Noe helt annet enn bidrag, samvær og kranglevorne barnefedre nå som julen nærmer seg...
En liten "julekalender" å kose seg med i førjulsstria (bedre sent enn aldri...)
8.DESEMBER
Den vesle bygda som glømte at det var jul (Alf Prøysen)
Høyt oppe i åsen lå det ei lita bygd for seg sjøl. Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder. Noen var store, og noen var små, noen var flinke og noen var late, og noen likte fiskeboller bedre enn kjøttkaker - og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller. Så de var nokså forskjellige, men når det gjaldt en ting, var de like alle sammen.
De var så fæle til å glømme, og de glømte de merkeligste ting, alle på en gang!
En gang glømte de og ta på seg sko. Det hadde vært veldig varmt hele sommeren, så alle hadde gått barbeint. Og da det ble høst, glømte de og ta på seg sko.
- Du verdens rike så kaldt det var nå da, sa de til hverandre. - Ja, jeg skjønner ikke åssen det skal gå hvis det blir kaldere enn det er nå. det blir værst når snøen kommer, sa de. Og da snøen kom gikk de barbeint ut å sa: - Å nå må det være mange kuldegrader, også gikk de sånn og fraus. Men så var det en dag det sto to kjerringer på et veikryss og prata med hverandre og fraus på beina. Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om hvorfor han skodde hesten, og da skjønte kjerringene at de hadde glømt og ta på seg sko. Så sprang kjærringene hjem og tok på seg sko, og etterpå gikk den ene kjerringa i øst, og den andre kjerringa i vest og fortalte folk hvorfor de fraus på beina. Også tok de på seg sko alle sammen.
En annen gang hadde de glømt og spise. De gikk flere dager uten mat, og tilslutt så blei de sjuke alle sammen, og måtte gå og legge seg å ringe etter doktorn. Men han kunne ikke komme for han hadde også glømt og spise, så han var like sjuk som de andre. Men en dag doktorn var på beina kom det fram en musunge med en ostebit i munnen, og da skjønte doktorn hva det var de hadde glømt. Også sto han opp og spiste, også dro han rundt på sjukebesøk i hele bygda og sa at de bare hadde glømt å spise. Også sto alle sammen opp og spiste, også ble de friske igjen.
Men værst var det den gangen de glømte at det snart var jul.
Da det var lille julaften var det ingen som hadde gjort reint i huset og hengt opp reine gardiner, og ingen hadde funnet juletre, og i butikkvinduene var det ikke så mye som en julenissemaske engang. Skoleungene sto på skolen og sang "Kom mai, du skjønne milde", og det fantes ikke så mye som en smultering i en eneste kakeboks i hele bygda.
I ei lita stue helt øverst i bygda like ved skaubrynet, gikk det ei lita jente og tenkte og tenkte. Hun var bare fem år, og ellers så brukte hun å hoppe og danse og leke og ha det moro. Men nå gikk hun bare å tenkte og tenkte. Hun gikk inn i skauen og sto og så på de små granbuskene.
- Det er noe vi har glømt nå igjen, sa veslejenta til seg sjøl. - Det er noe med ei lita gran, men jeg husker ikke hva det er. Så gikk jenta inn i stua, og fant saks og litt gråpapir. - Det er noe med ei saks også, sa jenta - men jeg husker ikke hva det er. Så gikk hun ut på låven, og der fikk hun se et kornband som faren hennes hadde hengt oppunder en takbjelke så musa ikke skulle få tak i det.
- Det er noe med dette kornbandet også, sa jenta. Også sto hun der å så deg om kring. Også fikk hun se den lange stanga som de brukte å ha juleneket på. Og da husket den vesle jenta at det snart var jul!
- Å, det er jo lille julaften, det er jo lille julaften, ropte jenta og sprang inn for å fortelle det til mor og far, men de var ikke inne. - å åssen skal jeg få sagt i fra til alle i hele bygda at det snart er jula? åssen skal jeg få sagt i fra til alle i hele bygda at det er lille julaften? sa jenta. Hun prøvde å ta den høye stanga og sett juleneket i toppen av den, men det greide hun ikke. Men så skjønte hun hva hun skulle gjøre! Flaggstanga! Og det greide hun. Og så fort veslejenta hadde greid det fløy en lite meis fra den øverste greina, på den høyeste grana så snøen raste nedover stammen.
- Hvor skal du, hvor skal du? kvitret de andre meisene som satt og halvsov innimellom greinene.
-Det er jul, det er jul, veslejenta har satt opp julenek! - vi blir med, vi blir med, sang spurvene og startet på likt fra telefontrådene så alle telefondamene fikk dotter i ørene. Og akkurat da lettet alle dompappene fra nypebuskene i hagen. Damen på telefonsentralen sprang bort til vinduet for å se hvor fuglene skulle, og så da juleneket i flaggstanga.
Og damene til å ringe rundt i hele bygda og fortelle at de hadde glømt at det snart var jul! Og folk til å bake og koke og steike, noen gjorde reint i huset, og noen hang opp reine garduiner. Og noen gikk ut i skauen og fant juletre. Og noen pakket inn julegavene som de hadde gjømt unna før de begynte og glømme. Og noen hang opp julestjerner i vinduene..
Tilslutt klatret alle sammen i hele bygda opp i en kjempediger balje som snekkern hadde lagd mens de andre pyntet og gjorde i stand til jul, også badet de alle på en gang. Og akkurat da de var ferdige, og hadde fått på seg reine klær, og mora til veslejenta i stua aller øverst i bygda sto og knyttet ei rød sløyfe i håret på henne......
Akkurat da ringte kirkeklokkene.
Og så var det jul.
En liten "julekalender" å kose seg med i førjulsstria (bedre sent enn aldri...)
8.DESEMBER
Den vesle bygda som glømte at det var jul (Alf Prøysen)
Høyt oppe i åsen lå det ei lita bygd for seg sjøl. Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder. Noen var store, og noen var små, noen var flinke og noen var late, og noen likte fiskeboller bedre enn kjøttkaker - og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller. Så de var nokså forskjellige, men når det gjaldt en ting, var de like alle sammen.
De var så fæle til å glømme, og de glømte de merkeligste ting, alle på en gang!
En gang glømte de og ta på seg sko. Det hadde vært veldig varmt hele sommeren, så alle hadde gått barbeint. Og da det ble høst, glømte de og ta på seg sko.
- Du verdens rike så kaldt det var nå da, sa de til hverandre. - Ja, jeg skjønner ikke åssen det skal gå hvis det blir kaldere enn det er nå. det blir værst når snøen kommer, sa de. Og da snøen kom gikk de barbeint ut å sa: - Å nå må det være mange kuldegrader, også gikk de sånn og fraus. Men så var det en dag det sto to kjerringer på et veikryss og prata med hverandre og fraus på beina. Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om hvorfor han skodde hesten, og da skjønte kjerringene at de hadde glømt og ta på seg sko. Så sprang kjærringene hjem og tok på seg sko, og etterpå gikk den ene kjerringa i øst, og den andre kjerringa i vest og fortalte folk hvorfor de fraus på beina. Også tok de på seg sko alle sammen.
En annen gang hadde de glømt og spise. De gikk flere dager uten mat, og tilslutt så blei de sjuke alle sammen, og måtte gå og legge seg å ringe etter doktorn. Men han kunne ikke komme for han hadde også glømt og spise, så han var like sjuk som de andre. Men en dag doktorn var på beina kom det fram en musunge med en ostebit i munnen, og da skjønte doktorn hva det var de hadde glømt. Også sto han opp og spiste, også dro han rundt på sjukebesøk i hele bygda og sa at de bare hadde glømt å spise. Også sto alle sammen opp og spiste, også ble de friske igjen.
Men værst var det den gangen de glømte at det snart var jul.
Da det var lille julaften var det ingen som hadde gjort reint i huset og hengt opp reine gardiner, og ingen hadde funnet juletre, og i butikkvinduene var det ikke så mye som en julenissemaske engang. Skoleungene sto på skolen og sang "Kom mai, du skjønne milde", og det fantes ikke så mye som en smultering i en eneste kakeboks i hele bygda.
I ei lita stue helt øverst i bygda like ved skaubrynet, gikk det ei lita jente og tenkte og tenkte. Hun var bare fem år, og ellers så brukte hun å hoppe og danse og leke og ha det moro. Men nå gikk hun bare å tenkte og tenkte. Hun gikk inn i skauen og sto og så på de små granbuskene.
- Det er noe vi har glømt nå igjen, sa veslejenta til seg sjøl. - Det er noe med ei lita gran, men jeg husker ikke hva det er. Så gikk jenta inn i stua, og fant saks og litt gråpapir. - Det er noe med ei saks også, sa jenta - men jeg husker ikke hva det er. Så gikk hun ut på låven, og der fikk hun se et kornband som faren hennes hadde hengt oppunder en takbjelke så musa ikke skulle få tak i det.
- Det er noe med dette kornbandet også, sa jenta. Også sto hun der å så deg om kring. Også fikk hun se den lange stanga som de brukte å ha juleneket på. Og da husket den vesle jenta at det snart var jul!
- Å, det er jo lille julaften, det er jo lille julaften, ropte jenta og sprang inn for å fortelle det til mor og far, men de var ikke inne. - å åssen skal jeg få sagt i fra til alle i hele bygda at det snart er jula? åssen skal jeg få sagt i fra til alle i hele bygda at det er lille julaften? sa jenta. Hun prøvde å ta den høye stanga og sett juleneket i toppen av den, men det greide hun ikke. Men så skjønte hun hva hun skulle gjøre! Flaggstanga! Og det greide hun. Og så fort veslejenta hadde greid det fløy en lite meis fra den øverste greina, på den høyeste grana så snøen raste nedover stammen.
- Hvor skal du, hvor skal du? kvitret de andre meisene som satt og halvsov innimellom greinene.
-Det er jul, det er jul, veslejenta har satt opp julenek! - vi blir med, vi blir med, sang spurvene og startet på likt fra telefontrådene så alle telefondamene fikk dotter i ørene. Og akkurat da lettet alle dompappene fra nypebuskene i hagen. Damen på telefonsentralen sprang bort til vinduet for å se hvor fuglene skulle, og så da juleneket i flaggstanga.
Og damene til å ringe rundt i hele bygda og fortelle at de hadde glømt at det snart var jul! Og folk til å bake og koke og steike, noen gjorde reint i huset, og noen hang opp reine garduiner. Og noen gikk ut i skauen og fant juletre. Og noen pakket inn julegavene som de hadde gjømt unna før de begynte og glømme. Og noen hang opp julestjerner i vinduene..
Tilslutt klatret alle sammen i hele bygda opp i en kjempediger balje som snekkern hadde lagd mens de andre pyntet og gjorde i stand til jul, også badet de alle på en gang. Og akkurat da de var ferdige, og hadde fått på seg reine klær, og mora til veslejenta i stua aller øverst i bygda sto og knyttet ei rød sløyfe i håret på henne......
Akkurat da ringte kirkeklokkene.
Og så var det jul.