marne_katt
Glad i forumet
Jeg må bare lufte tankene mine litt her. Få litt utløp for frustrasjon her rett og slett.
Har en liten gutt i armene mine på snart 3 uker. Han har slitt litt med å gå opp igjen i vekt, så jeg delammer for tiden. Han har heldigvis snudd, men fortsetter delammingen en stund til. D er jeg som gir han flaske, siden d er meg han forbinder med mat. Men dette fokuset og styret med flasker og amming stort sett hele tiden så rekker jeg, eller orker for den saks skyld, ikke å vaske klær, rydde, holde orden på kjøkkenet og slik som før. Så til frustrasjonen..
Etter fødsel har jeg vært veldig sprek fysisk. Ingen plager eller spesielle vondter. Men jeg er sliten som følge av amming og stress med å amme nok for at lille skal legge på seg igjen. Men dette er d liten forståelse for fra samboer sin side. Han skjønner ikke at jeg ikke bare kan sprette rundt og ordne som jeg gjorde før. Og han har ikke ansvar for å hjelpe til med d heller. Han er vanligvis veldig snill og hjelpsom med dette, men d går tydeligvis gått over.. Og for meg virker d nesten som han er litt skuffet over at d ble gutt, og han sier selv at han synes d er vanskeligere å knytte seg til barnet enn d var med datteren vår.
Nå hviler liksom alt ansvar på mine skuldre. For både mating, bleieskift, oppvask, klesvask, rydding osv.. Jeg har vel lov til å bli litt frustrert eller?! Jeg gråter når han ikke ser d, og jeg blir stille og innesluttet. D er ingen fødselsdepresjon, for herreminhatt som jeg elsker dette nurket <3 Men nå holder gubben på å gjøre meg sprø!
Hoi, dette ble langt! Men d måtte bare ut. Stor takk hvis du har orker å lese alt
Har en liten gutt i armene mine på snart 3 uker. Han har slitt litt med å gå opp igjen i vekt, så jeg delammer for tiden. Han har heldigvis snudd, men fortsetter delammingen en stund til. D er jeg som gir han flaske, siden d er meg han forbinder med mat. Men dette fokuset og styret med flasker og amming stort sett hele tiden så rekker jeg, eller orker for den saks skyld, ikke å vaske klær, rydde, holde orden på kjøkkenet og slik som før. Så til frustrasjonen..
Etter fødsel har jeg vært veldig sprek fysisk. Ingen plager eller spesielle vondter. Men jeg er sliten som følge av amming og stress med å amme nok for at lille skal legge på seg igjen. Men dette er d liten forståelse for fra samboer sin side. Han skjønner ikke at jeg ikke bare kan sprette rundt og ordne som jeg gjorde før. Og han har ikke ansvar for å hjelpe til med d heller. Han er vanligvis veldig snill og hjelpsom med dette, men d går tydeligvis gått over.. Og for meg virker d nesten som han er litt skuffet over at d ble gutt, og han sier selv at han synes d er vanskeligere å knytte seg til barnet enn d var med datteren vår.
Nå hviler liksom alt ansvar på mine skuldre. For både mating, bleieskift, oppvask, klesvask, rydding osv.. Jeg har vel lov til å bli litt frustrert eller?! Jeg gråter når han ikke ser d, og jeg blir stille og innesluttet. D er ingen fødselsdepresjon, for herreminhatt som jeg elsker dette nurket <3 Men nå holder gubben på å gjøre meg sprø!
Hoi, dette ble langt! Men d måtte bare ut. Stor takk hvis du har orker å lese alt
Ville kanskje prøvd å snakke med ham og forklart eksakt hva du/dere trenger av ham for tiden. Hint fungerer ikke for 99,8% menn. 
Og noe han har lovet å male i kjelleren siden han fikk fri for sommeren 25.juni er fortsatt ikke ordnet. Han håper vel at jeg skal stå med baby i bæresele med pattene ute og male i løpet av en måned selv 
