Lytte til kroppen?

R

RainbowHope

Betatt av forumet
I hvilken grad lytter dere til kroppen i hverdagen?

Jeg er ofte trøtt og har lite energi nå for tiden, noe som er veldig uvant for meg. Jeg er vant til å trene 3-4 dager i uka, ha en fysisk aktiv jobb i tillegg til mye annet. Til vanlig er jeg «god» på å lytte til kroppen, men har lettere for å tenke at energien kommer etter trening osv og snøre på skoene likevel.

Nå som jeg er gravid er det utrolig mye vanskeligere å «overse» at jeg er trøtt/sliten og velger derfor å lytte til kroppen og sove/hvile istedenfor. Jeg vil jo bare det beste for babyen og er redd for å trosse kroppens signaler. Når det er sagt, savner jeg å være i mer fysisk aktivitet og vet jo at det bare er bra for både meg og baby å være i aktivitet og trene litt.

Noen tanker/tips/råd?

Dere med barn fra før, kommer energien tilbake senere eller er dette bare starten på et 18-20 år langt liv som trøtt og sliten? :woot:
 
Jeg har blitt flinkere til å lytte til kroppen.

Jeg gikk ned mye i vekt etter nr 1,og ble stor fan av trenings senteret.. Trente flere dager i uka frem til covid 19. Har begynt igjen nå men merker at jeg ikke greier meg like bra. Ikke like mye krefter og ikke like mye energi. Samt sliter jeg nå med vondt i bekken og lysken. Var en liten tur på trening i sta men måtte ta alt i saktere tempo og ikke gi så mye ( veldig kjedelig) men viste at hvis ikke blir det verre for meg selv..

Er mye trøtt og sliten, sliter med hodepine.. Jeg har nå kommet ditt hvor jeg er 50 % sykemeldt, da jeg sliter med å fungere på jobb. Jeg jobber på kontor men pga hodepine og mye stress / mye å gjøre så vet jeg ikke om jeg greier å komme tilbake 100 % enda.. Har en på snart 5 år, og må ta hensyn til at jeg skal greie å fungere i hverdagen og som mamma..

Det er veldig viktig å lytte og ta hensyn til kroppen selvom det kansje innebærer mindre trening, og droppe ting man gjerne vil om man ikke helt orker. Hør på kroppen, du får så mye mer igjen for det.. Beveg deg og vær i fysisk aktivitet så langt / lenge du orker og i den mengden du greier uten å bli utslitt

I forhold til om det vil vare i mange mange år, nja. Her står guttungen opp alt fra 6 til halv 8. Har hatt noen perioder der han har stått opp 3 / 5 og det er slitsomt. Selv sliter jeg med dårlig søvn natt til lørdag selv, og er ganske utslitt lørdag og søndag.. Kommer helt Ann på hvor mye / lite ungen sover. Første her lå kun på lading, men jeg passet på å slappe av når han duppet av litt. Det vil bedre seg uansett. Han sov vel ikke natten igjennom før han var nærmere 1 år vel. Forsatt våkner han på natten ( mere å komme inn til oss) og jeg trenger søvn, og vet at står jeg opp for å legge han så får jeg ikke sove igjen, så her løfter jeg han opp i senga om jrg våkner.. Sykt uvane, men hva gjør man ikke for søvn :laughing001
 
Gjør det du føler for, har du lyst til å trene så gjør du det når du har energi. Viktigste er vel at du ikke presser deg til noe du ikke vil eller klarer.

Energien kommer tilbake, men min opplevelse er at det går i bølgedaler. Men det er utrolig hva man blir vant til:p Nå er jeg inn i en periode hvor jeg skvetter til om mårran om jeg våkner uten å ha vært våken på natta. Nå er vi bortskjemt med at kidn sover lenge og hele natta, men nå er det blæra, kattn, snorking, vind og vær som vekker meg stort sett :hilarious: Sover forferdelig lett som gravid!
 
Tusen takk for svar og deling av erfaringer :)
Det er godt å høre at det finnes håp for treningen senere og at det nok er veldig individuelt hvor mye barnet sover de første årene.
Denne babyen er så utrolig ønsket, men kjenner jeg gruer meg litt også til å gi avkall på egentid, søvn og energi :facepalm:
 
RainbowHope skrev:
I hvilken grad lytter dere til kroppen i hverdagen?

Jeg er ofte trøtt og har lite energi nå for tiden, noe som er veldig uvant for meg. Jeg er vant til å trene 3-4 dager i uka, ha en fysisk aktiv jobb i tillegg til mye annet. Til vanlig er jeg «god» på å lytte til kroppen, men har lettere for å tenke at energien kommer etter trening osv og snøre på skoene likevel.

Nå som jeg er gravid er det utrolig mye vanskeligere å «overse» at jeg er trøtt/sliten og velger derfor å lytte til kroppen og sove/hvile istedenfor. Jeg vil jo bare det beste for babyen og er redd for å trosse kroppens signaler. Når det er sagt, savner jeg å være i mer fysisk aktivitet og vet jo at det bare er bra for både meg og baby å være i aktivitet og trene litt.

Noen tanker/tips/råd?

Dere med barn fra før, kommer energien tilbake senere eller er dette bare starten på et 18-20 år langt liv som trøtt og sliten? :woot:
Klikk for å utvide …

Hei! Takk for at du deler! Hadde tenkt å skrive et innlegg på dette selv. Synes det er så vanskelig spesielt med tanke på jobb. Jeg begynner å gjespe som en galning rett etter lunsj og når kl slår 16 og jeg skal kjøre hjem er jeg så trøtt at jeg såvidt orker komme meg hjem. Fysisk aktivitet, som jeg alltid har drevet med før blir det derfor lite av. Føler flere bare sier: «sånn er det å være gravid», og «Finn Deg i det». Men betyr dette at jeg presset meg for mye på jobb? Burde jeg prioritere å ha mer overskudd til fysisk aktivitet og derfor trappe ned på jobb? Har også begynt å få veldig vondt i halebenet og klarer ikke sitte mer enn 30 min sammenhengende av gangen. Og jeg har en kontorjobb. Kjenner, som førstegangs, at deg er veldig cabskelig å vite hva man bør gjøre og jeg føler meg litt rådvill.
 
Før jeg fikk barn, trente jeg syv dager i uken, rundt 10-12 timer hver uke. Så jeg er vant til å kjenne etter om det er "litt trøtt og sliten, men går fint å trene, det er mest psykisk", eller om det er "nå holder jeg på å bli syk/skadet/overtrent, og bør ta det litt rolig".

Om jeg skulle droppet trening bare fordi jeg var sliten, ville jeg ALDRI fått trent nå etter at jeg fikk barn :p Jeg har en som er våken alt for tidlig, og er i kronisk søvnunderskudd.

Energimessig kom ting seg litt i løpet av første svangerskapet. Første trimester var forferdelig, både første gangen og denne. Første svangerskapet hadde jeg mye større mulighet til å legge meg nedpå og hvile, så jeg fikk både trent og ligget på sofaen og hvilt. Denne gangen får jeg jo knapt satt meg nedpå før toåringen er i seng, og er mye mer sliten og plaget av det.

Jeg trener, men denne gangen blir jeg kvalm og dårlig om jeg trener hardt. Så det lytter jeg til. Jeg trener selv om jeg er trøtt og sliten og ikke har lyst i det hele tatt, men jeg tilpasser intensiteten. Jeg lytter også til vondter, og endrer øvelser og treningsform om noe gir vondter og etterhvert kynnere.

At jeg er sliten, er ikke en indikasjon på at kroppen faktisk har best av å bare hvile. Det vet jeg jo av erfaring, så jeg presser meg til å trene, og tar det heller rolig i starten, og ser an formen underveis.

Det er viktig å holde seg aktiv i svangerskapet, og holde vanen ved like. Har jeg først tillatt meg å sløve på sofaen i stedet for å trene noen dager, er det tungt å komme inn igjen i de gode vanene.

Litt er bedre enn ingenting, og en økt med lette vekter, eller daffejogging, er bedre enn å ikke gjøre noe i det hele tatt.

Jeg var aldri i nærheten av å bli sliten forrige fødsel, og det står i papirene mine at jeg var en usedvanlig sprek barselkvinne (til tross for at jeg var "gammel", hele 36 år *gisp*), og jeg var i så god fysisk form at jeg kunne løpt hjem fra sykehuset.

Denne gangen har jeg rett og slett ikke tid til å trene så mye som første svangerskap, noe jeg synes er skikkelig kjipt, og også kjipt at jeg blir kvalm og svimmel og dårlig om jeg trener litt hardt.. Men løper fremdeles, selv om jeg må holde meg i sone 3, og løfter fremdeles, selv om jeg ikke klarer de lengste og tyngste øktene der heller.
 
Jeg trente beinhardt før jeg fikk første, og hadde null energi til å trene når jeg var gravid.
Kunne såvidt løfte noe og måtte gå tur sakte, for å ikke få høy puls.
Så tiden som gravid ble da en treningsmessig skuffelse for min del.

Men energien kom tilbake. Da mini var 2år løp jeg halvmaraton for aller første gang. Lysten til å trene kom godt tilbake ca.4-5mnd etter fødsel. Men på grunn av litt smerter etter ks, ventet jeg med start til 8mnd.
Eneste problemer med trening når man får barn, er å finne tiden til å dra på trening. Å dele opp og ha faste dager har fungert bra for oss. Også tar vi begge en dag sammen på trening innimellom :)
 
Leser innlegg her og tenker at alle graviditeter er så ulike. Jeg er i uke 16 nå og fortsatt 100 % sykemeldt. Formen er begynt å bli litt bedre, men kan svinge enormt iløpet av en dag. Flere ganger om dagen tar jeg turen i senga for å ligge og hvile. Jeg er nesten aldri utenfor døra. Men i går fikk jeg er glimt av energi, og gikk hele 1,5 km. Jeg brukte 45 minutter og siste halvdel av turen var ren viljestyrke. Jeg var helt gåen I musklene (!!!) og utpumpa etterpå, men for en en god følelse jeg fikk etter å ha slappet litt av.

Og jeg er en en kvinne som hele mitt liv har vært aktiv med ulike aktiviteter. Jeg går til og fra jobb året rundt. Før jeg ble dårlig jogget jeg ca 3 km 3-5 ganger i uka. Målet mitt denne uka er å få på meg skoa straks jeg kjenner er gnist av energi. Bare det å få være ute i den friske høstlufta var skikkelig påfyll.
 
Plipp-Plopp skrev:
Leser innlegg her og tenker at alle graviditeter er så ulike. Jeg er i uke 16 nå og fortsatt 100 % sykemeldt. Formen er begynt å bli litt bedre, men kan svinge enormt iløpet av en dag. Flere ganger om dagen tar jeg turen i senga for å ligge og hvile. Jeg er nesten aldri utenfor døra. Men i går fikk jeg er glimt av energi, og gikk hele 1,5 km. Jeg brukte 45 minutter og siste halvdel av turen var ren viljestyrke. Jeg var helt gåen I musklene (!!!) og utpumpa etterpå, men for en en god følelse jeg fikk etter å ha slappet litt av.

Og jeg er en en kvinne som hele mitt liv har vært aktiv med ulike aktiviteter. Jeg går til og fra jobb året rundt. Før jeg ble dårlig jogget jeg ca 3 km 3-5 ganger i uka. Målet mitt denne uka er å få på meg skoa straks jeg kjenner er gnist av energi. Bare det å få være ute i den friske høstlufta var skikkelig påfyll.
Klikk for å utvide …

Helt enig, alle har forskjellige opplevelser. Og noen ganger, som du skriver så har man ikke noe valg. Det er bare umulig. De første månedene var jeg sengeliggende. Orket såvidt dusje fordi jeg var så kvalm og satt ut. Nå er Kvalmen borte og jeg tilbake på jobb, men usikker på hvor lurt det er. Jeg er ubeskrivelige trøtt. Så er det sofaen resten av dagen. Så da er spørsmålet mitt om det er lurt, eller om jeg burde sykemelde meg litt slik at jeg får tatt vare på helsen min og potensielt kan få trent litt. Får høre med legen. Men sykt bra at du kom deg ut, det er så bra jobbet.
 
