Lurer på om min mamma er syk jeg..

  • Trådstarter Trådstarter søteste
  • Opprettet Opprettet
S

søteste

Guest
Og jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle hun om min bekymringer. For tre år siden mistet jeg min morfar, han døde av Alzheimers. Min mor har i de siste årene begynt å surre en del, forteller min far ting jeg ikke har sagt og hun gjentar seg selv. Jeg har tenkt at det er kanskje fordi hun har mistet jobb og mye av sitt nettverk så dagene og alt går litt i surr. Men i kveld ble jeg skikkelig bekymret etter en telefonsamtale. Hun fortalte meg den samme historien 4 ganger og jeg sa at jo det har du jo fortalt. Javel svarte hun og fortsetter videre på sin historie. Min mamma er ikke 60 år engang, hun fyller 58 til neste år tror jeg. Er hun ikke altfor ung til å bli rammet av den møkkasykdommen da? :(Og jeg vet ikke om jeg tør å si noe til ho, hun blir så fort fornærmet:( Hva ville dere gjort?
 
Alzheimer kan man få i en alder av 40, så 58 er nok ikke for ungt for det... Kanskje du burde snakke med faren din om det først?
 

Cosacita skrev:
Alzheimer kan man få i en alder av 40, så 58 er nok ikke for ungt for det... Kanskje du burde snakke med faren din om det først?


Han ville ikke innse at hans mor var syk før hun ble hentet med sykebil og lå i koma. Så er redd han ikke er helt den rette personen. Men ja kan jo kanskje ymte litt frempå med min bekymring til han. Jeg håper jo ikke at det er den dritten der, men begynner å bli litt mye som skurrer så er redd hun har arvet dette:(
 
Finnes det en forening for pårørende for familie med Alzheimers?? Om det gjør det, går det an å prate med dem og få noen råd.
 
som flere her sier så er 58 år ungt, men ikke for ungt for denne sykdommen dessverre:-(

Det er en fæl sykdom ja, håper du finner noen å snakke med om dine bekymringer.

Den kommer jo ofte snikende og dessverre mange pårørende som ikke klarer eller vil se det, de som får den er også ofte flinke til å skjule det eller snakke det bort. og irritasjon og sinne er jo også noe som følger denne sykdommen.

Kanskje du finner viktig info eller noen og kontakte her...

http://demensinfo.no/?page_id=55
 

Monica Elisabeth skrev:
Finnes det en forening for pårørende for familie med Alzheimers?? Om det gjør det, går det an å prate med dem og få noen råd.


Nå trenger det ikke være alzheimers fordi om en begynner å glemme ting. Demens kan det være, men man har altså ikke automatisk alzheimers når en begynner å surre. Svigermor begynte å surre for noen år siden, hørtes for øvrig veldig likt ut med moren til trådstarter som det var med svigermor da hun begynte å surre. Men, nå kan det være mange årsaker til at man får dårlig husk, noe så enkelt som vitamintilskudd kan fikse slike ting. Så tro ikke det verste med en gang. Svigermor var forresten 74 da hun begynte å surre. Med henne er det ingen tvil om at det er demens, men om det er alzheimers vet vi ikke enda.
 
Din mor har ikke andre problemer da? Jeg sier ikke at det kan være dette med din mamma, men min mamma fikk angst og depresjoner da min far døde og jeg måtte fullføre studiene mine i en annen by. Helt alene begynte hun å drikke som trøst og hun surret noe voldsomt! Fortalte ting om og om igjen i samme telefonsamtale, hørte ikke på hva jeg sa for hun var opptatt med å fortelle ting selv, husket ikke ting jeg fortalte, fikk noe i gave ene dagen og lurte på hva det var for noe dagen etter osv. :-( Hun er heldigvis bedre nå, men det var fælt før jeg forsto hva det var og før vi fikk hjelp til problemet.
 
Få henne til å ta en helsjekk hos legen. Og å ta hele blodprøve kartet. Som regel er det mangel på noe som er problemet.
 
Sykdommen der er så ille!

Vi har akkurat mistet min farfar til den sykdommen. Han begynte også i 45-50 årsalderen å surre. Nå er han 73 år og husker ingen av oss. Han har fått seg ny kjæreste på hjemmet han er på og har på en måte startet på nytt. Han har det bra, men vi, og kanskje spesielt farmor da, har jo mistet han. Hun bruker å ringe og da forteller han at han har danset sving og drukket vin og kost seg med hun nye. Sårt for henne, men hun vet jo at det ofte er sånn at de startet på nytt når de har glemt sine nærmeste.

Det er hardt. Og det er jo neste verre før de glemmer alt for da kan de bli så sint hvis de har klare øyeblikk og innser at de er i ferd med å glemme.

Støtter deg fullt ut.
 
Dette ligner mye på den "historien" jeg har hatt med min mamma. Hun er noen få år eldre, men ble gradvis helt håpløs med tanke på dette å klare hverdagslige ting, fortelle de samme historiene om og om igjen, bli mistenksom og ikke huske ting jeg fortalte kort tid i forveien (om barnebarnet f.eks., en gutt hun elsker og har et svært tett og nært forhold til, med andre ord ting hun burde klare å huske). Måtte ta den vanskelige samtalen med henne etter at jeg hadde snakket med fastlegen. Det var en vond tid, men heldigvis viste det seg, etter testing, at det ikke er Alzheimer hun har. Hun har absolutt svært dårlig hukommelse, men i hennes tilfelle skyldes det rett og slett depresjoner som hun fikk etter at hun gikk av med pensjon. Hverdagen ble plutselig veldig annerledes. Den daglige omgangen med gode kolleger forsvant og dermed også mye av hennes egen identitet. Hun behandles med antidepressiva, men foreløpig merker jeg ikke store endringen/forbedringen på henne. Dette tar tydeligvis tid.... Kanskje det kan være noe slikt også med din mamma? Depresjoner kan faktisk gi omtrent identiske symptomer som demens. Skremmende når vedkommende glemmer kjeler som står på ovnen med kokende vann (det gjorde min mamma et par ganger med kort tids mellomrom).

Håper du klarer å nøste litt opp i dette og første steg er nok å forsøke en samtale med pappa´n din. Ja, det er vondt og moren din kommer sikkert til å bli sint og ufattelig lei seg. Det ble i hvert fall min mamma. I etterkant er hun glad jeg tok fatt i det, heldigvis. Lykke til!
 
Ta deg en prat med faren din? Evnt søsken? Jeg kan også surre og fortelle samme historien til samme person fordi jeg har sagt den til så mange at jeg ikke husker hvem:P Det skjer med mamma, søstrene mine, venniner osv også, så det trenger ikke være noe. Er man sliten, trøtt, sover dårlig, jobber mye eller noe slikt kan det ha mye å si for hvor godt man husker, eller ikke husker. Også om det skjer negative eller triste ting i hverdagen så kan det ha innvirkning på hukommelsen, merker jeg hvertfall.
 
Tror som flere har sagt at det kan være mange årsaker til at moren din glemmer/surrer masse, så kan være lurt å undersøke alternativer i hvert fall. Jeg har tilbringt myyye tid med ei nær venninne (og hennes familie ved ferieturer, selskaper osv), har en far som surrer noe helt forferdelig. Dette har han gjort i minst 15-20 år. Nå er han i 50 årene tror jeg. Han kan plutselig stå inne på kjøkkenet inne hos "fremmede", uten å banke på eller melde fra på annen måte at han er der, han kan glemme å møte opp på viktige arbeidsoppgaver (taler, seminarer HAN skal lede), hvor folk bare må vente på ham osv. Denne karen har ikke demens eller alzheimer, men sterk og tidvis angst og depresjon som han får behandling for. Han har beskrevet selv at disse diagnosene tar så stor plass i livet hans, at alt annet blir diffust og fjernt å forholde seg til.
 
Nå har ikke jeg noen tips til hvordan gripe an situasjonen, men ville bare skyte inn at det er UTROLIG viktig å oppdage en evt. alzheimers tidlig og forebygge. Man bør trimme hjernen deres (kryssord feks.) mye. Hvordan man oppfører seg rundt de og også veldig viktig etterhvert. Feks.: Barnebarnet kommer, og så sier man "Neimen se her mamma, her kommer datteren min "Mari"", i stedet for at dem skal måtte gjette seg frem til hvem det er. Da gir de lett opp siden de ikke husker folk likevel. Man skal heller ikke bli sinte/oppgitt e.l. dersom de husker/gjør feil. Hva de nærmeste rundt sier og gjør, har mye å si for hvor raskt sykdommen utvikler seg.

Jeg har dessverre måttet være vitne til hvor raskt det gikk nedover med farmor pga. måten farfar og flere av barna deres oppførte seg rundt/mot henne.  

Til slutt: En GOD klem! 
 
alzeimers kan en få i nesten alle aldere ut fra det jeg har hørt
Men slik oppførsel/være måtte kan en få ved små slag/drøp i hjernen også. Mor mi har hatt flere drøpp opp mellom årene og ho kan sitte å fortelle samme historie for ho ikke husker at ho har fortalt den. Gjentar seg selv, glemmer hvor ho legger ting
Bare så du har det også i bakhodet at det kan være noe annet en Alzeimers også
 
Min mamma er ganske glemsk, og hun har lavt stoffskifte. Lykke til med mammaen din uansett hva det måtte være. Men kan jo være du kan snakke med pappaen din og at han kanskje er mer obs på ting nå siden han var litt i fornektelse med sin mor.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp