~Alexandra~
Gift med forumet
Ka e d me folk som ska være "bedrevitere" heile tia????
Kjenne æ blir så himla irritert at æ vil sprekke te tider....
No bynne lillingen sin ankomst å nærme sæ me stormskritt, å plutseli spør alle om æ ska dra hjem te mamma og pappa å bo der de første uken... Åsså blir dæm kjempeoverraska når æ svare at æ ikkje har nån plana om akkurat d!! Og "helvete" e løst....
Greit æ e aleina, og d e første ungen, men unnskyld mæ!!
Ka e så mye bedre me å dra dit???
*først kjøre i over 2 tima me en nyfødt liten en, istedet for en liten tur på 5 minutta?
*bo i et hus fullt av folk, me et lite rom me enkelseng som eneste private rom i stedet for i ei hel leilighet helt for åss sjøll..
*måtte leve i en bag fordi man ikkje har noe utstyr eller ting der uansett...
*la lillingen venne sæ te omgivelser som ikkje e hjemme, førr så bryte opp etter få uke
*måtte samtidig takle to mindre brødre på 4 og 9, som alltid krangler, herjer og styrer verre
*mamma har jobb, så vil ikkje være der uansett d meste av dagen...
Ser rett og slett ikkje vitsen???
E æ frykteli sta eller???
E min ungen, mitt valg, da e d jo æ som må takle d fra dag 1!!!
Syns alt d der bare blir teit...
Selvfølgeli vil æ ta i mot all støtte æ kan få, men æ vil at d den første tia ska få være førr mæ og den lille, hjemme hos ÅSS.....
Edit: Mamma sjøll har ikkje nevnt nåkka sånn for mæ, ho va sjøll bare 19 når æ ble født, så vet vel korsen d e, sjøll om ho hadde pappa der da.. Æ håpe ho har såpass tillitt te mæ at ho ikkje spør heller... Har spurt en gang rett etter at æ blei gravid om æ vurderte å flytte heim te hjembygda, men der e d inga fremtid for mæ....
Kjenne æ blir så himla irritert at æ vil sprekke te tider....
No bynne lillingen sin ankomst å nærme sæ me stormskritt, å plutseli spør alle om æ ska dra hjem te mamma og pappa å bo der de første uken... Åsså blir dæm kjempeoverraska når æ svare at æ ikkje har nån plana om akkurat d!! Og "helvete" e løst....
Greit æ e aleina, og d e første ungen, men unnskyld mæ!!
Ka e så mye bedre me å dra dit???
*først kjøre i over 2 tima me en nyfødt liten en, istedet for en liten tur på 5 minutta?
*bo i et hus fullt av folk, me et lite rom me enkelseng som eneste private rom i stedet for i ei hel leilighet helt for åss sjøll..
*måtte leve i en bag fordi man ikkje har noe utstyr eller ting der uansett...
*la lillingen venne sæ te omgivelser som ikkje e hjemme, førr så bryte opp etter få uke
*måtte samtidig takle to mindre brødre på 4 og 9, som alltid krangler, herjer og styrer verre
*mamma har jobb, så vil ikkje være der uansett d meste av dagen...
Ser rett og slett ikkje vitsen???
E æ frykteli sta eller???
E min ungen, mitt valg, da e d jo æ som må takle d fra dag 1!!!
Syns alt d der bare blir teit...
Selvfølgeli vil æ ta i mot all støtte æ kan få, men æ vil at d den første tia ska få være førr mæ og den lille, hjemme hos ÅSS.....
Edit: Mamma sjøll har ikkje nevnt nåkka sånn for mæ, ho va sjøll bare 19 når æ ble født, så vet vel korsen d e, sjøll om ho hadde pappa der da.. Æ håpe ho har såpass tillitt te mæ at ho ikkje spør heller... Har spurt en gang rett etter at æ blei gravid om æ vurderte å flytte heim te hjembygda, men der e d inga fremtid for mæ....
.