Når man ser svarene over ser man hvor forskjellig det er fra person til person.

Jeg er ganske dårlig til å lytte til kroppen, jobber 100%, sliter med bekkenet og får oftere og oftere hjertebank. Ettermiddagene orker jeg som regel ikke å gjøre så veldig mye fysisk med dattra på 2, for jeg er sliten. Når hun finner senga bruker jeg kvelden til å hente meg inn til neste dag. Jeg er helt fersk i ny jobb, så det er ikke aktuelt å sykemelde seg, i alle fall ikke som det er nå.
 
Jeg synes det er kjempevanskelig ifht jobb hvertfall. Jeg hater å være syk eller borte fra jobb, er det bare hvis jeg absolutt må, men pga svangerskapet så sluttet jeg på forebyggende medisiner for migrene, og jeg er av prosentene som har fått forverring av migrenen.

Jeg har hatt ferie i to uker og har hatt mye hodepine, men ikke fullt migrene, men dag 1 tilbake på jobb og jeg ligger langflat med anfall hele ettermiddagen..

jeg vet at jeg må lytte til kroppen, men vil virkelig ikke være borte fra jobb :(
 
Akkurat det med jobb synes jeg også er forferdelig vanskelig. Jeg har en jobb som krever mye konsentrasjon. Det er masse tekniske detaljer hvor man virkelig må holde tungen beint i munnen, og til tider mye tidspress.

Både forrige svangerskap og dette har jeg slitt veldig med voldsom utmattelse og trøtthet. Jeg sover veldig dårlig om natten, og er stuptrøtt hele dagen. I tillegg er det kvalmen. Jeg sliter også voldsomt med konsentrasjonen, mister tråden i det jeg gjør hele tiden..

Så jeg klarer rett og slett ikke prestere på jobb som jeg skal.. Og det er det lite forståelse for. Jeg jobber i et veldig mannsdominert yrke, og det er stort sett middelaldrende menn i ledelsen oppover i min divisjon. Så jeg synes det er veldig vanskelig.

Jeg er en sånn som aldri er syk ellers. Jeg har vært sykemeldt én gang i hele mitt liv, og det var i forrige fødselspermisjon og hadde da ikke noe med jobben å gjøre, siden det da var nav som fikk sykemeldingen. Jeg har aldri brukt egenmeldingsdager heller.. Så det sitter laaangt inne.

Men når jeg ikke klarer gjøre jobben min, føles det ekkelt å sitte der og bare være sliten og trøtt og bli stresset av at nå maser de på meg og jeg får det bare ikke til..
 
Bkno2667410 skrev:
Hei! Takk for at du deler! Hadde tenkt å skrive et innlegg på dette selv. Synes det er så vanskelig spesielt med tanke på jobb. Jeg begynner å gjespe som en galning rett etter lunsj og når kl slår 16 og jeg skal kjøre hjem er jeg så trøtt at jeg såvidt orker komme meg hjem. Fysisk aktivitet, som jeg alltid har drevet med før blir det derfor lite av. Føler flere bare sier: «sånn er det å være gravid», og «Finn Deg i det». Men betyr dette at jeg presset meg for mye på jobb? Burde jeg prioritere å ha mer overskudd til fysisk aktivitet og derfor trappe ned på jobb? Har også begynt å få veldig vondt i halebenet og klarer ikke sitte mer enn 30 min sammenhengende av gangen. Og jeg har en kontorjobb. Kjenner, som førstegangs, at deg er veldig cabskelig å vite hva man bør gjøre og jeg føler meg litt rådvill.
Klikk for å utvide …

Ja, helt enig. Det er vanskelig å vite hvor "grensa" skal gå mpt på jobb. Man vil jo være en god arbeidstaker og delta i samfunnet, men det skal ikke gå ut over helse og velvære (sånn egentlig). Kanskje du bør snakke med legen om det?
 
Neidajoda skrev:
Før jeg fikk barn, trente jeg syv dager i uken, rundt 10-12 timer hver uke. Så jeg er vant til å kjenne etter om det er "litt trøtt og sliten, men går fint å trene, det er mest psykisk", eller om det er "nå holder jeg på å bli syk/skadet/overtrent, og bør ta det litt rolig".

Om jeg skulle droppet trening bare fordi jeg var sliten, ville jeg ALDRI fått trent nå etter at jeg fikk barn :p Jeg har en som er våken alt for tidlig, og er i kronisk søvnunderskudd.

Energimessig kom ting seg litt i løpet av første svangerskapet. Første trimester var forferdelig, både første gangen og denne. Første svangerskapet hadde jeg mye større mulighet til å legge meg nedpå og hvile, så jeg fikk både trent og ligget på sofaen og hvilt. Denne gangen får jeg jo knapt satt meg nedpå før toåringen er i seng, og er mye mer sliten og plaget av det.

Jeg trener, men denne gangen blir jeg kvalm og dårlig om jeg trener hardt. Så det lytter jeg til. Jeg trener selv om jeg er trøtt og sliten og ikke har lyst i det hele tatt, men jeg tilpasser intensiteten. Jeg lytter også til vondter, og endrer øvelser og treningsform om noe gir vondter og etterhvert kynnere.

At jeg er sliten, er ikke en indikasjon på at kroppen faktisk har best av å bare hvile. Det vet jeg jo av erfaring, så jeg presser meg til å trene, og tar det heller rolig i starten, og ser an formen underveis.

Det er viktig å holde seg aktiv i svangerskapet, og holde vanen ved like. Har jeg først tillatt meg å sløve på sofaen i stedet for å trene noen dager, er det tungt å komme inn igjen i de gode vanene.

Litt er bedre enn ingenting, og en økt med lette vekter, eller daffejogging, er bedre enn å ikke gjøre noe i det hele tatt.

Jeg var aldri i nærheten av å bli sliten forrige fødsel, og det står i papirene mine at jeg var en usedvanlig sprek barselkvinne (til tross for at jeg var "gammel", hele 36 år *gisp*), og jeg var i så god fysisk form at jeg kunne løpt hjem fra sykehuset.

Denne gangen har jeg rett og slett ikke tid til å trene så mye som første svangerskap, noe jeg synes er skikkelig kjipt, og også kjipt at jeg blir kvalm og svimmel og dårlig om jeg trener litt hardt.. Men løper fremdeles, selv om jeg må holde meg i sone 3, og løfter fremdeles, selv om jeg ikke klarer de lengste og tyngste øktene der heller.
Klikk for å utvide …

Tusen takk for nyttig svar :)
Først vil jeg bare si at det jeg har kjent på ikke har vært "bare litt sliten". Det har vært skikkelig utmattelse der jeg såvidt har orket å reise meg for å gå på do eller lage mat. Som deg har jeg også opplevd å bli kvalm og dårlig av trening (selv lett trening) i graviditeten, så det har også lagt en skikkelig demper på motivasjonen og lysten til å trene. Er så redd for å gjøre noe feil.

Men det var skikkelig motivasjon å bare få påminnelsen om at litt er bedre enn ingenting. Jeg er en litt sånn "alt eller ingenting"-person, så det er så sant det du skriver. Det er SÅ viktig å holde vanen ved like og kommer seg litt ut når man har litt energi eller føler for det.
Jeg prøvde meg på en liten treningsøkt i går (etter å ha lest svaret ditt) og det gikk kjempebra! Er superfornøyd, selv om økta var veldig kort og rolig i forhold til hva jeg er vant til. Men jeg fikk opp pulsen, svetta godt og kjente endorfinene suse rundt i kroppen igjen. Det ga masse energi! Jeg har tenkt nå å bare "trene meg opp" igjen. Tenker at kroppen sikkert trenger en liten tilvenningsperiode etter 2 mnd på sofaen, men nå gleder jeg meg til å trene jevnlig igjen. Håper bare det varer.

Wow, så kult at du var en så sprek barselkvinne første gangen! Du høres ut som en usedvanlig sprek dame og du kommer nok til å bli en sprek barselkvinne igjen, selv om treningen ikke er der den var før :) Dette var også skikkelig motivasjon!
Nå har jeg laget meg en liste over alle positive effekter ved å trene i svangerskapet, som jeg skal se på når motivasjonen daler og energien er laber. Tusen takk! :D
 
Mia_mini skrev:
Jeg trente beinhardt før jeg fikk første, og hadde null energi til å trene når jeg var gravid.
Kunne såvidt løfte noe og måtte gå tur sakte, for å ikke få høy puls.
Så tiden som gravid ble da en treningsmessig skuffelse for min del.

Men energien kom tilbake. Da mini var 2år løp jeg halvmaraton for aller første gang. Lysten til å trene kom godt tilbake ca.4-5mnd etter fødsel. Men på grunn av litt smerter etter ks, ventet jeg med start til 8mnd.
Eneste problemer med trening når man får barn, er å finne tiden til å dra på trening. Å dele opp og ha faste dager har fungert bra for oss. Også tar vi begge en dag sammen på trening innimellom :)
Klikk for å utvide …

Det er godt å høre! Heia deg :D
Håper du har mer energi til å trene denne gangen :)
 
Plipp-Plopp skrev:
Leser innlegg her og tenker at alle graviditeter er så ulike. Jeg er i uke 16 nå og fortsatt 100 % sykemeldt. Formen er begynt å bli litt bedre, men kan svinge enormt iløpet av en dag. Flere ganger om dagen tar jeg turen i senga for å ligge og hvile. Jeg er nesten aldri utenfor døra. Men i går fikk jeg er glimt av energi, og gikk hele 1,5 km. Jeg brukte 45 minutter og siste halvdel av turen var ren viljestyrke. Jeg var helt gåen I musklene (!!!) og utpumpa etterpå, men for en en god følelse jeg fikk etter å ha slappet litt av.

Og jeg er en en kvinne som hele mitt liv har vært aktiv med ulike aktiviteter. Jeg går til og fra jobb året rundt. Før jeg ble dårlig jogget jeg ca 3 km 3-5 ganger i uka. Målet mitt denne uka er å få på meg skoa straks jeg kjenner er gnist av energi. Bare det å få være ute i den friske høstlufta var skikkelig påfyll.
Klikk for å utvide …

Ja, det er sant som du sier at alle svangerskap er ulike. Det ser man på svarene her ja. Huff, så kjipt at du er fullt sykemeldt og ikke i form. Håper formen blir bedre utover i svangerskapet.

Wow, så bra jobba! Det er en bra innstilling å ha :D Tusen takk for at du deler!
 
Strek skrev:
Jeg synes det er kjempevanskelig ifht jobb hvertfall. Jeg hater å være syk eller borte fra jobb, er det bare hvis jeg absolutt må, men pga svangerskapet så sluttet jeg på forebyggende medisiner for migrene, og jeg er av prosentene som har fått forverring av migrenen.

Jeg har hatt ferie i to uker og har hatt mye hodepine, men ikke fullt migrene, men dag 1 tilbake på jobb og jeg ligger langflat med anfall hele ettermiddagen..

jeg vet at jeg må lytte til kroppen, men vil virkelig ikke være borte fra jobb :(
Klikk for å utvide …

Huff, så kjipt. Har migrene selv (heldigvis sjeldne anfall) og vet hvor grusomt det er. Når det kommer til faktisk sykdom må man jo lytte til kroppen og bli hjemme. Det er uansett totalt umulig å komme seg på jobb med migrene, så da må man bare prøve å legge bort tankene om å være pliktoppfyllende <3
 
RainbowHope skrev:
Tusen takk for nyttig svar :)
Først vil jeg bare si at det jeg har kjent på ikke har vært "bare litt sliten". Det har vært skikkelig utmattelse der jeg såvidt har orket å reise meg for å gå på do eller lage mat. Som deg har jeg også opplevd å bli kvalm og dårlig av trening (selv lett trening) i graviditeten, så det har også lagt en skikkelig demper på motivasjonen og lysten til å trene. Er så redd for å gjøre noe feil.

Men det var skikkelig motivasjon å bare få påminnelsen om at litt er bedre enn ingenting. Jeg er en litt sånn "alt eller ingenting"-person, så det er så sant det du skriver. Det er SÅ viktig å holde vanen ved like og kommer seg litt ut når man har litt energi eller føler for det.
Jeg prøvde meg på en liten treningsøkt i går (etter å ha lest svaret ditt) og det gikk kjempebra! Er superfornøyd, selv om økta var veldig kort og rolig i forhold til hva jeg er vant til. Men jeg fikk opp pulsen, svetta godt og kjente endorfinene suse rundt i kroppen igjen. Det ga masse energi! Jeg har tenkt nå å bare "trene meg opp" igjen. Tenker at kroppen sikkert trenger en liten tilvenningsperiode etter 2 mnd på sofaen, men nå gleder jeg meg til å trene jevnlig igjen. Håper bare det varer.

Wow, så kult at du var en så sprek barselkvinne første gangen! Du høres ut som en usedvanlig sprek dame og du kommer nok til å bli en sprek barselkvinne igjen, selv om treningen ikke er der den var før :) Dette var også skikkelig motivasjon!
Nå har jeg laget meg en liste over alle positive effekter ved å trene i svangerskapet, som jeg skal se på når motivasjonen daler og energien er laber. Tusen takk! :D
Klikk for å utvide …

Jepp, jeg har også hatt sånne dager hvor jeg ikke har klart annet enn å ligge i fosterstilling, og bare det å gå fra sofaen og opp på do har vært et Prosjekt og mer enn nok. Da har jeg skippet treningen, da var det mer enn trening nok å gå fem meter.

Noen dager har treningsøkten vært kun to styrkeøvelser, med bare tre-fire sett, lette vekter, og laaange pauser. Noen dager har joggeturen vært ti minutter jogging, og så har jeg måttet ty til gåing - og noen ganger angret på at jeg ikke tok med mobilen så jeg kunne ringe etter noen for å hente meg.. Nå tør jeg ikke løpe ute, for jeg blir plutselig helt utkjørt og kvalm og dårlig, så da er tredemøllen i kjelleren gull verdt - spesielt siden jeg da har kort vei til do, når babyen smeller ned på blæren med stadig større tyngde :p Men for meg hjelper bare det veldig på, det å holde på vanen, og ikke venne meg til sofaen i stedet. Og det er helt sant at alt er bedre enn ingenting, både fysisk og psykisk.

Nå er formen endelig litt stigende, og jeg har klart å løpe hele 7 km, riktignok mye saktere enn vanlig (vanligvis ville jeg løpt minst ti.. ).
 
RainbowHope skrev:
Ja, helt enig. Det er vanskelig å vite hvor "grensa" skal gå mpt på jobb. Man vil jo være en god arbeidstaker og delta i samfunnet, men det skal ikke gå ut over helse og velvære (sånn egentlig). Kanskje du bør snakke med legen om det?
Klikk for å utvide …

ja, fikk knekken på jobb i dag. Så bestilt meg legetime til i morgen. Håper jeg kan få en hverdag som føles mer overkommelig.
 
Med første Var jeg ELENDIG!! På å lytte til kroppen. Resulterte i at jeg i uke 32 ikke klarte å bevege meg mer og ble sengeliggende. Denne gangen med en 2 åring som også krever sitt har jeg lytta til kroppe fra første dag. Dette gjør forhåpentligvis at jeg klarer å være nogenlunde aktiv med han igjennom hele svangerskapet :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp