munter
Forumet er livet
Da jeg var 13 så hadde jeg et uhell på skøyter og fikk kneet ut av ledd.
Og i årene som kom, gikk det ut av ledd mange ganger.
Etter å ha gått til lege mange ganger
og hatt fysikalsk behandling til ingen nytte,
siden behandlingen kun ble en midlertidig hjelp
for det gikk fort ut av ledd igjen.
Tilslutt gadd jeg ikke å gå til lege med det siden legene hele tiden sa:
Beklager , men det er kun topp idrettsutøvere som får slike operasjoner,
så dette må du leve med.
Og nå for 11 mnd siden gikk kneet mitt ut av ledd for n'te gang,
men jeg kjente det skjedde noe mer.
Men legene nektet å høre på meg.
Jeg påpekte at det er noe mer galt,
for jeg gikk på krykker i nærmere 7 mnd
og har gått med stokk siden.
DET er ikke normalt når man har fått kneskålen ut av ledd,
dette vet jeg av erfaring siden jeg har slitt med dette i 20 år.
For vanligvis kan jeg gå nesten normalt på det etter noen dager.
Og jeg har fra dag én sagt
at det føles som at det er noe som skraper på baksiden av kneskålen.
Men , nei da, sa både lege og spesialist, det har bare gått ut av ledd.
Og dessuten hadde bildene vist om det var noe galt sa de.
Etter mye frem og tilbake
og fysikalsk behandling skulle jeg tilbake til oppfølging.
Jeg påpeker smertene, følelsen og en rar knepping i kneet.
Den mest arrogante legen jeg har møtt bare sier:
ALLE mennesker har knepping i knærne fra tid eller annen...
Tilslutt gidder han å høre, det knepper 10-12 ganger fra beinet er bøyd
til det er rettet ut.
Da blir han først litt rar og begynner å kikke nærmere på bildene
vi tok for over 9 mnd siden,
forstørret bildene og han fant da en bein splint på baksiden av kneet.
Der jeg har sagt at jeg kjenner en skrapefølelse.
Dette er da årsaken til at jeg har hatt sterke smerter i 11 mnd.
Men siden de på sykehuset har sagt det IKKE er noe galt med beinet
utover at kneet gikk ut av ledd ville ikke fastlegen gi meg smertestillende.
Og jeg har jobbet.
Jeg har en gående jobb.
Jeg spurte hva som skjedde videre,
og han sa de skulle vurdere om de skulle hjelpe meg.
-vurdere?? Er det noe å vurdere? Jeg har en løs beinsplint under kneskålen min.
Ja de skulle se om det var hensiktmessig.... (!)
Da kommer jeg med alle argumentene jeg kommer på.
Og avslutter med:
Vær så snill å gi meg livet mitt tilbake, jeg har ei lita ei på 3 år
som jeg ikke greier å følge opp
pga at jeg sliter med smerter og problemer med å bevege meg.
Og ikke minst vekten min, jeg fortsetter å gå opp i vekt fordi jeg ikke
får beveget meg noe særlig.
Da titter han opp fra papirene og sier små spydig:
Er du flink til å gå turer da??
Da eksploderte jeg og ristet der jeg satt mens jeg pekte på kneet men jeg ropte ut:
GÅ????!!!??
JEG KAN IKKE GÅ JEG!!!!!!!
Beinsplinten løsnet da i november i fjor og jeg har da gått og ventet og ventet.
Jeg ringte tilslutt legen på sykehuset og fikk bekreftet jeg skulle få operasjon,
men når hadde han ingen anelse om.
Dette var vel i august.
Så har jeg ventet og ventet.
Men så begynte jeg å ringe sykehuset og "mase" om å få en time til operasjon.
Torsdag denne uken hadde jeg hellet med meg og traff ei hyggelig dame som
fant en ledig dag til meg.
Så endelig skal jeg opereres!
Brevet kom igår med time og alt, endelig!
Så 16 november skal jeg opereres,
tre dager før det hadde vært ett år siden skaden skjedde.
Beinbiten løsnet 19.november-2009.
Helt utrolig at det nesten er et år siden.
Selv om det føles ut som flere år egentlig.
Mye smerter, frustrasjon, tårer og håpløshet har det vært.
Tenk om noen måneder er operasjonen og rehabilitering vel overstått
og 20 år med smerter er over og jeg kan se frem imot et mye mer
aktivt liv.
Jeg kan delta aktivt sammen med datteren min uten å være redd det
skal gå ut av ledd.
Tenk jeg har ikke kunnet ta en skikkelig løpetur på 15 år,
fordi kneet hoppet ut av ledd om jeg tråkket feil.
Jeg kan sykle uten at kneet går ut av ledd når jeg går av sykkelen.
Jeg kan gå på ski og svømme igjen.
Ja, jeg skal få livet mitt tilbake igjen.[:)][:D]
Og ikke minst kunne greie meg selv igjen,
mannen min har måtte
hjelpe meg med så mye.
Og jeg HATER å måtte be om hjelp.
Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har satt meg på gulvet for å leke med trine
også har kneet gått ut av stilling,
og jeg har blitt sittende der lenge fordi jeg ikke kom opp selv.
Og til slutt med gråten i halsen måtte be om å få hjelp til å komme opp.
Det kan til tider være veldig ydmykende å ikke greie seg selv.
Selv om jeg vet mannen min ikke har noe imot det,
så kan jeg ikke annet enn å føle meg som en byrde i perioder.
Dette ble langt og lengre enn langt,
om du har lest alt må jeg si tusen , tusen takk!
Jeg måtte bare få dele historien min og
ikke minst dele med dere at jeg får livet mitt tilbake.
