Litt redd egentlig...

[Monica]

Jeg kjenner jeg blir smågal av å lese innlegg her inne. Jeg blir redd å nervøs.
Grunnen er jo fordi enkelte opplever å miste etter uke 12. Må føde frem en død baby i uke 24
Dette er trist å lese å har full medfølelse for de.

Jeg er jo klar over at det er en risiko hele veien å miste den lille i magen .. ingen ting er sikkert før du har babyen i dine hender å enda er ikke det trygt nok heller pga krybbedød osv ...

De fleste er heldige å ikke oppleve dette å jeg selv har en nydelig datter på 7 år. Men jeg blir nervøs å redd igjen nå som jeg selv er i uke 18 å skal på oul på tirsdag. Jeg gruer meg sel om jeg har sett den lille allerede 2 ganger. Frykten ligger der uansett men håper virkelig å se en aktiv liten krabbat i min mage.

Ønsker alle som er gravid lykke til videre å håper så innderlig at det går bra

 

[Bruker187cat]

Vi tenker ganske likt, og jeg blir også overnervøs av alle storyene som er ute å går :-/ har selv mistet i uke 12 og derfor enda reddere, for jeg vet hva det går i.. Men som legen sa til meg i går er det særs sjelden at en mister nå så seint.. Vertfall vis en har vert på ul og jordmor har sagt at alt ser fint ut..

Gruer meg hveeer gang jeg skal til lege, livredd for at han ikke skal finne forsterlyd, men det har jo gått så bra frem til nå

Så jeg må begynne å ha troen blir så sliten av å være bekymra hele tiden..

Å være medlem av slike grupper som dette har både positive og negative sider.. Så da må man bare velge om man vil være med

Som min mor sa i går "jeg leste ingenting mens jeg gikk med mine barn" derfor var jeg heller aldri bekymret..
Så er nok noe i det!!

Men la oss tenke positivt, dette går bra tommel opp!!

Masse lykke til

 

[Snoflak]

Ja man kan jo aldrig slappe av.. er skikkelig slitsomt.. Først er man bekymret for hvor fort p-pillene går ut av kroppen å kan komme igang.. så prøver man noen måneder å så blir man kjempebekymret for om man ikke virker.. eller om d er mannens sperm eller om det er kombinasjonen.. Å så endelig blir man gravid.. Så mister man gjerne i SA som man frykter.. så blir man igjen bekymret for om alt er ute.. så neste bekymring er så hvor fort man kan bli gravid igjen..Men så blir man gravid igjen.. Så sjekker man undertøyet hver gang man er på do å sjekker for blod e.l å dersom det er noe så løper man på tidlig UL , er bekymret for at noe er galt.. Så får man bekreftelse at nurket er der enda å alt er bra.. så holder d en uke, å så er d på den igjen med bekymringer dersom man får vondt i magen e.l.. Sånn holder man på frem til man kjenner daglige bevegelser.. Så nærmer man seg slutten av svangerskapet å bevegelsene blir roligere å sjeldnere , da er man inn å ut av fødestua for man er redd noe er galt .. Så kommer barnet å alt er topp.. Så begynner bekymringene for krybbedød.. Jeg sjekket jenta mi opptil flere ganger til natta, kjente over munn å nese at hun pustet, at hun lå rett vei å ingenting var i nærheten av senga som hun kunne dra inn eller skade seg på.. Så passere dem 3 år å da bekymrer man seg mer for at man mister dem utav synet.. eller at de løper i veien eller går til vannet når dem er hos besteforeldre e.l haha jeg er helt hønemor på d der.. Er så redd for at noe skal skje med jenta mi.. Der er alltid noe man skal kunne bekymre seg for.. Men guuuu så livet forandrer seg av å få disse nurkene, man får helt nye verdier.. Å det er bare instinktene våre som gjør at vi bekymrer oss for våre små, betyr at vi bryr oss.. Tror det er helt vanlig å være skremt av å høre historier hvor det går galt.. Har tenkt flere ganger på hvor mye energi jeg bruker på å bekymre meg, som jeg skulle vært foruten men dette tror jeg er en veldig mammating å d er naturlig Det går nokk kjempebra skal du se Sjangsene for at det går galt nå for deg er veldig små

 

[overasket]

Da jeg gikk med førstemann frarådet legen min meg å lese på babyforum fordi man får så mange historier om alt som kan gå galt, så da ventet jeg til jeg hadde passert 12 uker. Nå har jeg nok historier i omgangskretsen til at jeg tenker tanken på at det på ingen måte er sikkert at dette går bra, men jeg prøver å skubbe det bort som best jeg kan, selv om det til tider er vanskelig.

Som Snoflak sier er det jo et naturlig instinkt som sier at vi skal bekymre oss for barna våre og dette er nok noe vi vil gjøre til vi dør.

 

[madison25]

Ja man kan jo aldrig slappe av.. er skikkelig slitsomt.. Først er man bekymret for hvor fort p-pillene går ut av kroppen å kan komme igang.. så prøver man noen måneder å så blir man kjempebekymret for om man ikke virker.. eller om d er mannens sperm eller om det er kombinasjonen.. Å så endelig blir man gravid.. Så mister man gjerne i SA som man frykter.. så blir man igjen bekymret for om alt er ute.. så neste bekymring er så hvor fort man kan bli gravid igjen..Men så blir man gravid igjen.. Så sjekker man undertøyet hver gang man er på do å sjekker for blod e.l å dersom det er noe så løper man på tidlig UL , er bekymret for at noe er galt.. Så får man bekreftelse at nurket er der enda å alt er bra.. så holder d en uke, å så er d på den igjen med bekymringer dersom man får vondt i magen e.l.. Sånn holder man på frem til man kjenner daglige bevegelser.. Så nærmer man seg slutten av svangerskapet å bevegelsene blir roligere å sjeldnere , da er man inn å ut av fødestua for man er redd noe er galt .. Så kommer barnet å alt er topp.. Så begynner bekymringene for krybbedød.. Jeg sjekket jenta mi opptil flere ganger til natta, kjente over munn å nese at hun pustet, at hun lå rett vei å ingenting var i nærheten av senga som hun kunne dra inn eller skade seg på.. Så passere dem 3 år å da bekymrer man seg mer for at man mister dem utav synet.. eller at de løper i veien eller går til vannet når dem er hos besteforeldre e.l haha jeg er helt hønemor på d der.. Er så redd for at noe skal skje med jenta mi.. Der er alltid noe man skal kunne bekymre seg for.. Men guuuu så livet forandrer seg av å få disse nurkene, man får helt nye verdier.. Å det er bare instinktene våre som gjør at vi bekymrer oss for våre små, betyr at vi bryr oss.. Tror det er helt vanlig å være skremt av å høre historier hvor det går galt.. Har tenkt flere ganger på hvor mye energi jeg bruker på å bekymre meg, som jeg skulle vært foruten men dette tror jeg er en veldig mammating å d er naturlig Det går nokk kjempebra skal du se Sjangsene for at det går galt nå for deg er veldig små

Der fikk du sagt det veldig bra ja! Akkurat sånn det er. Men så går det jo stort sett bra likevel

 

[Monica]

For et flott innlegg snowflake.. så fort man er gravid å alt skjer i skjønneste orden så lever man resten av livet med å være bekymret uansett alder på sitt barn... det er nå bekymringene i livet begynner!