Jeg tenkte meg gjerne ikke om da jeg ble gravid. Faren min hadde gledet seg veldig til jeg ble gravid, og selv om jeg bare er 22 (snart 23 år), maste han mye om at han ville bli bestefar. Jeg og min samboer planla ikke å bli gravide, men ble det allikevel. Vi var sjokkerte, men også glde over dette! Siden min far hadde gledet seg sånn til dette og mast så mye, ringte jeg han med det samme og fortalte han om nyheten. Han var henrykt! Problemet har vært at han nå har mast konstant om å få fortelle det til min farmor. Fra jeg var 4 uker på vei og frem til nå har han mast hele tiden. Han har fortalt at han har en tøff periode og at det hadde hjulpet han osv. Jeg har sagt nei og at han må vente til jeg er 12 uker på vei eller kanskje til etter jeg har vært på UL så lenge jeg nesten er 12 uker da. På fredag var jeg på UL og fant ut at jeg var 9+5 istedefor 10+6. Jeg sendte melding til faren min med bilde, men sa at jeg var 9+5. Han ringer meg opp igjen og insisterer på å si det til min farmor. Jeg forsøker å si at det er litt for tidlig ennå og at jeg ikke var klar (har slitt med angst og depresjon frem til nå, og trenger å bruke god tid på dette), men han vil ikke høre. Han sier at farmoren min har det så vanskelig nå og at dette hadde hjulpet henne. Jeg følte da jeg ikke hadde noe valg, men sa til slutt ja til han. Nå vet farmoren min det og sannsynligvis alle andre også. Kjenner jeg er litt bitter. Men jeg skal ikke klage for mye, de er jo glade på mine vegne da :)