glede meg over andres graviditeter, for jeg kjente mest bare på en misunnelse og urettferdighet.
Jeg tenker søsteren din trodde hun skulle klare å bli glad på dine vegne før du ble gravid - men når det faktisk ble realitet så ble det for vanskelig for henne.
Men hun kan ikke forvente at du skal være engasjert over hennes katter om ikke hun kan være engasjert over din graviditet.

ang det å fortelle det til andre. Kan det være at hun selv fikk spørsmål ang barn, og synes det var vanskelig å svare på at hun heller fikk fokuset over på deg og fortalte din nyhet? Jeg vet hvertfall selv at jeg prøvde å unngå temaet for alt det var verdt i prøveperioden.
Eller så er hun bare så misunnelig at hun gjorde det med vilje og ikke er lei seg for det.. ikke vet jeg.. uansett ikke hyggelig gjort,


Jeg forstår godt at situasjonen er sår for deg. Tenker du kan unngå å dele noe som helst om baby med søsteren din frem til hun selv spør. Så får du heller kose deg med å prate om det med mennesker som faktisk bryr seg og er glade på dine vegne. Eller så bør du ta det opp med henne!

Takk for at du delte dine tanker
Jeg tror veldig på at dette er vanskelig for henne og nettopp pga det så er jeg ikke sur fordi hun oppfører seg slik hun gjør. Mulig jeg hadde følt akkurat det samme om hun ble gravid før meg etter min MA.
Det er bare måten hun er på og det hun har gjort som gjør at det er sårt.
Hun hadde snakket med de personene om at hun og mannen forsøker å bli gravide, så hun ønsket på sin side å dele om hennes status. Så hadde hun visst sagt til de at de burde ringe meg (noe jeg også hadde sagt tidligere at jeg ikke ville ha kontakt overhodet, dette er en lang historie bak i tid så vanskelig å forklare), og da lurte de på hvorfor og spurte om jeg var gravid. Da hadde hun bare svart "ingen kommentar". Så det var ganske åpenbart at jeg var det.... For det første var det rart at hun ba de ringe når vi ikke har snakket sammen siden 2015, og at hun ba de ringe etter hun hadde fortalt om deres status angående graviditet.
Har lurt på om jeg skal droppe å engasjere meg i alle snapper og bilder om katteungen for å "oppføre meg på samme måte", men føler jeg blir så barnslig. Men, det vil kanskje også vise henne hvordan jeg føler det.

Takk igjen for at du delte

 

[Vanillaflower]

Sniker fra "vi som prøver" Hei, jeg er selv denne personen som har prøvd i 5 år på nummer 2 uten å ha fått det til ennå. Inkludert å få en datter i uke 21 rett før jul i fjor.
Mange mange rundt meg har jo fått barn på denne tiden naturligvis.

For meg har det helt klart fungert best når jeg selv kan få ta kontakt og spørre andre om graviditeten, når folk har sendt med snap/bilder/info og jeg sitter med nok en negativ test i hånden, vanskelig å takle.
Har nok mer enn en gang selv raskt kjørt samtalen over på et annet tema, ikke for å være slem men for at det er for vanskelig å takle.
Men, er enig i det med kattene, man må gi og ta. Ikke forvent å få positiv respons på kattene når man ikke selv sier noe positivt om graviditeten. (Mulig hun har disse kattebarna som en slags trøst i hverdagen)
Skjønner samtidig at dette er sårt for deg, du vil jo gjerne dele dette med en av dine nærmeste og føler nok at det er sårt at hun melder seg nærmest ut.

Så mine råd er: Ha en ærlig samtale med søsteren din og spør hva hun ønsker, hvordan hun og du kan få en best mulig opplevelse av ditt svangerskap uten at en av dere sitter igjen og er alt for lei seg.

 

[Sasperos]

Jeg skjønner at det er sårt for deg, men leser heller ikke av denne posten at du bryr deg noe nevneverdig om denne kattungen? Du må huske at hun er i en sorgprosess og nå har fått seg en erstatning/barn i form av denne kattungen. Hun er kanskje irritert eller såret for at hun føler at du ikke har «brydd deg» nok om hvordan det går med henne i sorgen eller hvordan det går med kattungen, jeg tolker det litt sånn i hennes korte og litt sure svar «kult».

Jeg kjenner meg litt igjen i historien. Dette er litt på siden av hva du spør om, men kanskje det er litt sånn med dere også og dette er slik det føles for din søster. Min bestevenninne prøvde lenge å bli gravid og jeg heiet på henne. Samtidig som hun var i prosessen trodde jeg plutselig at jeg hadde blitt uplanlagt gravid og selvom det hadde vært hyggelig håpet jeg virkelig ikke at dette var tilfellet fordi jeg skjønte det kom til å være veldig sårt for henne. Det var det ikke og hun ble gravid like etter. Litt etter det begynte vi på prøvingen. Ved første positive test var hun ganske negativ og litt sånn, ja det er fortsatt veldig tidlig da. Sånn var hun IKKE da hun fikk positiv test. Det endte i kjemisk for meg og responsen hennes var typ huff og ikke noe mer spørsmål om hvordan det gikk med meg. Selvom jeg sa det var fryktelig vondt. Dette skjedde to ganger til. Hun spurte aldri hvordan det gikk med meg. Jeg kjente da at jeg ble irritert over at jeg skulle bry meg så mye om hun og hennes liv når hun virket som at hun ga blanke i hvordan jeg hadde det. Lang historie kort, jeg diskuterte prøverør uten å fortelle henne det da jeg tenkte at jeg ikke gadd å dele med folk som ikke brydde seg eller spurte. Jeg bla gravid på egenhånd før dette og hadde ikke noe lyst til å fortelle henne. Jeg har tatt litt kontakt med lite respons (føler hun er veldig opptatt av seg og sitt) for så å unngått å ta kontakt for å se om hun tar kontakt. Det er lite. Hun er sikkert sur hun også. Nå føler jeg egentlig at avstanden mellom oss er så stor at jeg er usikker på om det er reparerbart. Hadde jeg stolt på at bestevenninnen min tålte kritikk og å snakke ut om ting hadde jeg snakket ut med henne for lengst. Dessverre vet jeg at hun til og med har kuttet nær familie fra «listen» grunnet mindre konflikter, så jeg har droppet det for å unngå unødvendig drama.

Dette er en tapt venninne og det gjør veldig vondt, du snakker om søsteren din. Vær så snill og ta det opp med henne. En av dere må, for sånne ting kan gå så langt som det gjorde i mitt tilfelle og det er det ikke verdt. Det er viktig at du forteller hvordan du føler det og at det sårer deg, men også at du kan tåle å høre noe tilbake. Dere er jo i bunn og grunn veldig glade i hverandre slik jeg leser det fra din post. Huff dette ble langt, men kanskje det kan gi deg en pekepinn på hvordan hun kan ha det?

Lykke til

Tusen takk for dine tanker

Det er nettopp det, at jeg har spurt henne hvordan det går med henne og kommentert masse på de bildene hun har delt. Når man får 4-5 snapper om dagen, og kommenterer på 1-2 av de så føler jeg at jeg viser engasjement. Sier f.eks "å så søøøøt", "ser ut som han storkoser seg i sofaen" osv. Jeg dro på besøk til de nettopp for å besøke katteungen. Da var jeg i uke 12... Jeg var veldig bevisst på at fokuset skulle være på de og kattungen, men så var det samboer som nevnte at vi hadde video fra UL. Hun ønsket ikke å se denne før langt ut på kvelden, og da fikk jeg responsen jeg fikk. Og da hadde vi snakket kanskje 90% om denne kattungen i 2-3 timer, tatt bilder og spurt om alt mellom himmel og jord.

Utrolig trist å lese om din venninne! Skjønner veldig godt at det er vondt for deg Det er så synd at slike ting kan ødelegge vennskap... Og forstår veldig godt at det var sårt for deg når det endte i kjemisk og fikk lite respons fra henne. Det er jo akkurat da man trenger støtte fra de man er nær.
Veldig fint at du deler, og et veldig godt poeng med at vi kanskje bør snakke om dette fordi det kan ende opp verre enn det som er nå. Og ja, hun har sikkert noe tilbake om noe jeg ikke har gjort/hun har forventet eller noe... Samboer syns også det er rart at hver gang jeg har spurt om hvordan det går med henne så får jeg bare svar tilbake om at kattungen har det fint osv. Så hun styrer bevisst unna å snakke om seg selv... Og vet ikke hva mer jeg kan gjøre enn å spørre.

Takk for at du delte din historie Det satte min historie veldig i perspektiv og føler jeg ser nå hvor viktig det er at vi faktisk bør snakke om dette.

 

[Aaavinter]

Jeg forstår det er vanskelig:-/ jeg synes du skal prøve å snakke med henne om det jeg tenker dette kan være noe hun gjør litt ubevist fordi det er sårt.

ikke samme situasjon men jeg var «der» din søster er, da jeg opplevde SA og fikk telefon fra min søster 2 mnd etterpå at hun var gravid. Det var naturligvis noe leit og sårt for meg når jeg selv satt med tenker om hva kunne vært, men jeg var glad for hennes vegne. Hun spurte om hun skulle la være å dele så mye eller om hun skulle fortelle og jeg ba henne inkludere meg og fortelle meg fordi selv om det var sårt så ønsket jeg gjerne «være» med på hennes reise kanskje din søster trenger å få stillt spørsmålet om du skap dele mer med henne eller ikke og ta et aktivt valg om dette selv?

 

[LoffIMagen]

Tusen takk for dine tanker

Det er nettopp det, at jeg har spurt henne hvordan det går med henne og kommentert masse på de bildene hun har delt. Når man får 4-5 snapper om dagen, og kommenterer på 1-2 av de så føler jeg at jeg viser engasjement. Sier f.eks "å så søøøøt", "ser ut som han storkoser seg i sofaen" osv. Jeg dro på besøk til de nettopp for å besøke katteungen. Da var jeg i uke 12... Jeg var veldig bevisst på at fokuset skulle være på de og kattungen, men så var det samboer som nevnte at vi hadde video fra UL. Hun ønsket ikke å se denne før langt ut på kvelden, og da fikk jeg responsen jeg fikk. Og da hadde vi snakket kanskje 90% om denne kattungen i 2-3 timer, tatt bilder og spurt om alt mellom himmel og jord.

Utrolig trist å lese om din venninne! Skjønner veldig godt at det er vondt for deg Det er så synd at slike ting kan ødelegge vennskap... Og forstår veldig godt at det var sårt for deg når det endte i kjemisk og fikk lite respons fra henne. Det er jo akkurat da man trenger støtte fra de man er nær.
Veldig fint at du deler, og et veldig godt poeng med at vi kanskje bør snakke om dette fordi det kan ende opp verre enn det som er nå. Og ja, hun har sikkert noe tilbake om noe jeg ikke har gjort/hun har forventet eller noe... Samboer syns også det er rart at hver gang jeg har spurt om hvordan det går med henne så får jeg bare svar tilbake om at kattungen har det fint osv. Så hun styrer bevisst unna å snakke om seg selv... Og vet ikke hva mer jeg kan gjøre enn å spørre.

Takk for at du delte din historie Det satte min historie veldig i perspektiv og føler jeg ser nå hvor viktig det er at vi faktisk bør snakke om dette.

Åja. Det skjønner jeg! Min venninne og flere sender ca. 1000 snaps av barne om dagen og jeg føler jeg ikke gjør annet enn å skrive såå søte. Jeg får lite respons på hvor søt min er på de få snappene jeg sender så har funnet ut at jeg bare får svare på noen av de. Orker ikke.

Det høres vanskelig ut og hun høres veldig deprimert ut for å være ærlig. Da er det ikke alltid så lett å åpne opp og snakke om seg selv, selvom det eneste man vil er at noen skal bry seg. Sånn som søsteren din høres ut akkurat nå tror jeg ikke at hun kommer til å klare å ta det opp, så jeg håper du klarer

 

[Sasperos]

Sniker fra "vi som prøver" Hei, jeg er selv denne personen som har prøvd i 5 år på nummer 2 uten å ha fått det til ennå. Inkludert å få en datter i uke 21 rett før jul i fjor.
Mange mange rundt meg har jo fått barn på denne tiden naturligvis.

For meg har det helt klart fungert best når jeg selv kan få ta kontakt og spørre andre om graviditeten, når folk har sendt med snap/bilder/info og jeg sitter med nok en negativ test i hånden, vanskelig å takle.
Har nok mer enn en gang selv raskt kjørt samtalen over på et annet tema, ikke for å være slem men for at det er for vanskelig å takle.
Men, er enig i det med kattene, man må gi og ta. Ikke forvent å få positiv respons på kattene når man ikke selv sier noe positivt om graviditeten. (Mulig hun har disse kattebarna som en slags trøst i hverdagen)
Skjønner samtidig at dette er sårt for deg, du vil jo gjerne dele dette med en av dine nærmeste og føler nok at det er sårt at hun melder seg nærmest ut.

Så mine råd er: Ha en ærlig samtale med søsteren din og spør hva hun ønsker, hvordan hun og du kan få en best mulig opplevelse av ditt svangerskap uten at en av dere sitter igjen og er alt for lei seg.

Tusen takk for at du deler og sniker inn fra "vi som prøver"
Det er kanskje litt sånn jeg hadde tenkt fra start, at hun spør om hun ønsker å vite noe om at hun tar det i sitt tempo og hva hun eventuelt klarer å høre/se.
Takk for rådet! Godt å høre hva du, som går gjennom litt av det samme som min søster, deler hva du hadde satt pris på i denne situasjonen

 

[Cookies]

Jeg har vært prøver i fem år, både på egen hånd og med ivf. På den tiden har jeg opplevd at mange venninner og familie har blitt gravide. Man blir bitter, føler seg mislykket, deppa og tankene er ikke alltid så rasjonelle for den som sitter igjen på utsiden og ikke får det til, måned etter måned med negativ test. Jeg har droppet julebord, vennemiddager og andre sammenkomster fordi jeg ikke har orket å måtte oppdatere andre på alt som ikke har skjedd i mitt liv. Det har vært min måte å beskytte meg selv for ikke måtte ta innover meg alle vonde tanker som sniker seg på med en gang en dukker ned i "hva hvis jeg aldri kan få barn". Jeg har nok også vært mindre interessert i andres barn underveis, men synes selv jeg har klart å engasjere meg når barnet er født osv. Det har til og med gitt meg en trøst å være med nevøer og nieser, for som tante har man uansett et helt spesielt bånd til dem. De har jo ikke gjort noe galt

Nå er jeg endelig gravid igjen etter SA 13+4 i fjor. Jeg opplever bare kjærlighet og oppfølging fra de som vet det nå, men kanskje det er fordi alle andre rundt meg allerede har barn

Jeg sier ikke at søsteren din har det på samme måte som jeg til tider har følt meg, men å ha fokus på alt annet enn det hun selv ikke får til er kanskje en forsvarsmekanisme. Du skriver at dere er nære og du kjenner henne sikkert veldig godt. Kjenner du igjen søsteren din sånn hun er nå? Kanskje har hun det vondt og vil ikke fortelle deg det fordi hun ikke vil såre deg? Eller kanskje hun ikke klarer å sette ord på det selv en gang og så kommer det ut som kaldt og upersonlig alt sammen?

Jeg vet ikke, men jeg tror, som flere over her, at dere bare må sette dere ned og prate om alt som er vanskelig. Jeg håper dere finner ut at det, for du trenger støtte du også. Å gå gravid er søren meg ikke bare bare det heller

 

[Lulu1985]

Hei.

Skjønner godt at dette er vanskelig og sårt for deg.

Slik du beskriver forholdet til søsteren din høres det ut som hun ikke er helt seg selv. Ut fra egen erfaring og 5 år med prøving for å bli gravid er det ikke alltid man kjenner seg selv igjen når man må stå i en sånn prosess. Jeg følte at jeg ikke var meg selv, prosessen førte til at jeg ble en bitter og egoistisk person. Å jeg skammet meg forferdelig mye over mitt «nye» jeg. Jeg ville jo så gjerne glede meg sammen med alle mine gravide venninner, men jeg klarte bare ikke uansett hvor mye jeg prøvde. Så hvis søsteren din har det på lignende måte kan det være at hun også skammer seg over sine manglende entusiastiske reaksjoner. Da er det kanskje lettere å få fokuset over på et nøytralt tema som den nye kattungen.

Det høres ut som dere i utgangspunktet har en god relasjon, så det vil nok bli lettere for henne å forholde seg til babyen din når hun ser den lille skjønne. Det ble det iallefall for meg. Det er jo vanskelig å ikke engasjere seg i et lite nurk

Siden man i en slik prosess kan bli veldig egoistisk kan det kanskje være et godt utgangspunkt å starte med å forklare søsteren din at du vet at dette må være veldig vanskelig og sårt for henne, og om det er noe du kan gjøre for å gjøre det lettere for henne. Da får hun kanskje en følelse av at du ser henne og hennes vanskelige situasjon midt oppi din egen babylykke. Hun er kanskje selv klar over at hun ikke har respondert slik hun vet du ønsker ( og slik hun selv egentlig vil). Hvis samtalen starter med forståelse i stedenfor kritikk av hennes reaksjoner vil det gjerne være lettere for henne å snakke om det.

Masse lykke til

 

[mmmi]

Hei Dette er ikke kjekt å sitte med, godt du skrev et innlegg her og får luftet tankene dine.

Først av alt vil jeg si at du ikke har gjort noe galt. Du fortjener å være gravid, og det gjør din søster også. Det er synd hun ikke har fått det til, men det skal understrekes med tykk skrift her at du ikke er skyldig i noe fordi du er gravid. Jeg skal være ærlig i mitt svar her, og jeg ser at jeg er litt uenig med andre.

Jeg syns søsteren din oppfører seg som et barn. At hun «sammenligner» din graviditet med en kattunge syns jeg også er veldig spesielt. Det at hun ikke svarer på snaps osv kan nok være fordi hun finner det ubehagelig, til tross for at hun tidligere har sagt at dere skal støtte hverandre uansett hvem som ble gravid først. Det ble nok for vanskelig for henne.

Angående det at hun har fortalt til mennesker du ikke ville skulle vite det med et «uhell» finner jeg også suspekt. Og det er veldig rart at hun ikke en gang vil si unnskyld... Jeg tenker det at du med rette kan ta litt avstand fra henne nå, og deretter vente på at hun skal komme seg forbi hva enn hun går gjennom. Jeg syns ikke du har noe plikt til å opprettholde kontakt her og gi henne masse komplimenter om kattungen.

En kan aldri vite nøyaktig hvordan andre har det og hva de står i. Jeg tenker dog at voksne mennesker må være flinkere til å stå opp for seg selv og sette ord på følelsene sine. Typ «jeg blir litt lei meg når jeg får sånne snaps» fremfor å komme med stikk, avsløre hemmeligheter og oppføre seg på en sånn måte som du nevner her. Jeg syns heller ikke at man skal leve livet sitt etter andres mulige følelser. Du og din familie har lov å føle på glede, og hennes følelser og eventuelle sorg kan ikke stå i fokus hele tiden.

Er sikker på at din søster er en utrolig flott dame altså Intet vondt mot henne, men jeg forstår deg veldig godt og hadde nok kjent meg veldig oppgitt, usikker og lei meg. Jeg tror nok at dette vil ordne seg etterhvert, og jeg tror din søster blir en flott tante og mer engasjert etterhvert. Ønsker deg riktig til lykke med graviditeten, og håper din søster også blir gravid snart. God klem fra meg

 

[Lillemy0894]

Sniker fra Mai
Jeg Selv har prøvd i tre år og kjenner meg mye igjen i søsteren din. Jeg anbefaler deg å gå inn på fertilitetscoachen på Instagram. Det er KNALLTØFT når de rundt deg blir gravid og du er på stedet hvil. En har kjempe lyst å være der, men det krever så ufattelig mye energi. Det gjør fysisk vondt. Hun er garantert glad på deres vegne, men det gjør nok ufattelig vondt for henne.. Det er en veldig vanlig reaksjon, og det gjør nok vondt for henne når du sender disse bildene, MEN det er ikke noe hun kan for. Gi henne tid

 

[IngeridElisabeth]

Huff det er ingen lett situasjon <3 </3
Jeg hadde lignende med ei venninne... jeg har i tillegg vært sykehusliggende store deler av svangerskapene mine med alvorlig hyperemesis, og har måttet gå med sonde osv for å få i meg næring. Og da har jeg fått høre via andre at hun synes jeg er så utakknemlig som har sagt noen få ganger at det er tøft å gå gravid ;-) da jeg tok det opp med henne så klikka hu helt å skjelte meg ut for at jeg bare skulle være takknemlig for jeg var gravid ;-) sååå jeg snakker ikke mer med henne nå. Jeg skjønner det er tøft å ikke bli gravid, men man må faktisk tåle å høre 1-2 ganger at graviditet faen meg ikke alltid er som på instagram ;-)