Lurer på en ting....

Renate_23

Renate_23

Forelsket i forumet
Er dem bare meg og min samboer  som har lyst på ett barn..vi har vedens nydligste datter og vi koser oss max med henne. men vi vill ikke ha flere. Så vi kan reise rundt i verden sammens når hun blir større, kan sefølgelig det med flere barn også. men Helt ærlig vi synst det er nokk med en :) Men familien min derrimot... dem skjønner ikke hvordan jeg kan la min datter vokse opp som alene barn..høres ut som M kommer til og få en helt forferdelig oppvekst med alt  det familien min kommer med. Er det så gale og være ene barn? Jeg har 4 små søstre, skjønner ikke hvordan mamma klarte det, eller hun klarte det ikke...jeg ble da dem ekstra mammaen i huset, rydda, laga mat til søstrene mine til skolen, brettasammen klær (husarbeid generelt)  når mamma kom hjem laget hun middag, jeg ryddet av og måtte ta meg av søstrene mine til dem skulle legge seg. jeg kunne ikke vært sammens med venner etter skolen, for jeg hadde så mye arbeid som jeg måtte gjøre hjemme. 
 
ble mye det her. Men dere som er enebarn, er det forferdelig og vokse opp alene? det og ikke ha søsken og leke med, på ferier og slikt?
for  tenker no slik att hun kommer no til og ha venner som kan være med på turer, osv hun blir no ikke alene, alene...

får så dårlig samvittighet ovenfor M vist det blir så forfedrelig og vokse opp alene, att jeg nesten bare må produsere ett barn til...
 
Tror ikke det er så forferdelig å vokse opp alene, men den dagen du og din mann dør, da har hun ikke mer familie.. Tanter og onkler ja, men det blir ikke det samme som søsken..

Det er grunnen til at jeg vil ha 3.. (3mann på tur nå).. Nettopp fordi jeg ikke vil at de skal være alene som voksen.. 
 
Har dere ikke lyst på flere barn så skaffer dere ikke flere barn :) Har forresten lest at alenebarn har større odds for å klare seg bedre på skole og i arbeidsliv. At de har tendenser til å bli mer "suksessfulle" en de med søsken :)

Det er fordeler og ulemper med det meste , og de fleste sier at det er lettere å ha to barn når de er ferdig med bleiestadiet , for da underholder barna hverandre .

Kanskje dere får lyst på et barn til når barnet begynner på skolen?
 
Det var utrolig tungt å være enebarn da pappa døde :-( Måtte plutselig bli mamma for mammaen min omtrent og det i en passe ung alder av 23. Det er fremdeles utrolig ensomt å være enebarn og å ikke ha noen å dele byrden med. En dag havner mamma på aldershjem eller noe sånt og det er kun jeg som er her for å ta meg av henne, i tillegg til min egen familie.

Nå var det ikke med vilje at jeg ble enebarn så jeg kan ikke klandre foreldrene mine. Men jeg skal i allefall ikke la jenta mi vokse opp som enebarn nei! :-)
 
har dere bare lyst på en, så er vel det opp til dere og ikke alle andre rundt dere.
 

Tweak skrev:
Det var utrolig tungt å være enebarn da pappa døde :-( Måtte plutselig bli mamma for mammaen min omtrent og det i en passe ung alder av 23. Det er fremdeles utrolig ensomt å være enebarn og å ikke ha noen å dele byrden med. En dag havner mamma på aldershjem eller noe sånt og det er kun jeg som er her for å ta meg av henne, i tillegg til min egen familie.

Nå var det ikke med vilje at jeg ble enebarn så jeg kan ikke klandre foreldrene mine. Men jeg skal i allefall ikke la jenta mi vokse opp som enebarn nei! :-)

Som jeg skulle skrevet det selv. Er enebarn, og fått en fantastisk oppfølging av foreldrene mine både når det gjalt skole og fritid. Savnet ikke søsken så mye i oppveksten, men hadde også stor familie med kusiner og fettere som sikkert var en grunn til at jeg ikke savnet det.

Men da jeg mistet pappaen min, skulle jeg så gjerne ha hatt et søsken. Jeg har vært mer opptatt av å ta vare på mamma, enn å pleie min egen sor. Også i ettertid. Følte og føler meg veldig alene med savn og følelsene mine.

Var veldig i tvil om jeg ønsket flere. Nå får mini en lillesøster, nettopp fordi han skal slippe å være alene som voksen.
 
Man bestemmer jo selv hvor mange barn man vil ha:) Men du må huske på at det er forskjell på 5 og 2 barn da:P Samtidig så er det greit med søsken senere i livet som flere sier her. Men når det er sagt, så er det opp til dere hva dere vil gjøre og jeg legger meg absolutt ikke bort i hva andre ønsker:) Kan bare komme med synspunkter hvis foreldrene ønsker det:)
 
Her blir det bare lillesjefen vi har fått, og koser oss masse med det.

Her er det medisinsk årsak til at vi bare får han, så har slått oss i ro med. Lysten på en til dukker ikke opp siden situasjonen er slik den er.
 
Angående antall barn er noe hver enkelt må ta et valg på. det å være ennebarn er sikkert flott på mange måtter siden foreldrene da kan da følge opp delvis mer og kanjse kan bruke mer på å reise bort og etc.

men som med det å være ennebarn så kan det være trist også.Jeg tenker da som når foreldrene dør så har de ingen som er "nære" i sorgen,noe å dele sinne miner med i forhold til ting en har opplevd opp mellom oppveksten. Samtidig det med at en nesten altid har noen å leke med eller irritere på søskenvis. Vet det sies at barn med søsken har lettere for å lære seg å delle på ting, flinkere til å megle osv.Men med å være flerre så kand et koste mer å reise på ferier,men samtidig så spørs det litt hvordan en ser på ting

Jeg vil si at det er både positive og negative sider med både enebarn og det å ha flere barn.
 
Når det gjelder det å ha søsken man kan støtte seg på senere i livet, så er det jo ingen garantier for det? Jeg for eksempel har en bror, 3 år mellom oss, men vi har så og si ingen kontakt idag (det er ingen spesiell grunn til det, annet enn at vi er veldig veldig forskjellige). Og jeg tror helt ærlig ikke at vi kommer til å få mer kontakt hvis (når) mamma og/eller pappa dør. Jeg håper mine barn får et bedre søskenforhold enn det jeg og broren min har. Har også ei venninne hvor broren var i en stygg ulykke, han kommer aldri til å bli helt bra igjen, og er avhengig av hjelp i hverdagen (ja, han har assistenter hos seg, men familien m likevel stille opp. Ikke minst på det sosiale plan, for han har mistet mange venner pga ulykken og tilstanden han er i nå). Hun gruer seg litt til foreldrene ikke klarer å stille opp for broren lenger, for da må hun bruke det meste av sin tid på han det skal sies at de helle ikke har hatt det beste søskenforholdet opp gjennom livet).
 
Jeg kunne godt fått bare et barn, men det ble ikke sånn.
Har ingen søsken, og har aldri savnet det.
Nå har ingen av mine foreldre dødd, så mulig jeg vil savne noen da...
 
Jeg er enebarn, har ikke et negativt ord å si om det. Hvordan kan man savne noe man aldri har hatt? 
Og som sagt over, det å ha søsken er ingen garanti for at de er der for hverandre, de trenger ikke bli venner en gang. Mange tror det at da har man en venn for livet, det er jo ikke alltid sånn. 
 
Har dere ikke lyst på flere, så har dere ikke lyst på flere :) Jeg var alenebarn til jeg var tolv år, da adopterte mamma og pappa lillebroren min. (mamma og pappa kunne ikke få flere barn) For å være helt ærlig så var det ingenting annet jeg ønsket meg i hele oppveksten mer enn søsken. Det var ganske ensomt å bare være meg. Jeg hadde mange venner osv, og søskenbarn, men det var noe med det der som jeg ikke hadde. Så jeg har alltid ønsket meg en passe stor familie. 3 barn holder lenge her da, og er det en ting som er viktig for meg, så er det at eldste skal slippe det du beskrev der ;) Men det er jo deres liv, og det som gjør meg lykkelig trenger ikke å gjøre snuppa di lykkelig ;)
 
DESSUTEN synes jeg det er viktig å kjenne sine begrensninger. Det står respekt av det. Hvis man ikke har tid, plass, økonomi eller overskudd til mer enn èn skal man heller ikke ha fler. Mener nå jeg. Barn koster, ikke bare penger men også tid og energi. 
 
Hei :)

Jeg er enebarn.. Og har vært max uheldig..En far som har blitt alkoholiker på sine eldre dager og en mor som desverre har fått kreft nylig emoticon Så jeg føler meg utrolig aleine... Har egentlig altid gjort det..

Har ett barn selv og ønsker ett til fordi jeg føler det er så dumt å være aleine ... Men det er jo helt sikkert de som liker og være enebarn også :)

 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp