S
småforelsket
Guest
Jeg som skriver er ei singel mor til to barn. Det har jeg vært en god stund nå, og jeg hadde inntil nylig ingen intensjoner om å endre på den statusen.
Jeg er vel det man kan kalle en kvinnelig player. Med en gang en mann fatter interesser for meg, så går jeg litt inn i "tyn han så mye som mulig, før du dumper han og går videre". Slemt, jeg vet, men det har også spart meg for en del hjertesorg. Jeg er vel egentlig for feig til å binde meg i et seriøst forhold, og har også god kontroll over følelsene. De lar jeg aldri ta overhånd. Må også nevnes at barna mine aldri har møtt de tidligere datene mine. (Nå høres det ut som om jeg har hatt mange menn, men det er bare snakk om tre stykker i løpet av to år).
Jeg møtte en mann på et treningssenter i november. Det første jeg la merke til var at han rødmet første gang vi traff hverandre. Etter dette har vi tørt å hilse mer og mer på hverandre, og for tre uker siden møttes vi for første gang utenfor treningssenteret. Dette gikk kjempebra, og jeg følte at alt gikk veldig fint. En av de første tingene han sa til meg var "ikke forelsk deg i meg,fordi jeg har en tendens til å knuse mange hjerter". Jeg tenkte at jeg ikke var noe bedre selv, og jeg tenkte heller ikke at det skulle utvikle seg så langt at det skulle bli et dilemma.
Han har ikke bil, så når han kommer til meg så henter jeg han på bussholderplassen, samtidig som jeg kjører barna mine til pappaen sin de kveldene de skal være hos han. Med andre ord har de møtt han i de minuttene de er i bilen sammen. Helt frem til søndag, da sa han at han hadde litt tid til overs og gjerne kunne tenke seg å være hos meg i noen timer. Jeg sa at barna mine var hos meg, men det gjorde visst ingenting.
Jeg var veldig tvil om jeg skulle tillate dette.. Det siste jeg ønsker er at barna skal knytte seg til en person som sannsynligvis forsvinner allikevel når realiteten treffer han. Men jeg tenkte det at jeg ikke kan være singel for evig og alltid, og da må man være villig til å ta noen sjanser. Og det gikk kjempebra. Vi koste oss alle fire da han var her, og etter han dro, har barna spurt etter han og lurt på når han kommer tilbake igjen.
I går var han hos meg igjen. Etter en helt fantastisk runde i senga (han er uten tvil den beste sex-partneren jeg har hatt), så begynte vi å snakke om følelser. Jeg måtte innrømme til slutt at jeg var begynt å bli forelsket i han, og dette så han ut til å ta mindre bra. Han ble ikke sint, heller mer oppgitt. "Jeg sa jo du ikke skulle forelske deg i meg, jeg kommer jo bare til å såre deg". Jeg måtte innrømme at jeg har knust en del hjerter selv, men at denne gangen så har jeg lyst til å gi det en sjanse. Jeg spurte han hva han følte, og svaret var mest en gjentakelse: "Du vil ikke like svaret, jeg kommer bare til å såre deg uansett". Han lå allikevel og holdt rundt meg hele natten. Han kysset meg også i dag morges, da jeg kjørte han til bussen.
Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Hva er mitt neste steg? Jeg er ganske sikker på at han har følelser for meg også, men jeg har ikke tenkt å tvinge noen inn i et forhold de ikke vil være i. Vi har allikevel kjempegod kjemi, fantastisk sex, og barna mine liker han allerede.
What to do, what to do!?
Jeg er vel det man kan kalle en kvinnelig player. Med en gang en mann fatter interesser for meg, så går jeg litt inn i "tyn han så mye som mulig, før du dumper han og går videre". Slemt, jeg vet, men det har også spart meg for en del hjertesorg. Jeg er vel egentlig for feig til å binde meg i et seriøst forhold, og har også god kontroll over følelsene. De lar jeg aldri ta overhånd. Må også nevnes at barna mine aldri har møtt de tidligere datene mine. (Nå høres det ut som om jeg har hatt mange menn, men det er bare snakk om tre stykker i løpet av to år).
Jeg møtte en mann på et treningssenter i november. Det første jeg la merke til var at han rødmet første gang vi traff hverandre. Etter dette har vi tørt å hilse mer og mer på hverandre, og for tre uker siden møttes vi for første gang utenfor treningssenteret. Dette gikk kjempebra, og jeg følte at alt gikk veldig fint. En av de første tingene han sa til meg var "ikke forelsk deg i meg,fordi jeg har en tendens til å knuse mange hjerter". Jeg tenkte at jeg ikke var noe bedre selv, og jeg tenkte heller ikke at det skulle utvikle seg så langt at det skulle bli et dilemma.
Han har ikke bil, så når han kommer til meg så henter jeg han på bussholderplassen, samtidig som jeg kjører barna mine til pappaen sin de kveldene de skal være hos han. Med andre ord har de møtt han i de minuttene de er i bilen sammen. Helt frem til søndag, da sa han at han hadde litt tid til overs og gjerne kunne tenke seg å være hos meg i noen timer. Jeg sa at barna mine var hos meg, men det gjorde visst ingenting.
Jeg var veldig tvil om jeg skulle tillate dette.. Det siste jeg ønsker er at barna skal knytte seg til en person som sannsynligvis forsvinner allikevel når realiteten treffer han. Men jeg tenkte det at jeg ikke kan være singel for evig og alltid, og da må man være villig til å ta noen sjanser. Og det gikk kjempebra. Vi koste oss alle fire da han var her, og etter han dro, har barna spurt etter han og lurt på når han kommer tilbake igjen.
I går var han hos meg igjen. Etter en helt fantastisk runde i senga (han er uten tvil den beste sex-partneren jeg har hatt), så begynte vi å snakke om følelser. Jeg måtte innrømme til slutt at jeg var begynt å bli forelsket i han, og dette så han ut til å ta mindre bra. Han ble ikke sint, heller mer oppgitt. "Jeg sa jo du ikke skulle forelske deg i meg, jeg kommer jo bare til å såre deg". Jeg måtte innrømme at jeg har knust en del hjerter selv, men at denne gangen så har jeg lyst til å gi det en sjanse. Jeg spurte han hva han følte, og svaret var mest en gjentakelse: "Du vil ikke like svaret, jeg kommer bare til å såre deg uansett". Han lå allikevel og holdt rundt meg hele natten. Han kysset meg også i dag morges, da jeg kjørte han til bussen.
Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Hva er mitt neste steg? Jeg er ganske sikker på at han har følelser for meg også, men jeg har ikke tenkt å tvinge noen inn i et forhold de ikke vil være i. Vi har allikevel kjempegod kjemi, fantastisk sex, og barna mine liker han allerede.
What to do, what to do!?
