Jeg leser mye her hvordan jentene her skal kose seg med familien i påsken, noen i familien lager ting til den lille, de går med familien og kjøper ting til den lille og sånne ting og selvom jeg gleder meg masse på veine av andre, så blir jeg litt lei meg, fordi jeg føler litt som om jeg er den eneste som sitter nesten helt alene med gleden over den lille mageboer. Altså ikke helt alene, jeg har verdens deiligste kjæreste som er der for meg og det er jeg virkelig takknemmelig for, men utover det...mja, så har jeg vel egentlig ingen jeg kan dele graviditeten med.
Har prøvd en gang å la være å løpe etter folk og skrive til dem for å se hvem som egentlig kontakter meg av seg selv og hører kosn det går. For å si det sånn var det kanskje 2-3 stykker som gjorde det. Noen av de som går rundt og sier de er så gooode venner av meg vet ikke engang at jeg er gravid i 6. måned, fordi de ikke har spurt en eneste gang kosn det går og om det er noe nytt i år. Så får de vite det når han er født og jeg poster bilder av lillemannen eller noe, jeg orker ikke lenger å bry meg om folk som egentlig ikke bryr seg om meg. Det stjeler for mye energi.
Familien min bor rundt 3000km fra meg og det er for så vidt helt greit, det har vært sånn i en del år. De var her på sommerferie og det var deilig. Skriver litt på FB og mail med mamma her og da, men ho er psykisk syk og ofte veldig opptatt av sine egne problemer. Måtte for eksempel på føden i går pga magesmerter og at jeg plutselig ikke følte noe liv i 2 dager. Ringte jordmora og ho sa ring føden og få dem til å sjekke. Var kjempe redd. Mamma hørte litt på det og så byttet emne til at pc'en hennes lager rare lyder...uten videre kommentar... jamen det var ikke akkurat det jeg var opptatt av i det øyeblikket :S Da jeg kom tilbake fra føden og var kjempe lettet at alt var i orden og den lille bare hadde snydd seg på hodet, kom der heller ikke noe mer. I det minste var samboeren kjempe glad sammen med meg :) Men det sitter dybt når man blir skuffet sånn, det rammer meg mer enn vanlig nå når jeg er gravid kjenner jeg.
Kjærestens familie bor her i Nord og svigermamma og søskene hannes har jeg et godt forhold til. De kommer forbi en gang imellom, men det er ikke ofte liksom, fordi hverken dem eller vi har så god råd at vi kan kjøre frem og tilbake med hurtigbåten hele tia.
Det jeg godt kan savne litt er noen venner, noen folk her hvor vi bor. Vi er flyttet opp til Tromsø siste november. De første månedene var jeg uten arbeid og vi var stort sett hjemme for det meste eller gikk småture. Nå kommer jeg meg i det minste mer ut av huset, fordi jeg er i jobb, men de jeg jobber sammen med her er over 50 og har voksne barn.
Kjenner jeg er kjempe dårlig til å finne kontakt til nye folk. Har slitt med vekta og dårlig selvtillit i noen år og liksom ikke funnet tilbake til å lære meg å bygge opp nye kontakter enda. Tenkte nå når man går gravid er det kanskje letter, fordi man har noe felles liksom, men det er vanskeligere enn jeg trudde. Har veldig lyst på sånn fødselsforberedende kurs, men det får vi nok ikke råd til. Jordmora har meldt meg på ammekurs i mai, har en liten håp om at der kanskje er folk jeg kan få kontakt med. Det skulle jo være førstegangs de også.
Huff det var mye klaging fra meg i dag. Ville nok heller ikke ha spesielt lyst å være venn med en liten syteklump som æ e i dag ^^ hehe. Nei, men æ er vanligvis positiv, men i går ble jeg bare veldig lei meg når der kom så lite interesse fra min egen mamma og ellers ikke noen å prate med, så det måtte bare ut her. Men nå føles det allerede litt bedre =) Så takk hvis du har lest til her =)
Har prøvd en gang å la være å løpe etter folk og skrive til dem for å se hvem som egentlig kontakter meg av seg selv og hører kosn det går. For å si det sånn var det kanskje 2-3 stykker som gjorde det. Noen av de som går rundt og sier de er så gooode venner av meg vet ikke engang at jeg er gravid i 6. måned, fordi de ikke har spurt en eneste gang kosn det går og om det er noe nytt i år. Så får de vite det når han er født og jeg poster bilder av lillemannen eller noe, jeg orker ikke lenger å bry meg om folk som egentlig ikke bryr seg om meg. Det stjeler for mye energi.
Familien min bor rundt 3000km fra meg og det er for så vidt helt greit, det har vært sånn i en del år. De var her på sommerferie og det var deilig. Skriver litt på FB og mail med mamma her og da, men ho er psykisk syk og ofte veldig opptatt av sine egne problemer. Måtte for eksempel på føden i går pga magesmerter og at jeg plutselig ikke følte noe liv i 2 dager. Ringte jordmora og ho sa ring føden og få dem til å sjekke. Var kjempe redd. Mamma hørte litt på det og så byttet emne til at pc'en hennes lager rare lyder...uten videre kommentar... jamen det var ikke akkurat det jeg var opptatt av i det øyeblikket :S Da jeg kom tilbake fra føden og var kjempe lettet at alt var i orden og den lille bare hadde snydd seg på hodet, kom der heller ikke noe mer. I det minste var samboeren kjempe glad sammen med meg :) Men det sitter dybt når man blir skuffet sånn, det rammer meg mer enn vanlig nå når jeg er gravid kjenner jeg.
Kjærestens familie bor her i Nord og svigermamma og søskene hannes har jeg et godt forhold til. De kommer forbi en gang imellom, men det er ikke ofte liksom, fordi hverken dem eller vi har så god råd at vi kan kjøre frem og tilbake med hurtigbåten hele tia.
Det jeg godt kan savne litt er noen venner, noen folk her hvor vi bor. Vi er flyttet opp til Tromsø siste november. De første månedene var jeg uten arbeid og vi var stort sett hjemme for det meste eller gikk småture. Nå kommer jeg meg i det minste mer ut av huset, fordi jeg er i jobb, men de jeg jobber sammen med her er over 50 og har voksne barn.
Kjenner jeg er kjempe dårlig til å finne kontakt til nye folk. Har slitt med vekta og dårlig selvtillit i noen år og liksom ikke funnet tilbake til å lære meg å bygge opp nye kontakter enda. Tenkte nå når man går gravid er det kanskje letter, fordi man har noe felles liksom, men det er vanskeligere enn jeg trudde. Har veldig lyst på sånn fødselsforberedende kurs, men det får vi nok ikke råd til. Jordmora har meldt meg på ammekurs i mai, har en liten håp om at der kanskje er folk jeg kan få kontakt med. Det skulle jo være førstegangs de også.
Huff det var mye klaging fra meg i dag. Ville nok heller ikke ha spesielt lyst å være venn med en liten syteklump som æ e i dag ^^ hehe. Nei, men æ er vanligvis positiv, men i går ble jeg bare veldig lei meg når der kom så lite interesse fra min egen mamma og ellers ikke noen å prate med, så det måtte bare ut her. Men nå føles det allerede litt bedre =) Så takk hvis du har lest til her =)
Hehe.Men er sikkert vanlig som førstegangs at magen ikke popper ut så veldig tidlig.
