?
!?!?
Guest
God kveld/ natt eller morgen, alt etter som når dere leser dette.
Jeg beklager allerede for et laaangt, mulig uoversiktlig innlegg og masse sutring, jeg må bare få lufta meg litt..
Jeg og mannen min har vært sammen i noen år, å vi har en sønn på tre år sammen. Like før jeg ble gravid, ble det slutt mellom oss. På veeldig kort tid, fikk han seg ny dame ( han lå også med mange på tiden i mellom, meg selv inkludert ) jeg derimot, hadde ett " one night stand " dette er noe han bruker i mot meg for alt det er verdt, på flere måter. Da han synes det jeg gjorde var verre, enn det han gjorde. ( Han hadde ingen spesielle relasjoner til vedkommende jeg lå med, bortsett fra kjennskap til broren hans ) men, det var det faktumet at Jeg hadde under en tidligere anledning gitt utrykk for at Jeg synes han jeg lå med var så ufattelig stygg - noe jeg å gjør. Men med den promillen jeg hadde den kvelden, å hvordan jeg selv hadde det, skjedde det DESSVERRE bare.. jeg angrer, å det meget, å ikke bare ovenfor mannen min, men meg selv - MEST meg selv.
Det er ufattelig mye som er galt i forholdet vårt, uten tvil å det er jeg klar over.
Men uansett da, han selv er jo perfekt. Under en uke etter det ble slutt, Hadde han allerede ny kjæreste. Min barndomsvenn. Etter litt frem og tilbake så ble jeg jo gravid, med mannen min, vi flyttet sammen å fortsatte som ingenting var hendt, fra hans side. One night standet mitt som skjedde for fire år siden, blir fortsatt nevnt - senest i dag, under en samtale som ikke hadde NOE med saken å gjøre, i det heletatt. Det er nok derfor jeg trenger å få luftet meg litt..
Han derimot, har en kronisk sykdom - utroskap. Jeg merka det relativt tidlig i forholdet egentlig, men han lovte at det var en feiltakelse, å virka oppriktig lei seg over det som skjedde. Men det slutta jo ikke, det har vært opp til 10-15 ganger minst, at jeg har funnet ut han har vært på ulike datingsapper, delt nakenbilder av seg selv, å fått tilbake - å han har vært å fysisk møtt flere. Tilogmed gått så langt, at han har sendt finere meldinger til de han har chatta med, enn meg - å da tenkjer eg kjærlighets meldinger. Med både at han er glade i de ( spesielt en ) å gleder seg til de kan møtes igjen - hun vet om meg, da hun har blokkert meg å flere av mine på sosiale medier. Han har full tilgang på min telefon, med kode og alt, jeg har ikke det på hans, å vi skjønner alle hvorfor.. hvergang dette har blitt ett tema, så klarer han på magisk vis å snu det om til meg, å jeg som ender opp med å beklage for at Jeg har snoka på telefonen hans.
Såå, hvorfor sitter jeg her da? Fortsatt sammen med han? Etter så mange år med utroskap som jeg har vært klar over? Hvorfor drar jeg ikke min vei?
Dette er spørsmål jeg spør meg om ofte. Å vi prøver å gjøre det slutt, litt nå og da, å ta litt tid bort ifra hverandre, det funker aldri ass.. ender bestandig opp sammen igjen. Å slik tror jeg det alltid kommer til å være. For resten av livet. Det er bare så sinnsykt kjipt, for uten å være for klisje, så er det min aller beste venn. Ingen jeg ler så mye med, og av, som han. Han får meg oftere til å gråte av latter, enn av sorg. Heldigvis. Skulle bare ønske vi fikk det til å funke på alle hold. Men det gjør vi ikke.
Jeg beklager allerede for et laaangt, mulig uoversiktlig innlegg og masse sutring, jeg må bare få lufta meg litt..
Jeg og mannen min har vært sammen i noen år, å vi har en sønn på tre år sammen. Like før jeg ble gravid, ble det slutt mellom oss. På veeldig kort tid, fikk han seg ny dame ( han lå også med mange på tiden i mellom, meg selv inkludert ) jeg derimot, hadde ett " one night stand " dette er noe han bruker i mot meg for alt det er verdt, på flere måter. Da han synes det jeg gjorde var verre, enn det han gjorde. ( Han hadde ingen spesielle relasjoner til vedkommende jeg lå med, bortsett fra kjennskap til broren hans ) men, det var det faktumet at Jeg hadde under en tidligere anledning gitt utrykk for at Jeg synes han jeg lå med var så ufattelig stygg - noe jeg å gjør. Men med den promillen jeg hadde den kvelden, å hvordan jeg selv hadde det, skjedde det DESSVERRE bare.. jeg angrer, å det meget, å ikke bare ovenfor mannen min, men meg selv - MEST meg selv.
Det er ufattelig mye som er galt i forholdet vårt, uten tvil å det er jeg klar over.
Men uansett da, han selv er jo perfekt. Under en uke etter det ble slutt, Hadde han allerede ny kjæreste. Min barndomsvenn. Etter litt frem og tilbake så ble jeg jo gravid, med mannen min, vi flyttet sammen å fortsatte som ingenting var hendt, fra hans side. One night standet mitt som skjedde for fire år siden, blir fortsatt nevnt - senest i dag, under en samtale som ikke hadde NOE med saken å gjøre, i det heletatt. Det er nok derfor jeg trenger å få luftet meg litt..
Han derimot, har en kronisk sykdom - utroskap. Jeg merka det relativt tidlig i forholdet egentlig, men han lovte at det var en feiltakelse, å virka oppriktig lei seg over det som skjedde. Men det slutta jo ikke, det har vært opp til 10-15 ganger minst, at jeg har funnet ut han har vært på ulike datingsapper, delt nakenbilder av seg selv, å fått tilbake - å han har vært å fysisk møtt flere. Tilogmed gått så langt, at han har sendt finere meldinger til de han har chatta med, enn meg - å da tenkjer eg kjærlighets meldinger. Med både at han er glade i de ( spesielt en ) å gleder seg til de kan møtes igjen - hun vet om meg, da hun har blokkert meg å flere av mine på sosiale medier. Han har full tilgang på min telefon, med kode og alt, jeg har ikke det på hans, å vi skjønner alle hvorfor.. hvergang dette har blitt ett tema, så klarer han på magisk vis å snu det om til meg, å jeg som ender opp med å beklage for at Jeg har snoka på telefonen hans.
Såå, hvorfor sitter jeg her da? Fortsatt sammen med han? Etter så mange år med utroskap som jeg har vært klar over? Hvorfor drar jeg ikke min vei?
Dette er spørsmål jeg spør meg om ofte. Å vi prøver å gjøre det slutt, litt nå og da, å ta litt tid bort ifra hverandre, det funker aldri ass.. ender bestandig opp sammen igjen. Å slik tror jeg det alltid kommer til å være. For resten av livet. Det er bare så sinnsykt kjipt, for uten å være for klisje, så er det min aller beste venn. Ingen jeg ler så mye med, og av, som han. Han får meg oftere til å gråte av latter, enn av sorg. Heldigvis. Skulle bare ønske vi fikk det til å funke på alle hold. Men det gjør vi ikke.
