Lyve

Jeg har fortalt det til noen venninner,klarer ikke lyve når de spør slik. Er det noen gruunn til at du absolutt ikke kunne fortelle henne det,hvis dette er en god venninne og tydeligvis noe dere har prata om lenge? På den annen side burde hun selvsagt ha forståelse for at du ønsker å ha en hemmelighet for deg selv en liten stund:)
 
Huff, vet ikke om jeg har noen trøstende ord jeg... Det er vanskelig når man har bestemt seg for å ikke si noe før uke 12. Jeg vet ikke om du har noen spesielle grunner til å holde det skjult, kanskje dette ikke var en spesielt nær venninne av deg? Til nære venninner har ihvertfall ikke jeg sett noen grunn til å holde det hemmelig. Det er jo godt å ha noen å støtte seg til dersom det skulle gå galt også...

Jeg har bare sagt det til mamma og et par venninner enda, men nå har jeg kommet så langt at jeg har bestemt meg for at jeg ikke gidder å lyve for de som spør lenger. Heldigvis er det få som tør å spørre! ;)
 
Fårstår godt at det er vanskelig å holde hemmelig.
jeg er ikke flink til å lyge, så her er det endel som vet det.
Siden eg er sykmeld, syntes eg det var greit å fortelle sjefen og kollegar hvorfor. Og vi har også fortalt endel av den nærmeste famelien. I tilleg var det ei mor i bhg som spurte om vi venta flere siden eg var syk så lenge. Orker ikke lyge når det spør så direkte.

 
Forstår deg godt!derfor valgte jeg og fortelle d til mine foreldre og svigers for en ukr siden og til mine netmeste venner om d har komt på bane;)er ikke alle man klarer og lyve til;)hehe spesielt når man smiler bare man hører ordet gravid;)
 
Til familien vår har vi sagt at vi ville vente med barn, fordi vi trengte å bo sammen først for å finne ut om vi fungerte godt sammen og alt annet, så nevnte de ikke mer om graviditet, baby eller noe liknende fram til den dagen vi fortalte (Jeg var 8+3, tror jeg) ;) Forstår godt at det gjør vondt å lyve for en god venninne, men jeg forstår ikke hvorfor hun skulle bli sur dersom du var gravid og ikke sa noe - Jeg tror ikke hun ville blitt sur hvis du etter 12 uker skulle si at det var for tidlig å svare, fordi du var langt i fra uke 12. Håper hun vil forstå og tilgi deg for det :)
 

skilpadda* skrev:
Jeg har fortalt det til noen venninner,klarer ikke lyve når de spør slik. Er det noen gruunn til at du absolutt ikke kunne fortelle henne det,hvis dette er en god venninne og tydeligvis noe dere har prata om lenge? På den annen side burde hun selvsagt ha forståelse for at du ønsker å ha en hemmelighet for deg selv en liten stund:)

Jeg og mannen ble i starten enige om å fortelle det når vi var 12 uker på vei, tror han er redd for at det skal gå galt og vil ikke glede seg for mye, for tidlig. Vi har ventet på dette veldig lenge :-) Og jeg vil i grunnen ikke fortelle nyheten bare for at hun maser, selv om det er veldig vanskelig. Tror uansett hun blir glad den dagen vi velger å fortelle det, selv om hun sa hun ville bli sur.
 

Sillebedille skrev:
Huff, vet ikke om jeg har noen trøstende ord jeg... Det er vanskelig når man har bestemt seg for å ikke si noe før uke 12. Jeg vet ikke om du har noen spesielle grunner til å holde det skjult, kanskje dette ikke var en spesielt nær venninne av deg? Til nære venninner har ihvertfall ikke jeg sett noen grunn til å holde det hemmelig. Det er jo godt å ha noen å støtte seg til dersom det skulle gå galt også...

Jeg har bare sagt det til mamma og et par venninner enda, men nå har jeg kommet så langt at jeg har bestemt meg for at jeg ikke gidder å lyve for de som spør lenger. Heldigvis er det få som tør å spørre! ;)

Vi er egentlig veldig nære venner, men som jeg skrev til skilpadda så ble meg og mannen enige om å vente til uke 12. Det er et vennepar av oss, men det er mer mi venninne. Så han føler det blir feil å si det til et vennepar før hans bestekamerater skal få vite det. Og det skjønner jeg jo :) Får bare holde ut i noen uker til. Tror vi har blitt enige om at vi sier det i uke 10 nå, det er jo så godt som uke 12! :P


 

Vims86 skrev:
Forstår deg godt!derfor valgte jeg og fortelle d til mine foreldre og svigers for en ukr siden og til mine netmeste venner om d har komt på bane;)er ikke alle man klarer og lyve til;)hehe spesielt når man smiler bare man hører ordet gravid;)

Det er så sant det du skriver, smiler bare man hører ordet gravid :D Derfor har jeg så lyst å fortelle det, klarer ikke helt glede meg over det når jeg må skjule det til alle. Men nå nærmer det seg så, får vel holde ut :-)
 

Budeio skrev:
Til familien vår har vi sagt at vi ville vente med barn, fordi vi trengte å bo sammen først for å finne ut om vi fungerte godt sammen og alt annet, så nevnte de ikke mer om graviditet, baby eller noe liknende fram til den dagen vi fortalte (Jeg var 8+3, tror jeg) ;) Forstår godt at det gjør vondt å lyve for en god venninne, men jeg forstår ikke hvorfor hun skulle bli sur dersom du var gravid og ikke sa noe - Jeg tror ikke hun ville blitt sur hvis du etter 12 uker skulle si at det var for tidlig å svare, fordi du var langt i fra uke 12. Håper hun vil forstå og tilgi deg for det :)

Det var lurt å si det til familien din. Min familie vet at vi har vært klare i 2 år og derfor har det blitt mye mas fra alle kanter.

I forhold til venninna mi så har vi snakka om baby i evigheter, og de har ei lita ei sjøl, så de er så ivrige på å få oss med på laget :-P Hun vet jo nærmest alle planer vi har lagt om prøving, så det var et dumt trekk av meg. Blir jo så vanskelig nå, så må bare lyve om at vi har endret planene i forhold til skole. Men tror egentlig ho hadde mast uansett, for de fleste graver og spør, vi har jo vært gift i 2 år og har vært sammen i 7 år. Det sier jo litt at jeg fikk babysokker i bursdagsgave og på pakken stod det: "Vi vet det kommer snart." Og da var jeg faktisk gravid, uten å vite det selv. Men takk for fine ord, tror det blir en gledelig nyhet selv om hun mener den kommer noen uker senere enn hun hadde foretrukket ;-)

 
Jeg har blitt veldig flink til å lyve om det egentlig, søstren min og de nærmeste vennene våre vet det. Det er et bar stykker på jobben som har hatt mistanke, derfor sa jeg det til de to. Men ellers er det ingen som vet, Det er mange som spør, blir en til snart, snuppa må jo få en lillesøster/bror snart, og nå flytter dere til et stort hus da setter dere vel igang igjen. Men jeg sier bare vi får se hva som skjer, gidder ikke å stresse med det. Når jeg sier det slutter de å spørre og det er vedlig greit synes jeg. Men vi skal på UL om 1 uke, så regner med at vi røper hemligheten etter vi har vært der.
 
Jeg ville fortalt det til venninna mi, jeg! Har fortalt det til noen allerede.. Godt å dele gleden, og om det går galt kan det være godt å dele sorgen med noen også. Litt dårlig gjort av venninna di å si noe sånt, men samtidig så vet jeg at jeg hadde blitt litt skuffa selv også om venninna mi løy sånn direkte til meg.. Men vi er forskjellig! Håper ho ikke blir sur så lenge når det først kommer ut! :)
 

Spirrevip skrev:
Jeg har blitt veldig flink til å lyve om det egentlig, søstren min og de nærmeste vennene våre vet det. Det er et bar stykker på jobben som har hatt mistanke, derfor sa jeg det til de to. Men ellers er det ingen som vet, Det er mange som spør, blir en til snart, snuppa må jo få en lillesøster/bror snart, og nå flytter dere til et stort hus da setter dere vel igang igjen. Men jeg sier bare vi får se hva som skjer, gidder ikke å stresse med det. Når jeg sier det slutter de å spørre og det er vedlig greit synes jeg. Men vi skal på UL om 1 uke, så regner med at vi røper hemligheten etter vi har vært der.

Hehe, kjipt når man innser at man er flink til å lyve :-P Men det er jo faktisk litt greit å kunne nå i disse tider :-) Mitt problem er at folk har spurt i flere år, særlig etter vi giftet oss, så da har det blitt til at jeg har fortalt når vi har tenkt å prøve sånn ca. Så nå sliter jeg jo en del med det da :P Du er jo nesten 12 uker på vei når du har vært på UL da, så da er det jo bare å dele nyheten :-)

 

gullkua skrev:
Jeg ville fortalt det til venninna mi, jeg! Har fortalt det til noen allerede.. Godt å dele gleden, og om det går galt kan det være godt å dele sorgen med noen også. Litt dårlig gjort av venninna di å si noe sånt, men samtidig så vet jeg at jeg hadde blitt litt skuffa selv også om venninna mi løy sånn direkte til meg.. Men vi er forskjellig! Håper ho ikke blir sur så lenge når det først kommer ut! :)

Av og til så tenker hun ikke helt over hva hun sier, så tror ikke hun mener det så seriøst som jeg kanskje tok det. Og jeg mener at hun må respektere vårt valg om å vente til uke 12, og dette er jo noe som er normalt for de fleste gravide, å vente. Så det blir jo bare en liten hvit løgn. Hvis hun velger å bli sur når vi forteller at vi skal ha barn, fordi jeg har løyet, så mener jeg hun fokuserer helt feil.

 
Ja, Lykke'i'magen, jeg fikk et inntrykk av at venninna di presset litt for mye, og hun må tåle sannheten om å vente til uke 12 - jeg hadde tilgitt alle som løy fram til uke 12 :) En god forklaring vil nok løse opp alt mellom dere. Siden hun har et barn sjøl (hvis jeg leste rett) vil hun (forhåpentligvis) forstå den, og BLI GLAD PÅ DERES VEGNER :D
 
Ja, det er jo det som er normalen, å vente til uke 12 :) Skal møte ho i morra, og er litt nervøs. For regner ikke med hun er ferdig med spørrerunden. Fikk litt hormonelt utbrudd den dagen jeg måtte lyve, og mannen sa det var helt i orden å si det. Men jeg har ikke lyst å si det fordi hun "tvinger" det ut av meg. Så jeg får fortsette å spille ugravid. Jeg "drakk" (alkoholfri vin) på bursdagen min i august, så skal bare spille på det. Hadde jeg virkelig drukket den dagen (det de tror) kunne jeg umulig ha visst om jeg var gravid nå, så :-) Takk for fine ord :-)
 
Vi er alle forskjellig og må bare gjøre det vi selv mener er rett...:-)

JEG ville aldri løyet til en god venninne, skjønner ikke helt vitsen med det...Hadde selv blitt grådig fornermet hvis min venninne hadde gått bak ryggen min og løyet til meg flere ganger, syns det sier litt om hvilken person det er da..er noe helt annet til bekjente....Men igjen, dette er MIN mening, folk får mene det dem vil ;-)
 
Alle har rett til sin mening. Men jeg mener det handler om å respektere at det faktisk ikke bare er mitt barn, men også mannen min sitt. Og hans meninger om å fortelle det eller å holde det hemmelig er like viktige som mine. Hans grunnlag for å ville holde dette hemmelig er viktig for han, og for meg er det viktigere enn å fortelle det til ei venninne 2 uker før tida. Hun får vite det tidsnok. Jeg velger å respektere min manns ønske.
 
Jeg synes det var utrolig dårlig gjort av venninna di å si noe slikt. Det er vel helt og holdent opp til dere når dere vil si det eller lyve. 

 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp