A
Anonymitet
Guest
Denne historien begynner for 10 år siden da jeg ble sammen med BF da vi gikk på ungdomsskolen... Vi ble veldig raskt kjempe knyttet. Og Pga veldig ustabile forhold hjemme knyttet jeg meg fast ved han. Dessverre var vi jo svært unge, og var bla annet hverandres første. Han ble også veldig avhengig av meg og ganske overbeskyttende. Han var/er sexgal/sexavhengig. Itillegg til veldig ung, så han startet en slags cyberforhold til en yngre jente. Vi hadde vel vært sammen 1 år ca, og jeg ga klar beskjed om at det var uaktuelt, så da sluttet han. 1 år senere ca bestemmer vi oss for å gjøre det slutt.. Han tar opp kontakten og blir sammen den jenta, men han savner mest meg og tenker på meg, og etter ca 6 mnd vil jeg tilbake til han. ( ikke fortell meg hvor stor idiot jeg er / var, kjærlighet er ikke lett å rå over) sammen blir vi hvertfall,, og holder ut i mange år, får en datter i 2009. Jeg tar han et par ganger i å kontakte henne, og hun han, men han slutter når jeg truer med å gå. Han er Ila årene utro med henne mot meg 3-4 ganger. Hun slutter visst aldri å vente på han.. I 2011 blir det samlivsbrudd,'men igjen drar han meg inn og igjen er han utro året etter med samme jente. Da er jeg gravid med vårt felles barn på nytt. Nå er barnet over 1 år og vi er ferdig med hverandre forhåpentligvis for godt denne gangen. Men livet er ikke alltid lett og man velger ikke alltid hvem man elsker.. Men ser hvor sykt ut alt høres ut nå når jeg har skrevet det ned,.. Nå vil han prøve et liv med henne, hun er visst likere han i personlighet bla med sexen feks. Hun har en datter på 6 og vi har to barn. Jeg har kjøpt nytt bosted, han beholder vårt foreløpig felles bosted. I sluttfasen hadde jeg håpet på et rolig og verdig brudd, men hun har visst per i dag en voldelig kjæreste og har nå fortalt han at det er slutt, så hun er redd for han.. Og da må sambo stille opp for henne. Og han må kanskje flytte ut eller så må jeg til vi får overtatt nye leiligheten... Vi har bestilt ferie for en god stund siden som eldste gleder seg til og hadde håper at bi kunne gjøre en siste familietur for vår og ungenes skyld, men det liker jo ikke hun nye i det hele tatt, og han forstår henne, og syntes jeg er urimelig som forlanger at han drar med barna og meg. Han syntes egentlig det er ok selv, men Pga henne forandrer han mening,. Han og hun mener at han har tatt hensyn til meg i 10 år og at han nå må ta hensyn til henne siden de skal dele livene sine sammen.. Vi har ikke fortalt noe til barna enda og jeg hadde håpet turen skulle være et plaster på såret om nyheten om samlivsbrudd mellom mamma og pappa. Jeg har ingen forventinger om å vinne han tilbake eller stjele han eller noe med turen, ville bare at datteren vår skulle få et siste koselig familieminine med oss 4 og sønnen vår oppleve en tur før vi splitter lag.. Vi har en god tone så lenge hun ikke er blandet inni samtaleemnet.. Vi gjør det ikke slutt Pga henne ( kan virke sånn på det jeg skriver her, men det er jo bare en brøkdel) vi gjør det slutt Pga at vi har prøvd i 10 år, han er sexavhengig forhold til meg og kortslutter helt hvis han ikke kommer flere ganger om dagen..vi er også ganske forskjellige personligheter. Men er heldigvis enig om det meste ang barna. Men nå føler jeg så sinnsykt at han tar mere hensyn til henne og barna. De vil jo flytte sammen Asap i vårt (!) per i dag hus... Pga at hun har jo ikke noe sted å bo Pga den voldelige kjæreten,,, BF snur liksom alt til at jeg er den slemme og at jeg må heve meg over situasjonen.. Han er ikke forelsket i henne, han bare liker henne og bryr seg, men han tror det kommer til å fungere Pga feks sexen hun lover osv. Hun er visst snill og flink med unger osv.. Men jeg blir bare så sykt sint og bitter, og koker innvendig og utvendig. Er selvsagt veldig trist og såret, og alt hun står for føles truende og ubehagelig,. Hun har jo hengt ved oss som en mygg i alle år liksom... Å nå føles det som hun "vinner".. Selvom samlivet vårt egentlig er slutt uansett.. Jeg ville liksom ha de siste mnder på å forberede barna på endringen og ha en fin avslutning på 10 år som har inneholdt alt et helt liv kunne inneholdt. Vi elsker hverandre begge to, men vi fungerer bare ikke og klarer ikke behandle hverandre med nok respekt ref feks utroskapen hans,, han har alltid vært ærlig heldigvis, og jeg naiv tilgitt, for jeg elsker han jo,. Men ja nå tar hun min plass, jeg blir erstattet.. Og jeg blir så frustrer!! Hun skal ikke komme først, barna skal komme først!! Og jeg blir så sint.. Samtidig som jeg gruer meg for framtiden, fortelle til barna også skal de nesten samtidig få en ny stemor fordi hun ikke har noe annet sted å bo og datteren begynner på skolen så de bør liksom flytte slik at hun bør begynne på riktig skole hvis de flytter til "vår" by... Jeg forstår liksom alt samtidig så forstår jeg bare ikke hvorfor de ikke kan vente å bare være kjærester før de drar inn alle og enhver.. Han vet jo ikke om det funker en gang.. Bah. Verdens største hjertesukk!!!