For første gang på veldig lenge er jeg Munter igjen[:)]
Og i årene som kom, gikk det ut av ledd mange ganger.
Etter å ha gått til lege mange ganger
og hatt fysikalsk behandling til ingen nytte,
siden behandlingen kun ble en midlertidig hjelp
for det gikk fort ut av ledd igjen.
Tilslutt gadd jeg ikke å gå til lege med det siden legene hele tiden sa:
Beklager , men det er kun topp idrettsutøvere som får slike operasjoner,
så dette må du leve med.
Og nå for 11 mnd siden gikk kneet mitt ut av ledd for n'te gang,
men jeg kjente det skjedde noe mer.
Men legene nektet å høre på meg.
Jeg påpekte at det er noe mer galt,
for jeg gikk på krykker i nærmere 7 mnd
og har gått med stokk siden.
DET er ikke normalt når man har fått kneskålen ut av ledd,
dette vet jeg av erfaring siden jeg har slitt med dette i 20 år.
For vanligvis kan jeg gå nesten normalt på det etter noen dager.
Og jeg har fra dag én sagt
at det føles som at det er noe som skraper på baksiden av kneskålen.
Men , nei da, sa både lege og spesialist, det har bare gått ut av ledd.
Og dessuten hadde bildene vist om det var noe galt sa de.
Etter mye frem og tilbake
og fysikalsk behandling skulle jeg tilbake til oppfølging.
Jeg påpeker smertene, følelsen og en rar knepping i kneet.
Den mest arrogante legen jeg har møtt bare sier:
ALLE mennesker har knepping i knærne fra tid eller annen...
Tilslutt gidder han å høre, det knepper 10-12 ganger fra beinet er bøyd
til det er rettet ut.
Da blir han først litt rar og begynner å kikke nærmere på bildene
vi tok for over 9 mnd siden,
forstørret bildene og han fant da en bein splint på baksiden av kneet.
Der jeg har sagt at jeg kjenner en skrapefølelse.
Dette er da årsaken til at jeg har hatt sterke smerter i 11 mnd.
Men siden de på sykehuset har sagt det IKKE er noe galt med beinet
utover at kneet gikk ut av ledd ville ikke fastlegen gi meg smertestillende.
Og jeg har jobbet.
Jeg har en gående jobb.
Jeg spurte hva som skjedde videre,
og han sa de skulle vurdere om de skulle hjelpe meg.
-vurdere?? Er det noe å vurdere? Jeg har en løs beinsplint under kneskålen min.
Ja de skulle se om det var hensiktmessig.... (!)
Da kommer jeg med alle argumentene jeg kommer på.
Og avslutter med:
Vær så snill å gi meg livet mitt tilbake, jeg har ei lita ei på 3 år
som jeg ikke greier å følge opp
pga at jeg sliter med smerter og problemer med å bevege meg.
Og ikke minst vekten min, jeg fortsetter å gå opp i vekt fordi jeg ikke
får beveget meg noe særlig.
Da titter han opp fra papirene og sier små spydig:
Er du flink til å gå turer da??
Da eksploderte jeg og ristet der jeg satt mens jeg pekte på kneet men jeg ropte ut:
GÅ????!!!??
JEG KAN IKKE GÅ JEG!!!!!!!
Beinsplinten løsnet da i november i fjor og jeg har da gått og ventet og ventet.
Jeg ringte tilslutt legen på sykehuset og fikk bekreftet jeg skulle få operasjon,
men når hadde han ingen anelse om.
Dette var vel i august.
Så har jeg ventet og ventet.
Men så begynte jeg å ringe sykehuset og "mase" om å få en time til operasjon.
Torsdag denne uken hadde jeg hellet med meg og traff ei hyggelig dame som
fant en ledig dag til meg.
Så endelig skal jeg opereres!
Brevet kom igår med time og alt, endelig!
Så 16 november skal jeg opereres,
tre dager før det hadde vært ett år siden skaden skjedde.
Beinbiten løsnet 19.november-2009.
Helt utrolig at det nesten er et år siden.
Selv om det føles ut som flere år egentlig.
Mye smerter, frustrasjon, tårer og håpløshet har det vært.
Tenk om noen måneder er operasjonen og rehabilitering vel overstått
og 20 år med smerter er over og jeg kan se frem imot et mye mer
aktivt liv.
Jeg kan delta aktivt sammen med datteren min uten å være redd det
skal gå ut av ledd.
Tenk jeg har ikke kunnet ta en skikkelig løpetur på 15 år,
fordi kneet hoppet ut av ledd om jeg tråkket feil.
Jeg kan sykle uten at kneet går ut av ledd når jeg går av sykkelen.
Jeg kan gå på ski og svømme igjen.
Ja, jeg skal få livet mitt tilbake igjen.[:)][:D]
Og ikke minst kunne greie meg selv igjen,
mannen min har måtte
hjelpe meg med så mye.
Og jeg HATER å måtte be om hjelp.
Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har satt meg på gulvet for å leke med trine
også har kneet gått ut av stilling,
og jeg har blitt sittende der lenge fordi jeg ikke kom opp selv.
Og til slutt med gråten i halsen måtte be om å få hjelp til å komme opp.
Det kan til tider være veldig ydmykende å ikke greie seg selv.
Selv om jeg vet mannen min ikke har noe imot det,
så kan jeg ikke annet enn å føle meg som en byrde i perioder.
Dette ble langt og lengre enn langt,
om du har lest alt må jeg si tusen , tusen takk!
Jeg måtte bare få dele historien min og
ikke minst dele med dere at jeg får livet mitt tilbake.
For første gang på veldig lenge er jeg Munter igjen[:)]
