Lykkelig av et barn?

marlang83

marlang83

Betatt av forumet
Hva syntes dere om dette blog innlegget? Blir helt nervøs jeg, siden jeg aldri har vært mor før. Jeg vet jo at ting kommer til å bli tøft, for all del. Men, jeg må jo innrømme at jeg også gjør dette (altså skaffer meg barn) fordi jeg er overbevist om at lillegutt kommer til å gjøre meg lykkelig, ikke BARE for å reprodusere. Gleder meg til å trøste, se han smile, de første skrittene. Lever jeg i en rosa boble som har troen på morslykke???

http://5461.vgb.no/2010/06/12/om-barn-og-lykke/
 
Ikke vær nervøs, for det blir jo mye lykke. Det er helt klart en del slit og frustrasjon å være mor, men det veies opp av lykkelige øyeblikk og uendelig kjærlighet[:)]
 
ehm.. "barna mine er ikke de viktigste personene i livet mitt, for jeg er ikke den viktigeste for DEM når de får familie"?!? :S
Type: Eg vil ikkje bry meg mest om dokke, i tilfelle dokke ikkje bryr dokke om meg om 20 år!?!

Eg trur heller ikkje at å få barn kan redde et forhold, og alt er ikkje like rosenrødt alltid, men dei fleste får vel barn fordi dei har lyst på det, og ikkje fordi dei må reprodusere seg!! Får eg håpe! :)
 
jeg gadd ikke lese hele bloggen.følte ikke at jeg kunne kjenne meg igjen der nei. men som hun skrev så hadde ikke hun hatt noen bra barndom og var ganske destruktiv før hun ble mor. tror ikke man skal la seg skremme. syns nesten det virket som om hun var litt deprimert jeg. 
 
det er en persons mening, det er sikkert mange som mener noen annet
 
Vet du. Jeg tror ikke det innlegget der er representativt for de fleste mødre.
Samtidig er det nok viktig å være litt bevisst på at et barn ikke skal komme med lykken inn i livet til en, og rette opp alt som er galt. Det blir en stor byrde å bære for de små skuldrene, og en umulig oppgave å blir født inn i. Og veldig urettferdig overfor barnet.

Men at man blir lykkelig av å få barn? Jeg synes i alle fall at det er noe som er uendelig stort, og da jeg fikk min første gikk jeg rundt og var nesten "rusa" på følelsene det gav meg.
Men man møter det å få barn på forskjellig måte, og det tror jeg vi må la oss selv få lov til. Noen har det sånn, og andre har det slik. Det ene er ikke mer normalt enn det andre.
Men for egen del må jeg si det er noe av det største som har hendt meg å få bli mamma, og jeg synes nesten det er enda større nå, når jeg vet hva jeg går til, og også at det er siste gangen jeg opplever det.
 
Jeg synes den artikkelen var veldig godt skrevet, likte å lese den og synes den var realistisk..
Har heller ingen fra før, men blir ikke skremt eller noe av å lese denne. Jeg tror ikke heller lykke er en tilstand,, men mer som små øyeblikk av utrolig glede. Og de blir det sikkert mange av...Og mange kilder til..[:D]

Lykken, eller den indre roen som jeg vil velge å kalle det må man finne i seg selv...Tror jeg..

Klem, og lykke til[:D]
 
Leste det der selv litt tidligere i kveld, og kan vel bare si at fordi om hun mener at man ikke blir lykkelig av å få barn så kan andre bli det. Jeg er en av dem som har blitt mer lykkelig av å få barn, selv om det ikke er kos og gøy hele tiden. [;)]
 
ORIGINAL: LeViJaPia

Jeg synes den artikkelen var veldig godt skrevet, likte å lese den og synes den var realistisk..
Har heller ingen fra før, men blir ikke skremt eller noe av å lese denne. Jeg tror ikke heller lykke er en tilstand,, men mer som små øyeblikk av utrolig glede. Og de blir det sikkert mange av...Og mange kilder til..[:D]

Lykken, eller den indre roen som jeg vil velge å kalle det må man finne i seg selv...Tror jeg..

Klem, og lykke til[:D]


Bra og klokt skrevet, LeViJaPia[:)]
 
ORIGINAL: giggsy

Leste det der selv litt tidligere i kveld, og kan vel bare si at fordi om hun mener at man ikke blir lykkelig av å få barn så kan andre bli det. Jeg er en av dem som har blitt mer lykkelig av å få barn, selv om det ikke er kos og gøy hele tiden. [;)]

 
Må bare signere denne jeg [:)]
 
Jeg synes det er bra at noen tør å være så ærlig, og skrive hvordan de faktisk opplever morsrollen!! APPLAUS!![:D]

Det er ikke en dans på rosa skyer hvor alt er så flott og romantisk til enhver tid! Det å være mamma er hardt arbeid og utrolig slitsomt til tider, det er ikke til å legge skjul på! Men selv om man tør å si det høyt betyr det ikke at man ikke elsker barna sine over alt på jord, eller er dårlig mødre[;)]

Jeg kan ærlig innrømme at jeg fikk meg et sjokk når jeg ble mamma. Jeg romantiserte alt før hun kom, og så for meg at livet skulle bli sånn og sånn.
Vel, for det første hadde babyen min kraftig(!) kolikk de 3 første mnd. Jeg var overhodet ikke forberedt på det, hadde ikke tenkt tanken en gang! Og det å ha en baby som hylskriker døgnet rundt, hver eneste dag, hver eneste uke i 3 mnd i strekk. Det er helt jævlig, for å si det rett ut! Jeg levde som en zombie! Lillemor sov på det meste 1,5 time i strekk og det skjedde kun 2 ganger på 3 mnd.. Ellers sov hun 10 min om gangen, noe som betød at jeg også fikk kun 10 min søvn. Jeg gikk ofte 2 dager i strekk uten mat, fordi jeg ikke fikk laga meg noe siden jeg gikk å bar og vugga på henne hele tiden. Og det eneste som hjalp var å amme, så puppen hang ute konstant i 3 mnd[8D][:D]

Men var jeg lykkelig?? ÅÅÅÅÅÅJA!! Uten tvil!!
Fra første sekund jeg så henne elsket jeg henne, morsfølelsen raste inn i kroppen min og jeg var verdens lykkeligste! Hun var og er det beste som noensinne har hendt meg, men jeg skal likevel være den første til å innrømme at hun kan være utrolig slitsom også[;)]
Hun er et barn, et lite menneske, en helt egen person med egne meninger og sine måter å uttrykke seg på. Og det er vel ingen her i verden som kan si at dem aldri blir sliten av å være sammen med samme person døgnet rundt, året rundt. Det er ingen som kan påstå at det ikke er godt med litt alenetid en gang i blant, vi er bare mennesker selv om vi er mødre![;)]

Det hun skriver i innlegget om at barna ikke er hennes første prioritet tror jeg lett kan misforstås. Hvis man tenker seg litt om vet man innerst inne at den som burde være viktig er faktisk en selv. Hvis du ikke er flink til å ta vare på deg selv, klarer du heller ikke gi ditt beste til barna dine.. Så selv om hun skriver at hun er førstepri, så betyr ikke det at hun ikke setter barna sine høyt eller elsker dem over alt på jord. Det handler bare om at hun har innsett at man kan ikke hele tiden sette andre forran seg selv, noen ganger må man tenke på seg selv før man kan tenke på andre. Sånn er det bare[:)]
 
ORIGINAL: marina1
ett veldig interresangt innlegg syns nå jeg da..
for hovedpoenget er vel kanskje ikke `det negative med at barna ikke gjør henne lykkelig`..
men hu sier jo på slutten at de gjør det da.. altså, menneskene hu elsker, og det er barna og. Men det er ikke "å få barn i seg selv som gjør en lykkelig.. det tror jeg veldig på..
en må være lykkelig, å få barn i seg selv kan nok ikke ha ansvaret for det.. men for mange bidrar det veeeeldig da :) Har ingen tvil om at tulla i magen kommer til å bidra til mye lykke i livet mitt( noe hu allerde og har gjort ).. men hu skal ikke få ansvaret for å gjøre meg lykkelig.. har heldigvis et helhetlig liv, og er heldigvis mest lykkelig i grunn.. å det med bakgrunn i mange ting.. og nå har den voksende magen og litt skyld i at jeg er lykkelig :)


Tror nok det er der mange har misforstått. For som du sier, hun skriver jo flere ganger at barna gjør henne lykkelig (fordi dem hun elsker bidrar til lykke).
Men et barn alene kan ikke få ansvaret med å gjøre mammaen lykkelig, vi er vår egen lykkesmed. Men at barna bidrar til at livet føles mer verdt å leve og at man får en enorm lykkerus av de minste små ting de gjør, det er det ingen tvil om![:D]

ORIGINAL: marina1
realistisk og bra innlegg.. Tror vi forstod bloggen på samme måte..
selv om jeg da ikke har barn fra før da.. men tror dere altså :) gleder meg som bare det til å bli mor, men tror virkelig ikke at livet mitt blir en dans på roser av den grunn..


Jeg tror også vi forsto innlegget likt[:)]
Livet er aldri en dans på roser, hverken med eller uten barn. Men de små gledene i livet får man oppleve så vanvittig mye mer av når man har en liten. Jeg husker enda når lillemor hadde kolikk, det var virkelig en helt jævlig tid. Hun hadde vondt hele tiden, jeg følte meg som en mislykka mor fordi jeg ikke klarte å fjerne smerten hennes og fordi jeg var så sliten av null søvn. Men jeg var lykkelig hver dag, også hadde hun en spesiell koselyd hun lagde hver gang hun fikk pause fra kolikksmertene. Det er nå 3 år siden jeg hørte den lyden sist, men jeg husker den som om jeg hørte den i sted. For den lykkerusen som raste gjennom kroppen min hver gang hun ladre bl.a den lyden, er helt ubeskrivelig!!

Man blir lykkelig av barn, men man kan ikke pålegge de små det store ansvaret. Det er kun en selv det ansvaret ligge på[:)]
 
ORIGINAL: metro

Ikke vær nervøs, for det blir jo mye lykke. Det er helt klart en del slit og frustrasjon å være mor, men det veies opp av lykkelige øyeblikk og uendelig kjærlighet[:)]


Sign! Det er klart at man får ansvar og bekymringer man ikke ville hatt uten barn. Og i perioder kan man helt klart få tanker om hvordan livet ville vært uten barn. Men så smiler de og gir deg en klem og så er de tankene langt vekke[:)]

Jeg kan jo dele med dere at det er ikke sikkert den uendelige lykken og kjærligheten kommer med en gang. Jeg følte ikke med en gang at jeg ville gjort hva som helst for dette barnet og var ikke helt sikker på at verden ville gå under om jeg mistet det[:-] Og jeg følte utrolig skam for å tenke slik[:(] Jeg kjente henne ikke...så hvordan skulle jeg føle at livet var over om jeg mistet henne. (dette høres helt forferdelig ut, men...) Men etter en stund begynte jeg å føle at verden ville gå under og livet mitt ville være over om jeg mistet henne. Og i dag får jeg helt angst av tanken på å miste henne[:(][:(][:(] Da vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart å leve videre[&:][&:][:(][:(]
Samtidig som jeg følte at jeg hadde klart å gå videre uten henne (i begynnelsen), fikk jeg helt panikk om jeg var vekke fra henne mer enn 2 timer f.eks. Lurte på om hun skreik og var sulten, om de som passa henne klarte å roe henne ned[&:] Det eneste jeg tenkte på når jeg var vekke var henne! Og jeg kunne ikke komme meg fort nok hjem. Jeg ringte og hørte hvordan det gikk, og klarte ikke la være å tenke på henne.

Nå vet jeg ikke om jeg hadde klart å reise på ferie uten henne en uke[:-] Vil helst være med henne hele tiden, samtidig som det er godt å ha litt fri i mellom.

NÅ gjør hun jeg så lykkelig som det går an. Og samtidig kan hun irritere meg og få meg SÅ sint. Trasser og er vanskelig.. Men så kan hun komme og vil opp på fanget og bare holde rundt meg og kose. Og da smelter jeg helt Og jeg blir så stolt over alt hun klarer og lærer!

Men er ikke overlykkelig over barnet man har hele tiden, og spesielt hvis barnet har kolikk eller skriker mye om nettene, eller man har problemer med legging og at barnet våkner flere ganger om nettene... Da kan man få lyst til å hive de ut vinduet. Men så gjør man ikke det.. Og så kommer de gode stundene og de veier opp for de vanskelige og vonde[:)]

Dette ble veldig rotete skrevet, men ville bare få fram at man (i alle fall ikke alle) er ikke overlykkelig hele tiden. Men jeg tror likevel man blir lykkelig! De gir så mye glede som veier opp for all sorgen[:)]
 
Det er bra skrevet, men kanskje litt satt på spissen, for det er jo riktig at fra naturen sin side så skal vi reprodusere oss, men naturen er jo også laget opp slik at vi vil ha barn og vi blir lykkelig, men det er også riktig at det å få barn ikke kan redde et parforhold for det tar på å er slitsomt innimellom.

f,eks:
Nå fikk aldri eldste mann noen diagnose kollik, men han hadde en veldig vanskelig periode på kvelden der han skrek mye sånn ca fra 19 til 23-24 de 2 til 3 første mnd. Noe som i mine øyner stjal alt av det jeg kaller voksentid på kvelden og man ble forferdelig sliten. Nå var jeg heldig videre for han sov hele natten til kl 6-7, fikk pupp og sov til ca 10. Men da var jo mannen på jobb, så gikk man heledagen med den ungen før han kom fra jobb også begynnte skrikingen etter middag, så klart det fremmer ikke parforholdet de første mnd, og med første mann så kunne man ikke se enden i det heller. Men nå føler jeg meg mye mer forberedt på dette! Og håper jeg skal takle dette på en helt annen måte!
Sammtidig så vet jeg vilke gleder man får når ting virkelig begynner å skje fra ca 5 mnd og ting kommer i orden med soving osv.  

Det å få barn har i allefall vært noe av det største som har sjedd i mitt liv, som inneholder både gleder, sorger og slit, men det har absolutt vært verdt det og jeg kunne aldri vært foruten det nå!  Og gleder meg bare så inderlig til å få neste mann! [:D]
 
Jeg syns det var realistisk og igrunn godt skrevet.


Men at hun kan få reaksjoner det vil jeg tro, men jeg syns igrunn mye av det hun skriver er sant.

Nå er nok storebror viktigst i mitt liv, før mannen, men ja.
 
synes det var godt skrevet jeg[:)]
jeg elsker barnet mitt,men kjenner det er godt å kunne bare tenke på seg selv og en gang[:D]

er mye lykke i det å få barn,men bare sant at det ikke er en dans på roser som noen kanskje vil tro[:D]
 
Greit nok at hun opplever det å få barn på den måten hun beskriver. Det som irriterer meg ved innlegget er at hun generaliserer over en lav sko. Hun skriver jo nesten at alle vil ha tilsvarende opplevelser, men at mange ikke tør å innrømme det.

Helt dønn ærlig, jeg har hatt en heeelt annerledes opplevelse av å bli mamma. Selvsagt er det ikke en lyserosa drøm hele tiden, jeg har også vært sliten, både av søvnmangel, skriking og irritasjon over mannen min, men dette har vært så utrolig sekundært og forbigående. Fra dag en har jeg vært fylt av en utømmelig kjærlighet til snuppa, det være seg de dagene hun bare pludrer og er blid, til de nettene hun har skreket seg rød og varm. Selv om jeg har vært irritert og sliten, har ALLTID kjærligheten og den enorme lykken over å ha fått et friskt barn overskygget de negative følelsene. Jeg var hjemme i permisjon i 15 mnd, og savnet ikke jobb en eneste dag. Jeg var IKKE misunnelig på mannen min som måtte stå opp grytidlig for å dra på jobb, jeg tenkte at han heller burde misunne MEG som fikk være hjemme med snuppa hele dagen. Jeg hadde flere venninder som også var i permisjon, men vi brukte ikke dagene på cafe av den grunn, vi dro hjem til hverandre, så kunne barna leke på gulvet sammen og utfolde seg som de ville, mens mammaene fikk sin porsjon "voksentid". Det er da heller ikke umulig å ha voksendager/kvelder når man har barn heller. Mine erfaringer er at besteforeldre/søsken/venner/andre stiller mer enn gjerne opp dersom man trenger en kveld eller helg alene som par. Det er ingen vits å svartmale alt, slik jeg føler at hun gjør i innlegget.

Jeg reiser meg og roper ut til hele verden med stolt stemme at for meg er barnet mitt DET VIKTIGSTE I VERDEN!!! Mannen min kommer på en god andre plass, og sorry venninder, dere kommer faktisk langt etter både mann og barn, men dere er selvsagt utrolig viktige allikevel. Mitt barn har gitt meg uendelig mange gode stunder, og jeg regner med at det kommer uendelig mange flere. Å se snuppas fjes når hun er i barnehagen og ser at jeg kommer for å hente henne viser også at jeg er ekstremtviktig for henne også! Vi som foreldre kommer til å være de viktigste i barnas liv lenge lenge lenge. At hun trekker frem at vi en dag får sure tenåringer er ingen hemmelighet, men det betyr ikke at vi ikke er viktige for de lenger, de bare viser det ikke på samme måten. Mammaen og pappaen min er fortsatt viktige for meg, og grunnlaget for dette la de sikkert i barneårene mine ved å gi meg en trygg og god oppvekst, og viste meg at jeg var den viktigste for dem. Kjærlighet avler kjærlighet...

Ikke les deg blind på innlegget hennes, men, som andre sier, ikke forvent at alle nydelige følelser skal komme med en gang heller, selv om mange sier at de gjør det. Ha en "det kommer når det kommer"-holdning. Vær avslappet, ikke stress, ta imot hjelp dersom du trenger det, si fra til folk dersom du er nedfor eller lei det, vær ærlig med deg selv og unn deg fri dersom du trenger det.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp