OBS! Før dere EVENTUELT leser dette vil jeg minne (spesielt dere førstegangsfødende) med at alle opplever og tar ting forskjellig! Så for all del ikke bruk min historie som noen fasit!
Ok, så det sitter nok litt langt inne å fortelle dette. Det har det gjort både ovenfor meg selv og andre. Når jeg fødte snuppa, i oktober 2018 så hadde jeg en liste som lå skyhøyt. Jeg har alltid fungert som mor for alle rundt meg både i vennegjengen og i familien. Som gravid fikk jeg alltid høre: «nyt tiden! Du er så heldig!» og «Dette kommer til å passe deg perfekt! Dette er jo det du er født til å gjøre. Du er jo allerede alles mor!». Jeg har aldri følt meg så mislykka som når jeg ble mor.
Jeg oppdaget kjapt at alle hormoner i verden ikke kunne hjelpe meg med tapet av søvn jeg følte. Jeg trenger søvnen min. Jeg hadde ingen overskudd til hus og hjem - og jeg følte meg elendig og mislykket. Å være hjemme var håpløst, for jeg så bare alt jeg ikke orket å gjøre. Å være ute var håpløst for jeg var så sliten hele tiden. Og midt oppi det hele skulle jeg være lykkelig. Jeg gikk på en kjempesmell og ble alvorlig deprimert. Da var snuppa fire mnd. Jeg ble sykmeldt så samboeren kunne være hjemme og avlaste meg.
Med tiden lærte jeg meg å akseptere at jeg er sliten - akseptere at huset ikke er plettfritt til en hver tid. Jeg lærte å ta meg sammen - og bare gjøre ting allikevel. For meg er det halve morsrollen: Å gjøre ting selv om jeg er dødssliten og egentlig ikke orker. Det ligger stort sett i hodet, og det vet jeg.
allikevel er jeg LIVREDD for å få nummer 2. For med nummer 1 så kunne en av oss hvile imens den andre tok barnet. Nå blir det jo to... Jeg er livredd for å havne i gamle spor. For å ikke trives i egne sko. Jeg har alltid ønsket meg to barn. Det har samboeren også. Snuppa blir akkurat to år eldre og familien blir helt komplett.. Meeen klarer jeg det her..? Dere med to barn. Hvor stor var forskjellen fra 1 til 2? Tips og triks for et ryddig hjem som småbarnsforeldre kan få taes også imot med takk.
Ok, så det sitter nok litt langt inne å fortelle dette. Det har det gjort både ovenfor meg selv og andre. Når jeg fødte snuppa, i oktober 2018 så hadde jeg en liste som lå skyhøyt. Jeg har alltid fungert som mor for alle rundt meg både i vennegjengen og i familien. Som gravid fikk jeg alltid høre: «nyt tiden! Du er så heldig!» og «Dette kommer til å passe deg perfekt! Dette er jo det du er født til å gjøre. Du er jo allerede alles mor!». Jeg har aldri følt meg så mislykka som når jeg ble mor.
Jeg oppdaget kjapt at alle hormoner i verden ikke kunne hjelpe meg med tapet av søvn jeg følte. Jeg trenger søvnen min. Jeg hadde ingen overskudd til hus og hjem - og jeg følte meg elendig og mislykket. Å være hjemme var håpløst, for jeg så bare alt jeg ikke orket å gjøre. Å være ute var håpløst for jeg var så sliten hele tiden. Og midt oppi det hele skulle jeg være lykkelig. Jeg gikk på en kjempesmell og ble alvorlig deprimert. Da var snuppa fire mnd. Jeg ble sykmeldt så samboeren kunne være hjemme og avlaste meg.
Med tiden lærte jeg meg å akseptere at jeg er sliten - akseptere at huset ikke er plettfritt til en hver tid. Jeg lærte å ta meg sammen - og bare gjøre ting allikevel. For meg er det halve morsrollen: Å gjøre ting selv om jeg er dødssliten og egentlig ikke orker. Det ligger stort sett i hodet, og det vet jeg.
allikevel er jeg LIVREDD for å få nummer 2. For med nummer 1 så kunne en av oss hvile imens den andre tok barnet. Nå blir det jo to... Jeg er livredd for å havne i gamle spor. For å ikke trives i egne sko. Jeg har alltid ønsket meg to barn. Det har samboeren også. Snuppa blir akkurat to år eldre og familien blir helt komplett.. Meeen klarer jeg det her..? Dere med to barn. Hvor stor var forskjellen fra 1 til 2? Tips og triks for et ryddig hjem som småbarnsforeldre kan få taes også imot med takk.
kjenner meg veldig igjen det du sier når jeg fikk førstemann. Jeg stresset hele tiden rundt søvn, amming, husarbeid og det nye livet som mor, noe som ikke kommer naturlig med en gang for alle. Jeg følte meg omgitt av mammapoliti hele tiden og var livredd for å gjøre noe feil. Kan trøste deg med at ting ble mye lettere med nr 2. Da hadde jeg vært igjennom alt en gang tidligere, jeg visste litt hva denne situasjonen krevde av meg. Far tok seg gjerne av begge barna av og til så jeg fikk sovet litt. Vi pleide å gjøre det slik at en tok «nattskiftet» mens en sto opp om morgenen, slik at den som hadde vært oppe om
Det må for all del ikke være shiny. Prioriter søvn. Jeg legger listen lavt. Jeg haaaaater å brette klær (3 barn) så det går en maskin daglig. Lar jeg det hope seg opp opplever jeg det som uoverkommelig. Nå har jeg begynt å sette mål for dagen. Søndag skal jeg bruke 2 timer på klesvasken. Mandag tar jeg kjøkkenet etc.