Lite forståelse på jobben, sliten.

[Amaryllis85]

Jeg har et problem i forhold til jobb og eventuell sykemelding. Jeg er gravid i ca uke 10. Meg og min mann har slitt med å bli gravide i nærmere fem år, og har vert gjennom prøverør for å nå målet vårt. Vi klarte å bli gravide i vinter, men mistet i uke 11. Jeg var helt knust, og slet veldig.
Vi fikk oss en stor overraskelse etter sommerferien da vi oppdaget at vi har klart det på egen hånd! Det skulle jo ikke gå an!

Jeg har vert veldig åpen med mine nærmeste kolleger om både prøving og at vi nå er gravide. Jeg syns det er greit å være ærlig om dette, for det har vert en del fravær i forbindelse med forsøkene, og jeg har slitt når det har vert nedturer. Jeg trodde og håpte at de ville være støttende, men jeg har dessverre ikke sett så mye til det. Jeg har gått på jobb selv om jeg har slitt veldig i perioder. Hvis jeg har tatt en sykedag har de blitt sure. Når jeg er tilbake på jobb er det ingen som spør hvordan jeg har det. Og hvis jeg forteller at jeg har sovet dårlig eller har vondt i ryggen (for å informere om at jeg kanskje ikke yter like bra), får jeg bare til svar at sånn er det å være gravid.

Når vi mistet babyen var det ingen som sendte en melding og spurte hvordan det gikk. Og når jeg kom tilbake etter en uke, var det bare en som spurte hvordan det gikk. Når jeg sa at det ikke gikk greit, snudde hun på hælen og gikk ?

Jeg kjenner at jeg er sliten. Sliten av å bekymre meg for om det går galt denne gangen og. Jeg har ikke lyst til å klage, men jeg kjenner sånn på at jeg har ekstra bekymringer pga vi mistet og fordi dette har tatt så lang tid. Jeg har og fått svangerskapsdiabetes, og dette tar på. Jeg vet at det ikke er min feil, men det føles sånn likevel. Jeg vil ikke feile denne gangen og!
Alt dette gjør slik at jeg jeg ikke føler at jobb er en positiv ting nå. Hva tenker dere, ville dere bitt tennene sammen eller ville dere tatt en pause?
Beklager et langt innlegg og mye syting :-(

 

[Aprikosblomst]

Kjære deg, skjønner veldig godt at du ikke synes dette er greit! Etter alt du har vært igjennom vil også det være en påkjenning.

Synes ikke dette er god personalpolitikk. Medarbeidere skal da støtte og motivere hverandre? Det hadde vel vært et bedre arbeidsmiljø for deg om de visste annerkjennelse og forståelse ovenfor deg og din situasjon

Hadde dette vært meg ville jeg tatt en pause, og faktisk bedt om sykemelding. Man skal ikke gå rundt å ha det leit på jobben. Dette er ikke din feil, de burde vise litt mer forståelse ovenfor deg - spesielt ettersom du alt har vært åpen med alt som foregår og har skjedd

Tenk på deg og den lille du, det er i bunn og grunn dere som er viktigst i denne situasjonen. Det er viktig at du har det bra, for da sies det også at den lille mageboeren har det bra.

Håper det går bra med deg, og masse lykke til! Stor klem sendes til deg

 

[Amaryllis85]

Kjære deg, skjønner veldig godt at du ikke synes dette er greit! Etter alt du har vært igjennom vil også det være en påkjenning.

Synes ikke dette er god personalpolitikk. Medarbeidere skal da støtte og motivere hverandre? Det hadde vel vært et bedre arbeidsmiljø for deg om de visste annerkjennelse og forståelse ovenfor deg og din situasjon

Hadde dette vært meg ville jeg tatt en pause, og faktisk bedt om sykemelding. Man skal ikke gå rundt å ha det leit på jobben. Dette er ikke din feil, de burde vise litt mer forståelse ovenfor deg - spesielt ettersom du alt har vært åpen med alt som foregår og har skjedd

Tenk på deg og den lille du, det er i bunn og grunn dere som er viktigst i denne situasjonen. Det er viktig at du har det bra, for da sies det også at den lille mageboeren har det bra.

Håper det går bra med deg, og masse lykke til! Stor klem sendes til deg

Tusen takk for et fint og omtenksomt svar <3
Jeg vet egentlig innerst inne at det du skriver er det mest fornuftige og riktige, det er så godt når andre sier det.
Jeg får ta mot til meg og si at jeg ikke kommer på jobb i morgen, og så får jeg håpe at legen syns det er et godt nok grunnlag for å bli sykmeldt.

 

[meg&lille]

Off, jeg forstår deg veldig godt. Jeg hadde heldigvis hyggelig medarbeidere, men en direkte ufin sjef til tider. Jeg var tidlig sykemeldt. Først 50% og deretter 100%. Jeg prøvde virkelig å bite tennene sammen mellom sykemeldingene og gi beskjed om hva som ikke var greit. Men møtte ikke forståelse og ikke var han ville til å tilrettelegge noe som helst. Han likte rett og slett ikke at jeg var gravid. Men uttrykte samtidig at jeg var en eksepsjonell ansatt. Jeg har vært sykemeldt omtrent hele svangerskapet. I begynnelsen var det litt vanskelig å akseptere, men jeg visste hva som var best for den lille i magen og meg. Etterhvert klarte jeg å bare nyte friheten og svangerskapet Jeg har bestemt meg for å søke ny jobb i permisjonen, for jeg godtar ikke en slik arbeidsplass.
Hos deg virker det som om om det går mer på det sosiale. De klarer gjerne ikke å forstå situasjonen din, at du er redd for at det skal gå galt igjen. Jeg hadde sykemeldt meg om jeg var deg. Ta deg litt tid til å nyte svangerskapet og slappe av. Så kan du komme på jobb med nye krefter etterhvert
Det viktigste er deg og den lille i magen nå! Lykke til videre

 

[Amaryllis85]

Off, jeg forstår deg veldig godt. Jeg hadde heldigvis hyggelig medarbeidere, men en direkte ufin sjef til tider. Jeg var tidlig sykemeldt. Først 50% og deretter 100%. Jeg prøvde virkelig å bite tennene sammen mellom sykemeldingene og gi beskjed om hva som ikke var greit. Men møtte ikke forståelse og ikke var han ville til å tilrettelegge noe som helst. Han likte rett og slett ikke at jeg var gravid. Men uttrykte samtidig at jeg var en eksepsjonell ansatt. Jeg har vært sykemeldt omtrent hele svangerskapet. I begynnelsen var det litt vanskelig å akseptere, men jeg visste hva som var best for den lille i magen og meg. Etterhvert klarte jeg å bare nyte friheten og svangerskapet Jeg har bestemt meg for å søke ny jobb i permisjonen, for jeg godtar ikke en slik arbeidsplass.
Hos deg virker det som om om det går mer på det sosiale. De klarer gjerne ikke å forstå situasjonen din, at du er redd for at det skal gå galt igjen. Jeg hadde sykemeldt meg om jeg var deg. Ta deg litt tid til å nyte svangerskapet og slappe av. Så kan du komme på jobb med nye krefter etterhvert
Det viktigste er deg og den lille i magen nå! Lykke til videre

Takk for svaret så godt å lese at du tok vare på den og den lille! Og du gjør et godt valg med å søke ny jobb!!
Jeg tenker at dette må bli min løsning og. Selv om jeg egentlig alltid har tenkt at jeg skal jobbe, så blir ikke ting alltid som man har tenkt

 

[meg&lille]

Takk for svaret så godt å lese at du tok vare på den og den lille! Og du gjør et godt valg med å søke ny jobb!!
Jeg tenker at dette må bli min løsning og. Selv om jeg egentlig alltid har tenkt at jeg skal jobbe, så blir ikke ting alltid som man har tenkt

Nei, det blir ikke alltid som man har tenkt. Men det hjelper å tenke at man har en ny tid og en ny hverdag foran seg Utrolig hvor fort tiden går, selv om man ikke jobber. Det har blitt mye redebygging og planlegging til den lille. Så føler jeg har fått kost meg mye i svangerskapet. Håper du finner din løsning og får nyte tiden du og

 

[Amaryllis85]

Nei, det blir ikke alltid som man har tenkt. Men det hjelper å tenke at man har en ny tid og en ny hverdag foran seg Utrolig hvor fort tiden går, selv om man ikke jobber. Det har blitt mye redebygging og planlegging til den lille. Så føler jeg har fått kost meg mye i svangerskapet. Håper du finner din løsning og får nyte tiden du og

Jeg håper det takk for dine gode ord!

 

[AuroraBorealis]

Synes dette høres ut som dårlig arbeidsmiljø. Gode kollegaer bryr seg om hverandre. På jobb er dem veldig støttende. Noen mer interessert enn andre. Hun ene er blitt gammel og ikke fått barn og har tidligere sagt at hun føler seg utelatt av venninnene sine. Selv hun ikke har barn har hun også meninger. Så jeg har vært veldig på det at hun ikke skal utelukkes hvis hun ikke ønsker det selv. Men da jeg sier at jeg har ondt en plass mage eller ett eller annet.. Ja da har hun det også.. Må være noe som går. Så ha rent opp med at jeg driter i henne og holder ting for meg selv. Snakker med dem som spør. Men hun skal blande seg i ting som jeg forteller andre, for dem er interessert i livet mitt generelt sett... Så vis det er noe som er "spennende" i hennesfavør så sniker hun og graver mye.. Det gidder jeg ikke.. Enten får hun ta meg som jeg er eller la være.

 

[LittleBiii]

Kjære deg, skjønner veldig godt at du ikke synes dette er greit! Etter alt du har vært igjennom vil også det være en påkjenning.

Synes ikke dette er god personalpolitikk. Medarbeidere skal da støtte og motivere hverandre? Det hadde vel vært et bedre arbeidsmiljø for deg om de visste annerkjennelse og forståelse ovenfor deg og din situasjon

Hadde dette vært meg ville jeg tatt en pause, og faktisk bedt om sykemelding. Man skal ikke gå rundt å ha det leit på jobben. Dette er ikke din feil, de burde vise litt mer forståelse ovenfor deg - spesielt ettersom du alt har vært åpen med alt som foregår og har skjedd

Tenk på deg og den lille du, det er i bunn og grunn dere som er viktigst i denne situasjonen. Det er viktig at du har det bra, for da sies det også at den lille mageboeren har det bra.

Håper det går bra med deg, og masse lykke til! Stor klem sendes til deg

Signerer denne

 

[truelove]

Jeg kjenner meg selv godt nok til å ikke hadde klart å stå ut i den jobben du har da.. Du skal ha ros for at du biter tenna sammen og går på jobb.. Du må tenke på deg selv oppi det her.. Trivsel er for meg alfaomega i en jobb... Derfor kjører jeg 30 min ekstra for å jobbe en plass der vi alle er venner og backer hverandre opp.. Vi er like gode venner på jobb som utenfor jobb..

 

[:)Solsikke:)]

Jeg vil anbefale deg en sykemelding og spørre om du kan få henvisning til en psykolog, tror det kunne ha hjulpet om du kunne fått pratet med noen ang følelsene du sitter med og redselen for å miste igjen. Å være gravid med mange motstridende følelser er ikke noe bra hverken for deg eller barnet.