Litt tanker.

[*mamma07og09*]

Jeg må bare få dele tankene og følelsene mine med dere

For 2 uker siden måtte vi si hadet til vår lille skatt i magen. Jeg var da 14 uker og hadde 2 uker tidligere fått den tunge og vonde beskjeden om at den lille ikke var forenlig med livet da den hadde en alvorlig misdannelse. Jeg gråt den dagen gynekologen ga meg beskjeden, men har ikke grått etterpå.

Jeg gikk gjennom noe som kunne ligne intense åpningsrier og trykket på en måte ut en lille bylten. Verken min mann eller jeg ville se det siden det var missdannet og ikke så stort, de på sykehuset sa ikke noe på det. Nå har det altså gått 2 uker og jeg trodde jeg var kommet videre, men ikveld var det som en demning brast, jeg klarer ikke slutte og gråte :'( Jeg føler meg som om jeg kjemper en sinnsyk kamp mot og svømme til overflaten, men jeg drukner bare. Alt jeg klarer og se for meg var de lykkelige øyeblikkene på ultralyd før vi fikk den tunge beskjeden. Der lå den lille og vinket til oss og sprellet <3

Vi var så fryktelig glad når vi fant ut jeg var gravid, vi hadde prøvd nesten 1år og dette skulle bli hans første og min tredje. Vi var på tidlig ultralyd i uke 9, det var alt bra og det lille hjertet slo, så vi fortalte det til mine barn som gledet seg så stort til og få en liten bror eller søster.

Jeg føler bare sorg, er dette normalt så lenge etterpå? Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå videre, men jeg må jo. Jeg har 2 friske og nydelige barn og ta meg av, men akkurat nå lar jeg meg selv falle litt siden de er hos faren sin. Men kan noen fortelle meg hvordan jeg kan gå videre og ut av sorgen? :'(

 

[Trollmor]

Å jeg føler så med deg , så utrolig trist ! Stor klem til deg og bra av deg og klare å få tanker og følelser ut .
Jeg har aldri måttet ta det valget du har måttet ta men jeg har mistet 7 , den lengste i uke 20 etter å ha sett den lille vinke til meg på ul en uke før.
Jeg knakk sammen den dagen og så ble jeg bare lammet i hodet en lang stund etterpå , klarte ikke ta det inn over meg . Ganske plutselig klarte jeg bare ikke å tenke på noe annet , alt annet var ingenting lenger og jeg bare gråt hele tiden , ble sykemeldt og deprimert. Så en dag tok jeg meg en tur i skogen og gråt (skrek) ut min smerte og savn. Og etter det ble det litt bedre , følte ikke for å gråte lenger , sørget fortsatt dypt og var sykemeldt en stund der jeg bare gjorde ting for meg og bearbeidet både sjokket jeg fikk da jeg mistet men også den store sorgen etter tapet av mitt første barn ! Jeg sørger fortsatt men ikke så heftig som i starten , fikk en datter litt over ett år etterpå og det hjalp meg nok masse .
Alle sørger forskjellig og bruker forskjellig tid på det men uansett hvordan eller hvor lenge så la deg selv få den tiden det tar for deg og komme over den først altoppslukende sorgen . Bruk familie og venner om du kan så du slipper å føle deg alene i sorgen , prat med mannen din , kanskje han føler det samme !

 

[babymirakel]

Føler med deg <3 godt at du får ut følelser og tanker. Jeg mistet jenta mi 18+6, hørte hjertelyden hennes 2 dager før... Enda ikke kommet over det, og nå som vi sliter er det ille igjen :/ jeg knakk totalt sammen og ble kjempe deprimert når vi mistet henne. Jeg fødte hun hjemme på badet jeg <3 dagene etter tok vi en tur til syden for å koble av. Jeg bare gråt dag inn og ut. Klarte ikke stoppe å gråte før vi kom til syden. Da ble det lettere. Værste var å høre hvordan det gikk fra de rundt, men jeg er så glad for det idag <3 når vi kom hjem var jeg sykemeldt og forandret meg helt. Gråt og gråt og det var grusomt. Værste var at jeg trodde kroppen min lurte meg, da jeg ikke mistet graviditet symptomene mine og de ble forsterket etter 6 uker. Jeg bannet og svarta over kroppen min og følte jeg mislykkes som person. Hatet kroppen min og kunne ikke fordra meg selv.... Men 1 uker etter så skulle jeg på byen og da tenkte jeg jaja får ta test da. Den dagen glemmer jeg aldri! <3 testen lyste opp positiv og jeg var gravid. Tenkte at dette må gå bra og var ikke så redd før uke 12 men tok forhåndsregler. Når jeg nærmet meg 18 uker da kom angsten og jeg var så redd gjennom hele svangerskapet. Dummeste jeg gjorde var å legge sorgen fra meg. 3 mnd etter jeg fikk mitt mirakel kom sorgen og fy søren hvor vond den var. Jeg ble deprimert på ny, men etter å ha sørget ordentlig klarte jeg å komme meg opp igjen. I august 2014 mistet vi igjen og visste ikke at jeg var gravid så kom som ett sjokk! Da knakk jeg sammen igjen, men kom meg opp igjen etter å ha grått ut. Så kom desember hvor jeg mistet samtidig som positiv test. Da bare braste det ut i gråt og jeg så ikke noe positivt på at dette kunne gå bra. Kom til gyn og etter 3 mnd skulle jeg få medsin. Men innen da mistet jeg igjen. På timen min hos gyn min mente hun at egget ikke hadde festet seg men det kom heller ikke ut så gikk sånn 5 uker jeg ... Etter den timen så datt jeg sammen og savnet av storesøster kom igjen mer enn på lenge <3 jeg er så glad jeg har datteren min <3 men vi ønsker oss småsøsken. Nå har jeg kommet til ett punkt hvor kroppen min ikke orker å holde tilbake, så gråter en del og savnet av storesøster er her. Neste mnd er termin mnd hennes og venting på blodprøver gjør ikke mine følelser noe bedre :/ sånn er det hos meg nå ... Ble litt langt men ...

 

[gullkorn]

Føler virkelig med deg, det er helt grusomt å oppleve!! Jeg hadde utskrapning 11+1 og nå er det straks 2 mnd siden. Senest i går begynte jeg og gråte av tanken og savnet etter spiren Vi var overlykkelige når jeg ble gravid. Hans første og min andre. Det å miste, sammen hvor vanlig det er, er noe jeg ikke unner min værste fiende. det er helt grusomt!
Sender deg mange gode klemmer og tanker <3

 

[:)Solsikke:)]

Husk at sorg kommer forskjellig og vanlig det går opp og ned i bearbeidelsen... Sender deg en klem din retning

 

[Malvinka]

Hadde nesten samme opplevelsen for 4 uker siden etter en sjokkbeskjed om misdannelse i uke 12. Jeg gråter fortsatt når jeg kommer i situasjoner hvor jeg blir satt ut. Men jeg synes nesten ventetiden frem til vi kan prøve igjen er verre enn sorgen. Vi aksepterte det som skjedde med at det var ikke noe vi kunne gjøre, og at det ikke var mening at mini skulle leve. Men det er fortsatt tomt, og det føles som noe manglet. Jeg savner å være gravid og føle at det er en spire som vokser. Det er uansett viktig å sørge alle gangene behovet melder seg!